Unntaksbestemmelsen i pasientskadeloven § 2 tredje ledd er en sikkerhetsventil som i helt spesielle tilfeller kan gi rett til erstatning selv om det ikke er påvist noen svikt ved behandlingen. Loven sier at det «unntaksvis» kan ytes erstatning når pasienten er påført en skade som er «særlig stor eller særlig uventet», og som ikke kan anses som utslag av en risiko pasienten må akseptere. Dette er trolig den mest misforståtte bestemmelsen i hele loven, fordi den for mange høres ut som en generell rett til erstatning ved ethvert alvorlig og uventet utfall. Det er den ikke. Denne artikkelen går grundig gjennom hvorfor, og hvordan vurderingen faktisk gjøres.

Hvorfor finnes en slik regel i det hele tatt?

De fem grunnlagene i § 2 første ledd — svikt, teknisk feil, smitte, vaksine og alminnelige erstatningsregler — dekker de aller fleste sakene NPE behandler. Men lovgiver så for seg at det ville finnes et lite antall tilfeller der en pasient blir rammet av en så ekstrem og ute av proporsjoner skade, sammenlignet med det behandlingen egentlig gjaldt, at det ville virke urimelig om vedkommende ikke fikk noen erstatning i det hele tatt — selv om ingen kan påvises å ha gjort noe galt, og selv om skaden i og for seg er en kjent risiko ved denne typen behandling generelt. Unntaksbestemmelsen er ment å fange opp nettopp disse ytterkanttilfellene. Den er altså en sikkerhetsventil for spesielle situasjoner — ikke en alternativ, lettere vei til erstatning når det ordinære svikt-sporet ikke fører frem.

De to vilkårene: stor OG uventet, ikke bare ett av dem

Loven krever at skaden er «særlig stor eller særlig uventet». Selv om ordlyden i seg selv bruker «eller», har praksis fra domstolene og NPE utviklet en helhetsvurdering der begge elementer som regel må trekke i samme retning for at unntaket skal komme til anvendelse — det er ikke nok at skaden bare er stor, eller bare uventet, isolert sett. I tillegg må skaden ikke kunne anses som utslag av en risiko pasienten måtte akseptere. Denne helhetsvurderingen bygger normalt på tre sentrale momenter, som veies opp mot hverandre i hver enkelt sak.

Moment 1: Hvor viktig og nødvendig var behandlingen?

Jo mer alvorlig eller livstruende tilstanden pasienten ble behandlet for var, desto større risiko må pasienten i utgangspunktet akseptere som en del av behandlingen. En pasient som gjennomgår en kompleks kreftoperasjon for å redde livet, må normalt tåle en betydelig høyere risiko for alvorlige komplikasjoner enn en pasient som gjennomgår en mindre, ikke-nødvendig kosmetisk eller forebyggende inngrep. Er behandlingen på den andre siden lite viktig, eller rent forebyggende — som ved en vaksinering av en frisk person, eller en undersøkelse av en frisk forsøksperson eller blodgiver — senkes terskelen tilsvarende, fordi pasienten i utgangspunktet ikke «trengte» å ta noen risiko i det hele tatt.

Moment 2: Hvor kjent er komplikasjonen?

Er komplikasjonen godt kjent i det medisinske fagmiljøet — selv om den statistisk sett er sjelden — trekker dette i retning av at den er en akseptert risiko, ikke en uventet skade i lovens forstand. Det finnes ingen fast prosentgrense for hvor sjelden en komplikasjon må være for å regnes som «uventet». Vurderingen er heller om komplikasjonen er en anerkjent og beskrevet risiko ved den aktuelle typen behandling, uavhengig av akkurat hvor mange promille den statistisk inntreffer hos.

Moment 3: Hvor stort er misforholdet mellom før og etter?

Det siste momentet er en sammenligning mellom pasientens tilstand dersom behandlingen ikke hadde blitt gitt, og tilstanden pasienten faktisk sitter igjen med etter skaden. Det skal foreligge et markert, vesentlig misforhold mellom det pasienten kom inn med, og det pasienten kom ut med. En pasient som i utgangspunktet hadde en relativt beskjeden lidelse, men som etter behandlingen sitter igjen med en svært alvorlig og varig funksjonsnedsettelse, vil normalt stå sterkere i denne vurderingen enn en pasient med en alvorlig underliggende sykdom der komplikasjonen, selv om den er tung å bære, ikke representerer det samme dramatiske spranget.

