Slik begraver du et kjæledyr på egen eiendom
Du kan begrave et dødt kjæledyr i hagen på din egen eiendom hvis du treffer nødvendige tiltak for å hindre smitte. Forskriften om animalske biprodukter nevner ingen bestemt dybde eller avstand, så det er et spørsmål om hva som er forsvarlig. Eier du ikke tomten, trenger du samtykke fra den som gjør det. Alternativet er å la veterinæren ordne kremering eller annen forsvarlig håndtering. Brudd på reglene kan straffes etter matloven.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Hva forskriften sier om å begrave kjæledyr i hagen
Forskriften om animalske biprodukter sier i § 19 at døde kjæledyr og hester kan graves ned på egen eiendom eller på godkjent område, dersom alle nødvendige tiltak er truffet for å unngå eventuell sykdomssmitte. Det er hjemmelen for å begrave kjæledyr i hagen. Forskriften gjennomfører EU-regler om hva som skal skje med dyr og dyrerester som ikke er mat.
Med kjæledyr menes alle dyr av arter som mennesker vanligvis fôrer og holder for andre formål enn konsum og oppdrett. Hund, katt, kanin, marsvin, fugl og slike dyr hører under begrepet. Hest nevnes særskilt i § 19 og kan også begraves under samme vilkår.
Regelen gir en rett, ikke en plikt. Du kan velge å begrave dyret, eller å la veterinæren ta seg av det.
Dyr som holdes for å produsere mat, ull eller liknende, er ikke kjæledyr etter definisjonen. Det gjelder for eksempel høner som holdes for eggene. Har du slike dyr, bør du spørre Mattilsynet hva som gjelder når de dør.
Hva nødvendige tiltak betyr i praksis
Forskriften forklarer ikke hva som menes med nødvendige tiltak, og den oppgir ingen dybde eller avstand i tall. Du må selv vurdere hva som er forsvarlig. Veterinæren som avlivet dyret, får ofte dette spørsmålet og kan gi råd. Formålet er å hindre at sykdom sprer seg til mennesker eller andre dyr, og at dyret blir liggende fritt.
Det betyr i praksis at graven må være dyp nok til at andre dyr ikke kommer til, at den ligger et godt stykke fra brønn, bekk, innsjø eller andre vannkilder, og at den ikke ligger der vann samler seg eller flommer over. Har dyret vært syk med en smittsom sykdom, bør du rådføre deg med veterinær før du bestemmer deg. Mattilsynet kan etter matloven § 23 gjøre vedtak som pålegger destruksjon eller annen særskilt behandling. Er du i tvil om det gjelder lokale begrensninger der du bor, for eksempel rundt en vannkilde, kan du spørre kommunen.
Egen eiendom, leie og fellesarealer
Regelen gjelder egen eiendom eller godkjent område. Det betyr at du ikke kan begrave dyret på naboens tomt, i skogen eller på et offentlig område uten at noen har gitt tillatelse.
Leier du bolig, eier du ikke hagen. Da må du ha utleierens samtykke før du graver. Bor du i borettslag eller sameie, er fellesarealer og tomten noe laget eier sammen, og styret må si ja. Gjør du det uten samtykke, kan du få problemer med eieren av tomten selv om forskriften ikke forbyr det.
Eier du hytte eller landbrukseiendom, gjelder samme regel som for en hage. Bor du i en leilighet uten uteområde, er veterinær eller kremering som regel den eneste mulige løsningen.
Alternativet: veterinær og kremering
Mange lar veterinæren ta seg av kjæledyret etter avliving. Veterinærklinikken kan som regel sørge for kremering eller annen forsvarlig håndtering, og da trenger du ikke ordne noe praktisk selv. Det koster penger, og prisen varierer fra klinikk til klinikk, så spør før du bestemmer deg. Ønsker du å få asken tilbake, må du si fra om det.
Dette er en praktisk løsning når du ikke har mulighet til å begrave dyret trygt, for eksempel om bakken er frosset eller du bor i leilighet. Er dyret avlivet hos veterinæren, kan du avtale på forhånd hva som skal skje med kroppen, slik at du slipper å ta stilling i den vanskeligste stunden. Spør også om du kan få med deg dyret hjem hvis du vil begrave det selv.
Straff og tilsyn
Overtredelse av forskriften om animalske biprodukter er straffbar etter matloven § 28, som gir bøter eller fengsel inntil ett år. Mattilsynet fører tilsyn og kan fatte vedtak. Reglene er skrevet for å hindre smitte og uforsvarlig dumping. Problemene oppstår typisk hvis dyret er lagt ut, dumpet i naturen eller gravd ned på noen andres grunn.
Silje og Tarik mister hver sin katt
Silje Moe eier eneboligen sin. Katten Tiger dør av alderdom i september. Hun graver et hull bakerst i hagen, langt fra brønnen og bekken som går nedenfor tomten. Hun graver så dypt hun klarer, legger dyret i hullet og legger store steiner over slik at rev og andre dyr ikke kommer til. Det er en forsvarlig løsning etter § 19.
Tarik Demir leier en enebolig og mister katten Mulle. Han vil begrave Mulle i hagen, men tomten tilhører utleieren hans. Han spør først og får ja, og begraver så katten et godt stykke fra drikkevannskilden. Hadde utleieren sagt nei, måtte Tarik valgt kremering gjennom veterinæren.
Kort oppsummert
- Du kan begrave et kjæledyr i hagen på egen eiendom eller godkjent område hvis du hindrer sykdomssmitte, jf. § 19 i forskriften om animalske biprodukter.
- Forskriften nevner ingen bestemt dybde eller avstand, så du må vurdere hva som er forsvarlig, blant annet i forhold til vannkilder.
- Eier du ikke tomten, trenger du samtykke fra eieren eller styret.
- Alternativet er å la veterinæren ordne kremering eller annen forsvarlig håndtering.
- Overtredelser kan straffes etter matloven § 28.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.