Tilleggskort til datteren — ansvaret for det hun bruker

Rikard ga datteren tilleggskort til studietiden

Datteren flyttet til en annen by for å studere for et drøyt år siden, og Rikard ga henne tilleggskort til sitt eget kredittkort som en trygghet dersom noe uforutsett skulle dukke opp langt hjemmefra. De siste månedene har imidlertid regningen økt jevnt og trutt, med kjøp som strekker seg langt utover det Rikard opprinnelig tenkte kortet skulle brukes til, fra klær til abonnementer datteren tydeligvis har glemt å si opp. Rikard vil verken være den strenge faren som tar kortet fra henne uten videre, eller den som fortsetter å la regningen vokse uten å sette en grense, og han er usikker på hvor han egentlig står juridisk i denne situasjonen. Han har nevnt beløpet for henne over telefon et par ganger, men samtalene har endt med gode intensjoner om å «stramme inn» fremfor noen konkret endring i hvordan kortet faktisk brukes fra måned til måned.

Overfor banken er det Rikard som svarer for alt som brukes

Utgangspunktet er greit å ha klart for seg: en tilleggskortholder svarer som hovedregel ikke selv overfor banken for noe av det som brukes, uansett hvor mye eller hvor lite fornuftig bruken har vært. Det er Rikard, som eier hovedkortet, banken forholder seg til for hele beløpet, inkludert alt datteren har brukt siden hun fikk kortet i hånden. Banken har en avtale med Rikard alene, og forholder seg ikke til hvem i familien som faktisk har foretatt de enkelte kjøpene. Selv om Rikard opplevde kortet som en gave til datteren, er det fortsatt hans eget navn og hans egen kredittvurdering som ligger til grunn for hele kredittrammen kortet representerer. Dette gjelder uavhengig av om datteren har egen inntekt fra deltidsjobb eller studielån, siden det avgjørende ikke er hvor mye hun selv har å betale med, men hvem banken opprinnelig inngikk kredittavtalen med da kortet ble opprettet.

Regress mot datteren, og hvor langt det egentlig rekker

Fordi Rikard må betale banken uansett, kan han kreve pengene tilbake fra datteren gjennom et internt regresskrav, altså et krav som bygger på at hun har hatt nytte av beløp han i realiteten har lagt ut for henne. Et slikt krav er imidlertid bare verdt noe dersom datteren faktisk har midler til å gjøre opp for seg, og som student med begrenset inntekt kan hun i praksis mangle penger til å betale tilbake med det samme, selv om kravet i seg selv er rettmessig. Rikard bør derfor se på regresskravet som et supplement til å begrense skaden fremover, ikke som en garanti for at han automatisk får tilbake det han allerede har lagt ut overfor banken. En muntlig avtale om at datteren skal betale ham tilbake litt etter litt, er fullt gyldig, men langt vanskeligere å følge opp i praksis enn en kort skriftlig oversikt over beløpet og en enkel nedbetalingsplan de to er enige om.

Sperring, og reglene når kortholderen er mindreårig

Det mest effektive Rikard kan gjøre fremover, er å sette en lavere kredittgrense på kortet eller be banken sperre det helt dersom bruken fortsetter å vokse ukontrollert, siden dette stanser problemet ved kilden i stedet for å jage etter regresskrav i etterkant. Mange banker lar hovedkortholderen justere grensen direkte i nettbanken eller appen, uten at det krever noen lengre prosess, og en slik justering rammer heller ikke datterens øvrige økonomi utover selve tilleggskortet. Har datteren fortsatt vært mindreårig da tilleggskortet ble utstedt, gjelder for øvrig det samme grunnleggende utgangspunktet: det er forelderen som hovedkortholder som svarer overfor banken, uavhengig av barnets alder, og reglene rundt eget kort og Vipps til yngre barn bygger på nøyaktig den samme logikken om at ansvaret ligger der avtalen med banken faktisk er inngått. Rikard bør derfor tenke på tilleggskortet som en forlengelse av sin egen kredittavtale, ikke som en selvstendig ordning datteren bærer det økonomiske ansvaret for alene. Har datteren fortsatt et par år igjen som mindreårig i en annen sammenheng, som med et fremtidig søsken, gjelder nøyaktig det samme prinsippet, og Rikard bør sette rammer for kortbruken fra første dag i stedet for å vente til beløpene har rukket å vokse seg store.

Kort oppsummert

• Hovedkortholderen svarer overfor banken for alt som brukes på et tilleggskort, uavhengig av hvem som bruker det.
• Du kan kreve pengene tilbake fra tilleggskortholderen gjennom et internt regresskrav.
• Et regresskrav er bare verdt noe dersom den andre faktisk har midler til å betale.
• Sett en lavere kredittgrense eller sperr kortet dersom bruken vokser mer enn du ønsker.
• Samme ansvar gjelder når kortholderen er mindreårig, akkurat som ved andre kort og betalingsløsninger for barn.