Eksempel: operasjonen som gikk fryktelig galt — men ikke ga erstatning

Se for deg Trond, som blir operert for det legene trodde var en kreftsvulst i tarmen. Under operasjonen oppstår en alvorlig og sjelden komplikasjon, og Trond sitter igjen med en varig og betydelig funksjonsnedsettelse. I ettertid viser prøvene at svulsten faktisk var godartet — han trengte, sett i etterkant, strengt tatt ikke operasjonen for å overleve. Dette er nøyaktig den typen sak der unntaksbestemmelsen kan komme inn i bildet, fordi behandlingens nødvendighet i ettertid fremstår som lavere enn antatt, og misforholdet mellom Tronds tilstand før og etter er stort. Men det er samtidig en type sak hvor domstoler har kommet til ulike konklusjoner avhengig av de konkrete omstendighetene — blant annet fordi vurderingen av «nødvendighet» normalt gjøres ut fra hva som med rimelighet var kjent og fryktet på behandlingstidspunktet, ikke ut fra hva prøvesvarene senere viste seg å si.

Domstolene tolker regelen svært strengt

Det viktigste du bør vite om unntaksbestemmelsen, er at den anvendes sjelden, og at norske domstoler gjennom flere høyesterettsavgjørelser har vist en klar, restriktiv linje. I en rekke saker der pasienter har hatt dokumentert alvorlig og varig skade — i noen tilfeller opp mot 70 prosent medisinsk invaliditet, kombinert med full arbeidsuførhet — har Høyesterett likevel kommet til at vilkårene for unntaksbestemmelsen ikke var oppfylt, og avvist kravet. Dette er ikke fordi domstolene har vært ufølsomme for hvor tungt disse sakene rammer den enkelte, men fordi bestemmelsen etter sin ordlyd og forarbeider er ment som en snever sikkerhetsventil, ikke en generell erstatningsrett for alle uheldige medisinske utfall.

Dette er et vanskelig, men viktig poeng å være ærlig om: at en skade er alvorlig, varig og subjektivt sett fullstendig uventet for den som rammes, er ikke det samme som at den oppfyller lovens strenge krav til «særlig stor eller særlig uventet» skade som ikke er en akseptert risiko. Mange saker som i utgangspunktet virker som opplagte kandidater for unntaksbestemmelsen, viser seg ved nærmere juridisk og medisinsk gjennomgang å falle utenfor, nettopp fordi komplikasjonen var kjent i fagmiljøet, eller fordi behandlingen var så viktig at pasienten måtte akseptere en høy risiko.

Hva unntaksbestemmelsen ikke dekker

Det er også verdt å merke seg at unntaksbestemmelsen i praksis er knyttet til aktiv undersøkelse eller behandling — som operasjoner, medisinering, røntgen og lignende aktive inngrep. Skader som skyldes forsinket eller uteblitt diagnose og behandling, faller normalt utenfor denne bestemmelsen dersom det ikke samtidig foreligger en svikt etter § 2 første ledd bokstav a. Det er altså ikke slik at unntaksbestemmelsen fungerer som en generell «siste utvei» for alle typer pasientskadesaker som ikke passer inn andre steder i loven.

Hvorfor det likevel er verdt å be om en vurdering

Selv om unntaksbestemmelsen tolkes strengt, betyr ikke det at den aldri kommer til anvendelse. Har du eller en du er glad i opplevd en skade som virker uforholdsmessig stor sammenlignet med det som egentlig skulle behandles, og der komplikasjonen fremstår som svært uvanlig, er dette nettopp den typen sak der det er verdt å få en konkret vurdering — enten direkte fra NPE gjennom en søknad, eller i samtale med en advokat med erfaring fra pasientskadesaker. Det avgjørende er en grundig gjennomgang av de tre momentene over, satt opp mot din konkrete sak, ikke en generell magefølelse om at «dette var jo altfor ille til at det ikke skal gi erstatning».

Kort oppsummert

Unntaksbestemmelsen i pasientskadeloven § 2 tredje ledd kan i sjeldne tilfeller gi erstatning selv uten påvist svikt, dersom skaden er særlig stor eller særlig uventet og ikke kan anses som en risiko pasienten måtte akseptere. Vurderingen bygger på en helhetsvurdering av hvor viktig behandlingen var, hvor kjent komplikasjonen er, og hvor stort misforholdet mellom pasientens tilstand før og etter behandlingen er. Norske domstoler har tolket bestemmelsen svært strengt, og har avvist krav selv ved alvorlig og dokumentert varig skade — noe som gjør det viktig å ha realistiske forventninger til denne bestemmelsen, samtidig som det alltid er verdt å få en konkret vurdering av din egen sak.