Urimelig lang oppsigelsestid i app-abonnement kan settes til side.
Oppsigelsestid er noe annet enn bindingstid: det er tiden fra forbrukeren melder oppsigelse til avtalen faktisk avsluttes. Er et abonnement i utgangspunktet månedlig, men krever flere måneders oppsigelsestid før det faktisk stanser, fungerer dette i realiteten som en skjult forlengelse av bindingen. Avtaleloven § 36 kan trolig brukes til å korte ned en slik oppsigelsestid når den ikke står i et rimelig forhold til abonnementets egentlige lengde.
Et abonnement som selges som «fritt, si opp når som helst» kan likevel vise seg å ha en oppsigelsestid på flere måneder, slik at forbrukeren fortsetter å betale lenge etter at oppsigelsen er sendt. Dette er en annen mekanisme enn bindingstid, men effekten kan bli den samme: penger trekkes for en periode forbrukeren opplever at avtalen burde vært over. Spørsmålet er når en slik oppsigelsestid går fra å være en praktisk avviklingsperiode til å bli en urimelig forlengelse av bindingen.
Hva er forskjellen på bindingstid og oppsigelsestid?
Bindingstid er perioden forbrukeren på forhånd har forpliktet seg til å bli stående i, gjerne mot en fordel som lavere pris. Oppsigelsestid er noe annet: tiden det tar fra oppsigelsen sendes til avtalen faktisk opphører, uavhengig av om det finnes noen bindingstid i utgangspunktet. Et abonnement kan ha ingen bindingstid i det hele tatt, men likevel operere med en lang oppsigelsestid som i praksis gir tilsvarende effekt — forbrukeren betaler i flere måneder etter at viljen til å avslutte er klart uttrykt.
Forskjellen har praktisk betydning for hvordan forbrukeren bør angripe problemet. Er det bindingstiden som er for lang, handler diskusjonen om hvor lenge man i utgangspunktet skal være forpliktet. Er det oppsigelsestiden som er problemet, handler diskusjonen i stedet om hvor lang tid det tar før en beslutning forbrukeren allerede har tatt, faktisk får virkning. Blandes disse to sammen i en klage, blir argumentasjonen fort uklar — det er derfor nyttig å presisere nøyaktig hvilket av de to vilkårene som oppleves urimelig.
Når blir en lang oppsigelsestid urimelig etter avtaleloven § 36?
Vurderingen ser på forholdet mellom oppsigelsestidens lengde og abonnementets egentlige karakter. Et abonnement markedsført og priset som månedlig, men med tre eller flere måneders oppsigelsestid, skaper et markert misforhold mellom hvordan tjenesten fremstår og hvordan den faktisk fungerer i praksis. Jo større dette gapet er, og jo mindre synlig oppsigelsestiden var før avtaleinngåelsen, desto sterkere står argumentet for at vilkåret bør kortes ned eller settes til side etter § 36.
Har det betydning at abonnementet i utgangspunktet er månedlig?
Ja, dette er kjernen i argumentet. En tjeneste som fremstår som fleksibel — «ingen bindingstid, si opp når som helst» — skaper en forventning hos forbrukeren om at avtalen faktisk kan avsluttes raskt. Introduseres det da en lang oppsigelsestid i finskriften, motsier dette den forventningen tjenesten selv har bygget opp gjennom markedsføringen. Denne typen sprik mellom det som fremheves og det som faktisk gjelder, er relevant både for avtaleloven § 36 og for markedsføringslovens forbud mot villedende utelatelser.
Legg merke til at problemet ikke nødvendigvis ligger i at det finnes en oppsigelsestid overhodet — enkelte praktiske grunner, som å avslutte en pågående faktureringsperiode, kan forsvare en kort frist. Problemet oppstår når fristen er vesentlig lengre enn det som er nødvendig for en slik praktisk avvikling, og dermed fungerer som et selvstendig hinder mot rask avslutning.
Kan leverandøren kreve betaling gjennom hele oppsigelsestiden uansett bruk?
Utgangspunktet er ja, dersom oppsigelsestiden i seg selv er gyldig — men er oppsigelsestiden urimelig lang, faller også grunnlaget for å kreve betaling gjennom hele denne perioden bort i tilsvarende grad. Har forbrukeren i praksis sluttet å bruke tjenesten fra oppsigelsestidspunktet, og oppsigelsestiden ikke gjenspeiler noen reell kostnad for leverandøren ved avslutningen, styrker dette argumentet for at betalingsplikten bør avkortes sammen med selve oppsigelsestiden.
For en digital tjeneste er dette poenget ofte enda tydeligere enn for fysiske tjenester, siden leverandøren normalt ikke har noen merkbar kostnad ved at én bruker slutter å logge inn. Det finnes sjelden en driftsmessig begrunnelse for at akkurat denne typen abonnement skal ha en lang hale av betalingsplikt etter at oppsigelsen er sendt, i motsetning til tjenester som krever fysisk demontering av utstyr eller annen praktisk avvikling.
Hvordan bør du argumentere for en kortere reell oppsigelsestid?
Vis til hvordan abonnementet ble markedsført og priset da du meldte deg inn — som månedlig og fleksibelt — og still dette opp mot den faktiske oppsigelsestiden i vilkårene. Be leverandøren begrunne hvorfor oppsigelsestiden er så mye lengre enn selve faktureringsperioden. Vis til avtaleloven § 36 og be om at oppsigelsestiden kortes ned til noe som står i rimelig forhold til abonnementets art, og at betalingsplikten opphører fra det tidspunktet en slik kortere frist ville løpt ut.
Ta vare på skjermbilder av hvordan tjenesten ble presentert ved påmelding, siden markedsføringen ofte er det klareste beviset på det forbrukeren med rette kunne forvente. Sto det «ingen bindingstid» eller «si opp når som helst» et sted i salgsmaterialet, er dette et sterkt argument for at en lang oppsigelsestid i finskriften ikke bør få gjennomslag foran det inntrykket som faktisk ble skapt ved avtaleinngåelsen.
Kort oppsummert
En lang oppsigelsestid på et i utgangspunktet månedlig abonnement kan i praksis fungere som en skjult forlengelse av bindingen, og det er nettopp dette misforholdet avtaleloven § 36 kan brukes til å korrigere. Sammenlign hvordan tjenesten ble markedsført med hva oppsigelsestiden faktisk krever, og bruk dette spriket som utgangspunkt for å kreve en kortere frist og redusert betalingsplikt.