Slik skriver du en bekymringsmelding barnevernet kan bruke
I en bekymringsmelding bør du skrive konkret hva du selv har sett eller hørt, når og hvor det skjedde, og hvem barnet er. Skill mellom det du har observert og det du tror. Barnevernet bruker meldingen til å vurdere om det er rimelig grunn til å undersøke saken, og jo mer presis den er, jo lettere er den å vurdere. Du trenger ikke bevis, og du trenger ikke vite hva som er galt.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Hva barnevernet ser etter når meldingen leses
Barnevernstjenesten skal gå gjennom meldingen innen en uke og vurdere om den skal følges opp med en undersøkelse. Terskelen for undersøkelse står i barnevernsloven § 2-2: det må være rimelig grunn til å anta at barnet kan trenge tiltak etter loven.
Saksbehandleren som leser meldingen din, har bare det du skriver. Hun kjenner verken deg, barnet eller familien. En melding som sier «jeg er bekymret for gutten i nr. 12» gir lite å vurdere. En melding som forteller at du tre kvelder på rad har sett en seksåring alene ute etter klokken elleve, gir langt mer.
Du skal ikke bevise noe. Det er barnevernets jobb å finne ut hva som skjer. Din oppgave er å beskrive det du vet så nøyaktig du kan.
Opplysninger om barnet
Start med det som gjør at barnevernet finner riktig barn:
- barnets navn, hvis du vet det
- omtrentlig alder
- adresse, eller beskrivelse av hvor familien bor
- skole eller barnehage, hvis du kjenner til det
- navn på foreldrene eller andre i husstanden
Mangler du noe av dette, skriv det du har. En beskrivelse som «jente på rundt åtte år, bor i blått rekkehus ved siden av meg i Storgata 4» er nok til at barnevernet kan finne ut resten.
Hva skrive i bekymringsmelding om det du har sett
Det viktigste i meldingen er beskrivelsen av det som har skjedd. Hold deg til fakta, og skriv det ned mens du husker det.
Fortell hva du så eller hørte, med egne ord. Skriv når det skjedde, så nøyaktig du kan. Skriv hvor det skjedde. Si om det har skjedd én gang eller flere ganger, og om det har blitt verre over tid.
Har barnet sagt noe til deg, gjengi ordene så likt som mulig, gjerne i anførselstegn. «Pappa slår meg når han er sint» er mer nyttig enn «barnet antydet vold». Skriv også hva du sa tilbake, og hvordan barnet virket.
Skill mellom det du har sett selv og det du har hørt fra andre. Har naboen fortalt deg noe, skriv at det er naboens opplysning, og gjerne hvem naboen er, så barnevernet kan kontakte vedkommende.
Det er greit å skrive hva du tror eller frykter. Men skriv det for seg, etter beskrivelsen av det du har observert. Da kan barnevernet se hva som bygger på hva.
Det du kan utelate
Du trenger ikke vurdere foreldrenes personlighet eller skrive om konflikter som ikke har med barnet å gjøre. Lange beskrivelser av en nabokrangel om parkering gjør meldingen vanskeligere å lese.
Du skal heller ikke sette fram diagnoser eller konklusjoner. Skriv «moren virket ustø på bena og snakket utydelig klokken tre om ettermiddagen», ikke «moren er alkoholiker».
Unngå å etterforske selv. Du skal ikke avhøre barnet, ta bilder av barnet uten klær eller konfrontere foreldrene for å få mer å skrive. Har du allerede snakket med foreldrene om bekymringen, kan du nevne det og hva de svarte.
Linnea skriver om nevøen sin
Linnea er tante til Adrian på fire år. Hun har passet ham flere helger i løpet av høsten. Hun ønsker å melde fra til barnevernet i Bodø, der Adrian bor med moren.
Den første versjonen hun skriver, lyder slik: «Jeg er veldig bekymret for nevøen min. Søsteren min klarer ikke å ta vare på ham, og han har det ikke bra.»
Hun leser den igjen og ser at den sier lite om hva hun faktisk har sett. Hun skriver den om:
«Adrian (4 år) bor med moren sin i [adresse] og går i [barnehage]. Jeg har passet ham fire helger siden august. Ved henting 14. september og 12. oktober var det ikke mat i kjøleskapet. Moren lå i sengen klokken to om ettermiddagen begge gangene og sa hun hadde vondt i hodet. Adrian hadde samme bleie på da jeg hentet ham som da jeg leverte ham kvelden før, med sår hud. Den 12. oktober sa han: «Mamma sover hele tiden.» Jeg har ikke snakket med søsteren min om dette fordi jeg er redd hun skal bryte kontakten. Jeg er redd hun er deprimert.»
Den andre versjonen gir barnevernet datoer, konkrete observasjoner, barnets egne ord og et tydelig skille mellom det Linnea har sett og det hun frykter.
Når du er usikker på om det er nok
Mange lar være å melde fordi de er usikre. Loven krever ikke at du er sikker. Det er barnevernstjenesten som skal vurdere hva meldingen betyr, og den har både kompetanse og verktøy til å finne det ut.
Er meldingen ikke grunn nok til undersøkelse, blir den henlagt. Etter barnevernsloven § 2-1 skal henleggelsen begrunnes skriftlig, med mindre meldingen er åpenbart grunnløs. Du kan sende en ny melding senere hvis du ser mer.
Vil du ikke oppgi navn, kan du melde anonymt. Da er det enda viktigere at beskrivelsen er konkret, fordi barnevernet ikke kan ringe deg for å spørre.
Kort oppsummert
- Hva skrive i bekymringsmelding: hvem barnet er, hva du har sett eller hørt, når og hvor.
- Gjengi barnets egne ord så nøyaktig som mulig.
- Skill mellom egne observasjoner, det andre har fortalt, og det du frykter.
- Du trenger ikke bevis. Barnevernet undersøker selv hvis det er rimelig grunn.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.