Svikt ved ytelsen av helsehjelp er det klart mest brukte grunnlaget for pasientskadeerstatning, og står i pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav a. Kort forklart betyr det at behandlingen du fikk, avvek fra det som med rimelighet kunne forventes ut fra situasjonen du var i — vurdert opp mot hvordan en dyktig og erfaren behandler ville håndtert samme sak. Det spesielle, og for mange overraskende, poenget er at loven selv sier at svikt kan foreligge «selv om ingen kan lastes». Denne artikkelen forklarer hva som egentlig ligger i dette, og hvorfor det er en av de mest pasientvennlige delene av hele loven.

Objektiv vurdering, ikke jakt på en synder

I vanlig erstatningsrett må skadelidte som regel bevise at en bestemt person har opptrådt uaktsomt — altså at vedkommende burde og kunne ha handlet annerledes, og at dette er klanderverdig. Svikt-vurderingen i pasientskadeloven fungerer annerledes. Her spør man ikke først og fremst «hvem sitt ansvar var dette», men «avvek denne behandlingen fra det som objektivt sett var forsvarlig og forventet på dette tidspunktet?». Det betyr at en lege kan ha gjort så godt hun eller han overhodet kunne, ut fra egen kompetanse og den informasjonen som var tilgjengelig der og da, og likevel har det skjedd en svikt i lovens forstand — fordi selve resultatet, sett utenfra og i etterkant, avvek fra det som kunne forventes av helsehjelpen som system.

Dette er en bevisst og viktig konstruksjon fra lovgivers side. Den gjør at pasienter slipper å føre en vanskelig og ofte smertefull prosess der de må «henge ut» en navngitt behandler for å ha rett til erstatning. I stedet er spørsmålet mer upersonlig: sviktet systemet og prosessen rundt deg, uavhengig av om det finnes noen å legge personlig skyld på?

Et eksempel: den forsinkede diagnosen

Se for deg Ingrid, som over flere måneder går til fastlegen med vedvarende mageplager. Hun blir undersøkt hver gang, får ulike diagnoser om irritabel tarm og kostholdsråd, og ingen av legene hun møter gjør noe åpenbart «feil» ut fra det de vet der og da. Til slutt, etter et akuttbesøk, blir hun henvist videre og får påvist en alvorlig tilstand som med stor sannsynlighet kunne vært oppdaget og behandlet langt tidligere dersom hun hadde blitt henvist til nærmere utredning etter de to første legebesøkene, gitt symptombildet hun beskrev.

Her er det ikke sikkert at noen enkelt lege kan sies å ha vært uforsvarlig eller uaktsom i øyeblikket — kanskje handlet hver enkelt fornuftig ut fra sin egen konsultasjon. Men sett i sammenheng, og vurdert mot hva en samlet, forsvarlig oppfølging burde ha fanget opp, kan det likevel foreligge en svikt: helsehjelpen som helhet levde ikke opp til det pasienten med rimelighet kunne forvente. Dette illustrerer nettopp hvorfor «ingen kan lastes»-formuleringen er så sentral — Ingrids sak kan gi grunnlag for erstatning selv om ingen av legene hennes nødvendigvis vil bli møtt med kritikk på personlig nivå.

Hva ser vurderingen egentlig på?

Loven selv gir en pekepinn i § 2 andre ledd, som sier at det skal tas hensyn til hvilke krav pasienten med rimelighet kunne stille til virksomheten eller tjenesten på skadetidspunktet. Det er altså en vurdering knyttet til det konkrete tidspunktet behandlingen ble gitt — ikke til hva vi vet i dag, med all etterpåklokskapens fordel. I praksis betyr det at man ser på faktorer som:

  • Hvilken kunnskap, kompetanse og hvilke rutiner som med rimelighet kunne forventes av den aktuelle avdelingen eller behandleren på det aktuelle tidspunktet.
  • Om de undersøkelser, prøver eller henvisninger som ble gjort, var tilstrekkelige ut fra symptombildet.
  • Om oppfølgingen og kommunikasjonen mellom eventuelt flere behandlere fungerte som den skulle.

Loven presiserer også at det ikke automatisk foreligger ansvar bare fordi virksomheten hadde utilstrekkelige ressurser, dersom selve ressursfordelingen var forsvarlig. Med andre ord: at en avdeling var travel eller underbemannet en gitt dag, fritar ikke automatisk for ansvar dersom dette i seg selv innebar en uforsvarlig prioritering — men det betyr heller ikke automatisk svikt bare fordi ressursene generelt sett var knappe, dersom disponeringen av dem var forsvarlig.

Svikt kan oppstå på mange forskjellige stadier

Svikt er ikke begrenset til det som skjer under selve behandlingen eller operasjonen. Den kan i prinsippet oppstå på ethvert stadium av pasientforløpet:

  • Diagnostisering — som når symptomer feiltolkes eller relevante undersøkelser ikke rekvireres.
  • Behandlingsvalg — som når en mindre egnet behandlingsmetode velges fremfor en bedre etablert.
  • Selve gjennomføringen — som ved en teknisk uheldig utført prosedyre som avviker fra faglig god praksis.
  • Oppfølging etter behandling — som ved manglende kontroll av prøvesvar eller for sen reaksjon på tegn til komplikasjoner.
  • Kommunikasjon og informasjon — som når pasienten ikke får den informasjonen som var nødvendig for å kunne ta informerte valg underveis.

Denne siste kategorien, om informasjon, er så vidt egen og teknisk at den fortjener sin egen, grundige gjennomgang andre steder i denne artikkelserien.

Hvor går grensen mot «bare uheldig»?

Det aller vanskeligste med svikt-vurderingen er å skille mellom et resultat som var uheldig, men innenfor det forsvarlige — og et resultat som faktisk representerer et avvik fra det pasienten kunne forvente. Ikke ethvert dårlig utfall er en svikt. Medisin er ikke en eksakt vitenskap, og selv korrekt utført behandling gir noen ganger et dårlig resultat, rett og slett fordi kroppen reagerer uforutsigbart. Denne grensedragningen — mellom kjent risiko og reell svikt — er så sentral at vi har viet den flere egne artikler i denne serien, blant annet om hva som regnes som en akseptert risiko, og om forskjellen mellom en kjent komplikasjon og en pasientskade.

Hvordan vurderingen faktisk gjøres i praksis

Når NPE skal ta stilling til om det foreligger svikt, innhentes normalt pasientjournaler, og saken vurderes ofte av medisinsk sakkyndige som kan si noe om hva som var god praksis på det aktuelle behandlingstidspunktet, innenfor det aktuelle fagfeltet. Dette er ikke en vurdering NPE eller domstolene gjør ut fra generelle antakelser, men en konkret, faglig forankret vurdering av akkurat ditt behandlingsforløp, sammenlignet med hva som kunne forventes av tilsvarende behandling andre steder på samme tidspunkt.

Kort oppsummert

Svikt ved ytelsen av helsehjelp er det vanligste grunnlaget for pasientskadeerstatning, og innebærer at behandlingen avvek fra det pasienten med rimelighet kunne forvente — vurdert objektivt og opp mot situasjonen på behandlingstidspunktet. Loven presiserer uttrykkelig at svikt kan foreligge selv om ingen enkeltperson kan klandres personlig, noe som gjør denne vurderingen vesentlig mer pasientvennlig enn den skyldbaserte vurderingen man ellers finner i alminnelig erstatningsrett.