Ulykker på tur og på sjøen: hjelpeplikt og redning

Hjelpeplikt ved ulykke på tur: grunnregelen

Hjelpeplikten er en straffebestemmelse. Etter straffeloven § 287 straffes den som unnlater etter evne å hjelpe en person som er i åpenbar fare for å miste livet eller bli påført betydelig skade på kropp eller helse. Straffen er bot eller fengsel inntil seks måneder.

Tre ting ligger i regelen. Faren må være åpenbar, altså noe du kan se eller forstå. Den må gjelde liv eller betydelig skade på kropp eller helse, ikke bagateller. Og plikten er «etter evne»: Du skal gjøre det du faktisk kan, ikke det en lege eller en redningsmann kunne gjort.

Regelen gjelder overalt, også i fjellet, i skogen og på sjøen. Den skiller ikke mellom venner og fremmede, og heller ikke mellom den som er uten skyld og den som selv har vært uforsiktig. En turgåer som har gått seg vill og blitt nedkjølt, har samme krav på hjelp som en som har blitt rammet av et uhell.

Hva det vil si å hjelpe

Hjelp kan være mange ting. Du kan gi førstehjelp, varme opp en nedkjølt person, ringe nødnummeret, bli hos den skadde eller hente noen som har bedre utstyr. Å varsle er ofte det viktigste du kan gjøre, særlig der du ikke selv har kunnskap eller utstyr til å gjøre mer.

Nødnummer kan være 112 for politi og redningstjenesten og 113 for ambulanse og medisinsk nødhjelp. På sjøen kan du også kontakte Kystradioen på 120. Ringer du feil nummer, blir samtalen normalt satt videre til riktig sentral.

Det er ikke nok å se ulykken og gå videre. En som går forbi en skadet turgåer på en øde sti uten å varsle noen, kan bli straffet, selv om han ikke selv har skadet vedkommende. Plikten kan ikke oppfylles ved å håpe at noen andre kommer til.

Når hjelpeplikten ikke gjelder

Straffeloven § 287 annet ledd sier at brudd på hjelpeplikten ikke straffes når plikten ikke kunne oppfylles uten å utsette seg selv eller andre for særlig fare eller oppofrelse.

Det betyr at du ikke trenger å gå ut på tynn is for å nå en person, svømme ut i høy sjø uten flyteutstyr eller klatre inn i et skredterreng som er i ferd med å gå på nytt. Hjelpeplikten krever ikke at du setter eget liv i fare. Grensen går ved særlig fare. Vanlig ubehag, kulde, tidsbruk og at du må avbryte turen, regnes ikke som slik fare.

Du har heller ikke plikt til å gjøre mer enn du er i stand til. Er du et barn, selv skadet, eller uten mobildekning og uten mulighet til å nå noen, kan du ikke kreves til å løse oppgaven. Da kan hjelpen bestå i å komme deg til et sted der du kan varsle.

Hjelpeplikt til sjøs

På sjøen gjelder den alminnelige hjelpeplikten i straffeloven også for deg som fritidsbåtfører og passasjer. I tillegg har sjøloven en egen bestemmelse for skipsføreren. Etter sjøloven § 135 skal skipsføreren i havsnød gjøre alt som står i hans makt for å redde de ombordværende. Den samme paragrafen pålegger skipsføreren å yte all mulig og nødvendig hjelp til enhver som befinner seg i havsnød eller trues av fare til sjøs, så langt det kan skje uten særlig fare for skipet eller dets ombordværende.

Bestemmelsen i sjøloven er skrevet for skip og skipsførere. Om den gjelder i alle detaljer for en liten fritidsbåt, er ikke like klart. Men det praktiske utfallet er det samme, siden straffeloven § 287 pålegger deg å hjelpe etter evne, med mindre det utsetter deg eller andre for særlig fare. Ser du en kajakkpadler som har kantret, en seiler i vannet eller en motorbåt som tar inn vann, er det din plikt å gjøre det du kan uten å utsette deg selv eller de ombord for særlig fare, og å varsle.

Som fører av egen båt har du i tillegg et ansvar for sikkerheten om bord. Det gjelder blant annet flyteutstyr og promille, som egne regler dekker.

Slik hjelper du på stedet

Loven sier ikke hvordan du skal hjelpe, bare at du skal gjøre det du kan. I praksis er det fornuftig å gå frem i denne rekkefølgen:

• Sørg for at du selv er trygg, slik at du ikke blir den neste som må reddes.
• Varsle 112 så tidlig som mulig, og si hvor du er.
• Gi førstehjelp etter evne: Sørg for at den skadde puster, stans blødning og hold personen varm og tørr.
• Bli hos den skadde til hjelpen kommer, med mindre du må forlate stedet for å få dekning.
• Følg anvisningene fra operatøren. Det er sentralen som vet hvilken hjelp som er på vei.

Er dere flere i gruppen, kan én bli igjen mens en annen går for å varsle. Hjelpeplikten er oppfylt når den er ivaretatt av dere sammen.

Hjelp som svikter: når det blir straffbart ut over hjelpeplikten

Straffeloven § 288 straffer den som hensetter en annen i hjelpeløs tilstand med fare for liv, kropp eller helse, og den som unnlater å gi hjelp til noen i hjelpeløs tilstand som vedkommende har en plikt til å dra omsorg for. Her er strafferammen fengsel inntil tre år.

Det er en annen regel med et annet siktemål. § 287 gjelder alle som tilfeldig kommer til. § 288 gjelder den som har et særlig ansvar, for eksempel en forelder, en turleder eller noen som har tatt på seg å ta vare på en annen. Forlater en turleder en deltaker som ikke klarer seg selv, er det § 288 som er aktuell.

Redningstjenesten: hvem som kommer og hva det koster

Den offentlige redningstjenesten er et samvirke mellom flere aktører. Det er to hovedredningssentraler, i Stavanger og i Bodø, som leder og koordinerer søk og redning, og sjøredning ledes normalt derfra. Hvert politidistrikt har en lokal redningssentral som normalt leder redning på land. Frivillige organisasjoner og andre hjelper til når redningssentralene ber om det.

Den som blir reddet, får som hovedregel ikke noen regning. Det offentlige betaler for sin egen innsats, og frivillige får dekket dokumenterte utgifter fra staten.

Det finnes et unntak. Etter retningslinjene for redningstjenesten kan staten reise et erstatningskrav mot den som har utløst et søk eller en redningsaksjon, men bare hvis handlingen eller unnlatelsen var grovt uaktsom eller forsettlig. Det er departementet som avgjør om et krav skal reises. Private tjenester, som kommersielle slep eller bergingsfirma, er noe annet og kan ha egne priser. Sjekk forsikringen, som ofte dekker slike kostnader.

Kort oppsummert

• Hjelpeplikten i straffeloven § 287 gjelder alle som kommer til en person i åpenbar fare for liv eller betydelig skade, både på land og til sjøs.
• Du skal hjelpe etter evne. Å varsle nødetatene regnes som hjelp.
• Plikten faller bort når du ikke kan hjelpe uten å utsette deg selv eller andre for særlig fare eller oppofrelse.
• På sjøen har skipsføreren i tillegg en egen plikt etter sjøloven § 135.
• Redningstjenesten sender som hovedregel ikke regning, men staten kan kreve erstatning ved grov uaktsomhet eller forsett.
• Spørsmålet om hjelpeplikt ved ulykke på tur har samme svar for alle, uansett hvem som er skadet og hvorfor.