Urinering på offentlig sted – bot, og kan det bli mer enn en bot?

Urinering på offentlig sted: hvilken lov som brukes

Urinering på offentlig sted rammes i utgangspunktet av kommunale politivedtekter, altså lokale forskrifter som regulerer ro, orden og renhold i det offentlige rom. Samtidig kan forholdet, avhengig av omstendighetene, også rammes av straffeloven § 181 om ordensforstyrrelse, som er en nasjonal bestemmelse med noe høyere strafferamme. Hvilket regelsett politiet bruker avgjøres konkret. Skjer det diskré og uten at noen andre legger merke til det, blir det som regel bare en sak etter politivedtektene. Skjer det derimot åpenlyst, nær et sted der mange ferdes, eller gjentatte ganger, kan patruljen vurdere det som en del av en bredere ordensforstyrrelse.

For Aron handlet det om et hushjørne like ved en bussholdeplass en fredag kveld, med flere personer som ventet på bussen bare noen meter unna. Nettopp nærheten til stedet der andre oppholdt seg var med på å avgjøre at patruljen valgte å reagere med et forelegg i stedet for bare en muntlig advarsel. Hadde det samme skjedd på et sted uten andre til stede, er det ikke sikkert reaksjonen hadde blitt den samme.

Hvor mye du risikerer å måtte betale

Det finnes ikke noe fast, nasjonalt bøtebeløp for denne typen forhold. Boten fastsettes skjønnsmessig fra sak til sak, og kan utgjøre noen tusen kroner avhengig av omstendighetene. I en enkeltsak omtalt i mediene endte en mann opp med en bot på 3 600 kroner, i tillegg til 1 500 kroner i saksomkostninger, men dette var utfallet i den konkrete saken, ikke en fast sats som gjelder generelt. Aron sitt forelegg endte lavere enn dette, fordi politiet vurderte hendelsen som et enkeltstående tilfelle uten særlige skjerpende omstendigheter.

Fordi boten ikke er standardisert på samme måte som for eksempel en fartsbot, kan to personer som har gjort tilsynelatende det samme, ende opp med ulikt beløp avhengig av hvilket politidistrikt som håndterer saken og hvordan den enkelte tjenestepersonen vurderer alvorlighetsgraden der og da. Det er ikke noe galt i dette i seg selv, siden loven nettopp legger opp til en skjønnsmessig vurdering, men det forklarer hvorfor du kan møte ulike historier fra bekjente om hva de endte med å betale.

Når det blir mer enn bare en bot

Gjentatte forhold, at handlingen skjer svært synlig for andre, eller at den kombineres med annen forstyrrende atferd, som høylytt krangling eller sjikane mot forbipasserende, kan gjøre at saken løftes fra en ren politivedtektssak til en sak etter straffeloven § 181. Det er dette som i praksis avgjør om du står igjen med en beskjeden bot, eller om saken behandles med den noe strengere rammen ordensforstyrrelse gir. Alder og tidligere vandel spiller normalt liten rolle i denne konkrete vurderingen, i motsetning til hvor forstyrrende selve episoden faktisk var for omgivelsene. Se mer om hvordan denne grensen trekkes i vår gjennomgang av bot for ordensforstyrrelse.

Et praktisk eksempel på skjerpende omstendigheter er om du i tillegg reagerer aggressivt eller nedlatende når noen påpeker atferden, eller når politiet ber deg om å forklare deg. Slik etterfølgende oppførsel kan i seg selv bidra til at saken samlet sett fremstår som mer alvorlig enn selve den opprinnelige handlingen isolert sett skulle tilsi, fordi den viser at du ikke innser eller respekterer at andre ble berørt. Politiet skriver som regel ned slike observasjoner fortløpende, og de kan komme til å veie tungt om saken senere skulle bli vurdert på nytt etter en eventuell nekt.

Nekter du forelegget, hva skjer da

Som ved andre forelegg går ikke saken automatisk til retten om du nekter å vedta. I stedet sendes den til påtalemyndigheten for ny vurdering av om det er grunnlag for tiltale, eller om saken heller bør henlegges. Betaler du et vedtatt forelegg for sent, løper det dessuten en egen frist før kravet foreldes, se vår artikkel om når en bot eller et forelegg foreldes. For en sak som Arons, der bevisene stort sett består av patruljens egen observasjon, er det sjelden mye å vinne på å nekte med mindre du mener politiet har observert feil person eller feil hendelsesforløp. Situasjonen skiller seg fra det som beskrives i artikkelen om drukkenskapsarrest, der selve tilbakeholdelsen ikke i seg selv er en straffereaksjon.

Vurderer du å nekte fordi du mener beskrivelsen av hendelsen er feil, for eksempel at politiet har forvekslet deg med en annen person på stedet, bør du be om å få vite konkret hva som ligger til grunn for forelegget før du tar stilling til om du skal vedta det. Det er ingen automatikk i at en nekt straffer seg hardere enn å vedta, men saksbehandlingstiden blir gjerne lengre, og du må være forberedt på at saken kan ende med tiltale dersom påtalemyndigheten fortsatt mener bevisene holder etter en fornyet gjennomgang.

Aron valgte til slutt å vedta forelegget sitt, i hovedsak fordi han selv erkjente at hendelsesforløpet politiet beskrev stemte, og fordi beløpet var lavt nok til at en langvarig prosess for å bestride det ikke fremstod som verdt innsatsen. Det er en helt vanlig og fornuftig vurdering i denne typen saker, men den bør være din egen bevisste avgjørelse, ikke noe du bare gjør fordi du ikke visste at nekt faktisk var et reelt alternativ.

I ettertid la Aron mer vekt på å unngå gjentakelse enn på selve boten, siden gjentatte forhold gjør at neste episode lettere vurderes strengere. Det er en nyttig påminnelse om at konsekvensen av en enkelt, isolert hendelse sjelden er det mest alvorlige, mens et mønster av gjentatte, lignende forhold over tid kan endre hele vurderingen av hvor alvorlig saken din anses å være.

Kort oppsummert

• Urinering på offentlig sted rammes vanligvis av kommunale politivedtekter, men kan i mer alvorlige tilfeller også rammes av straffeloven § 181.
• Boten fastsettes skjønnsmessig og kan utgjøre noen tusen kroner, uten noen fast nasjonal sats.
• Synlighet, gjentakelse og annen forstyrrende atferd avgjør om saken blir mer enn en ordinær bot.
• Nekter du forelegget, sendes saken til påtalemyndigheten, ikke direkte til domstolen.