Av alle spesiallovene som griper inn foran skadeserstatningsloven, er bilansvarsloven trolig den de fleste nordmenn støter på i praksis, rett og slett fordi de fleste av oss før eller siden er involvert i en trafikkhendelse — enten som fører, passasjer eller fotgjenger. Men bilansvarsloven fungerer på en ganske annen måte enn skadeserstatningslovens alminnelige regler, og det er verdt å forstå hvorfor.
Skadeserstatningsloven: som hovedregel må noen ha gjort noe galt
Skadeserstatningslovens alminnelige system bygger stort sett på et skyldprinsipp: for at noen skal bli erstatningsansvarlige, må de normalt ha opptrådt uaktsomt (eller forsettlig). Med andre ord — du må som regel kunne peke på at noen har gjort noe de burde latt være, eller latt være å gjøre noe de burde gjort, for at det skal foreligge et ansvarsgrunnlag.
Bilansvarsloven: et helt eget, objektivt system
Bilansvarsloven bryter med dette mønsteret. Loven bygger på et system der bilens lovpålagte trafikkforsikring dekker skader den forårsaker, som hovedregel uavhengig av om føreren har gjort noe galt. Det er altså ikke føreren personlig som som hovedregel svarer direkte overfor deg som skadelidt — det er forsikringsselskapet som bilen er forsikret i.
Dette er en vesentlig forskjell fra skadeserstatningslovens mer skyldbaserte tilnærming til andre typer skader. Tenk deg en fotgjenger som blir påkjørt i et fotgjengerfelt. Her vil bilens ansvarsforsikring som hovedregel dekke skaden nesten uavhengig av om føreren kan bebreides — det er selve det faktum at en motorvogn har voldt skade, som utløser ansvaret. Sammenlign det med en helt annen situasjon: en kunde som sklir og skader seg i en butikk fordi gulvet ikke er tørket opp etter søl. Her er det skadeserstatningslovens alminnelige regler som gjelder, og da må skadelidte som hovedregel sannsynliggjøre at butikken har vært uaktsom — for eksempel ved at søl har fått ligge lenge uten at noen har ryddet det opp eller varslet med skilt.
Skadeserstatningsloven er likevel ikke helt ute av bildet
Selv om bilansvarsloven styrer selve ansvarsgrunnlaget ved trafikkskader, betyr ikke det at skadeserstatningsloven forsvinner helt fra bildet. Når personskaden etter en trafikkulykke skal beregnes i kroner og øre — hvor mye du skal ha i menerstatning, inntektstap eller påførte utgifter — er det gjerne skadeserstatningslovens kapittel 3-regler som brukes som forbilde, selv innenfor bilansvarslovens system. De to lovene utfyller altså hverandre snarere enn å utelukke hverandre helt.
Hva betyr dette for deg som er involvert i en trafikkulykke?
I praksis betyr det at du sjelden trenger å finne ut hvem som «har skylden» i juridisk forstand for å få dekket skaden din etter en trafikkulykke — det holder som regel at en motorvogn har vært involvert i hendelsen som forårsaket skaden. Det gjør bilansvarsloven til en av de mer skadelidtevennlige ordningene i norsk erstatningsrett, sammenlignet med det mer krevende skyldkravet som gjelder etter skadeserstatningslovens alminnelige regler for mange andre skadetyper.
Denne artikkelen går ikke i dybden på alle detaljene i bilansvarsloven — formålet her er bare å vise kontrasten til skadeserstatningsloven. Er du selv involvert i en konkret trafikksak, er det bilens ansvarsforsikringsselskap som er riktig sted å melde skaden, og de har egne rutiner og skjemaer for dette.
Hva med sykler og andre kjøretøy uten motor?
Et vanlig spørsmål er om bilansvarsloven også gjelder når en syklist er innblandet i en ulykke. Svaret er at bilansvarsloven er knyttet til motorvogn — kjøretøy med motor. Kolliderer to syklister med hverandre uten at noen bil er involvert, faller situasjonen som hovedregel utenfor bilansvarslovens virkeområde, og man er tilbake til skadeserstatningslovens alminnelige regler, der den skadelidte som regel må sannsynliggjøre at den andre syklisten har opptrådt uaktsomt, for eksempel ved å sykle uforsvarlig fort i et område med mye fotgjengertrafikk. Er det derimot en bil som kolliderer med en syklist, kommer bilansvarsloven som hovedregel inn i bildet på vanlig måte, siden det er motorvognen som har forårsaket skaden.
Hva om begge sjåfører mener det er den andres skyld?
En situasjon mange lurer på, er hva som skjer når to biler kolliderer og begge sjåfører er uenige om hvem som hadde skylden. Her viser bilansvarslovens system sin styrke for den skadelidte tredjepart, for eksempel en passasjer: siden ansvaret som hovedregel er objektivt og knyttet til selve motorvognen, trenger ikke en skadet passasjer å vente på at skyldspørsmålet mellom de to sjåførene avklares før han eller hun får dekket sin egen skade. Det er forsikringsselskapene som deretter, seg imellom, kan gjøre opp om eventuelt regresskrav basert på hvem som faktisk hadde skylden i kollisjonen — en prosess som skjer i bakgrunnen og som passasjeren normalt ikke trenger å bry seg med.
Praktisk råd ved en trafikkulykke
Uansett hvem som etter hvert viser seg å ha skylden, er det lurt å opptre likt i det akutte etterspillet av en trafikkulykke: ta bilder av skadestedet og skadeomfanget mens det fortsatt er synlig, fyll ut skademelding sammen med den andre parten hvis mulig, noter vitners kontaktinformasjon, og meld fra til eget forsikringsselskap selv om du mener du ikke har noe skyld i det som skjedde. Å melde fra tidlig, uansett skyldspørsmål, er sjelden en ulempe — og kan spare deg for komplikasjoner senere dersom det skulle oppstå uenighet om hendelsesforløpet.
Kort oppsummert - Skadeserstatningsloven bygger som hovedregel på et skyldprinsipp — noen må ha opptrådt uaktsomt. - Bilansvarsloven har et eget objektivt ansvarssystem knyttet til bilens lovpålagte trafikkforsikring, der forsikringsselskapet — ikke føreren personlig — som hovedregel svarer direkte overfor skadelidte. - Bilansvarsloven gjelder motorvogn — rene sykkelulykker uten bil involvert faller normalt utenfor og styres av skadeserstatningsloven. - Skadeserstatningslovens utmålingsregler i kapittel 3 brukes likevel ofte som forbilde også ved trafikkskader. - Ved en trafikkulykke er det normalt bilens ansvarsforsikringsselskap du skal melde skaden til, uansett skyldspørsmål.