Anders Lie satt med to alternativer foran seg etter at Pasientskadenemnda hadde opprettholdt NPEs avslag: la saken ligge, eller ta det store steget videre til domstolene. Advokaten han rådførte seg med, nevnte noe som overrasket ham — at det historisk har vært en høyere andel av pasientskadesaker som fører frem i retten, enn andelen som får medhold i selve klageomgangen hos nemnda. Spørsmålet Anders satt igjen med, var like naturlig som det er viktig: hvorfor skulle det være slik, og kan han stole på at det fortsatt stemmer?

Hva har tallene historisk vist?

Enkelte historiske kilder har pekt på at Pasientskadenemnda omgjør en relativt begrenset andel av NPEs vedtak — tall rundt 12 prosent har vært nevnt, basert på data fra rundt 2018. Samtidig har det vært vist til at domstolene, i de sakene som faktisk har gått videre dit, har hatt en vesentlig høyere andel der pasienten har fått helt eller delvis medhold — med enkelte kilder som har oppgitt tall et sted mellom 23 og 39 prosent for ulike år.

Det er avgjørende å være tydelig på én ting: disse tallene er gamle, de stammer fra ulike år og til dels usikre kilder, og de bør ikke leses som en presis beskrivelse av situasjonen i dag. Statistikk om utfall i rettssaker og klagesaker svinger fra år til år og kan påvirkes av mange faktorer — hvilke typer saker som når frem til hvert trinn i systemet, endringer i rettspraksis, og endringer i hvordan NPE og nemnda selv vurderer saker over tid. Ønsker du det mest oppdaterte bildet, bør du oppsøke Helseklages egne årsrapporter og statistikkoversikter, som normalt oppdateres årlig og gir et langt mer presist grunnlag enn eldre tall som har blitt gjengitt og videreformidlet over flere år uten ny oppdatering.

Hvorfor kan det likevel være en reell forskjell?

Selv med forbeholdet om at de konkrete tallene er usikre og gamle, finnes det noen strukturelle grunner til at domstolsbehandling kan gi et annet utfall enn klagebehandlingen hos nemnda, og disse grunnene er fortsatt relevante i dag:

Muntlig behandling. I retten får du, eventuelle vitner og sakkyndige anledning til å forklare seg direkte og muntlig for dommeren, som kan stille spørsmål og få utdypet usikre punkter på en helt annen måte enn i en ren skriftlig klagebehandling.

Kontradiksjon i sanntid. Retten gir en mer direkte konfrontasjon mellom partenes argumenter og sakkyndige vurderinger enn den skriftlige saksgangen hos nemnda, noe som kan bidra til at svake argumenter avdekkes tydeligere — i begge retninger.

Selvseleksjon i hvilke saker som går videre. De sakene som faktisk ender opp i retten, er ofte saker der klager (eller klagers advokat) har vurdert at grunnlaget er særlig sterkt, nettopp fordi risikoen og innsatsen ved et søksmål er høyere enn ved en klage. Dette kan i seg selv bidra til at en større andel av nettopp disse sakene ender med medhold, uten at det nødvendigvis betyr at domstolene generelt er "snillere" enn nemnda.

Uavhengig instans. En domstol er, i motsetning til Pasientskadenemnda, fullstendig uavhengig av forvaltningsapparatet som opprinnelig behandlet saken, noe som i noen tilfeller kan gi et friskere blikk på tvilsspørsmål.

Medhold er ikke alltid alt-eller-ingenting

Et poeng som lett forsvinner i diskusjonen om prosenttall, er at "medhold" ikke nødvendigvis betyr et fullstendig gjennomslag på alle punkter. Både hos Pasientskadenemnda og i retten kan utfallet være delvis medhold — for eksempel at selve erstatningsansvaret stadfestes, men at erstatningsbeløpet fastsettes lavere enn det du opprinnelig krevde, eller omvendt at et tidligere avslag på ansvarsgrunnlaget omgjøres, mens den konkrete utmålingen fortsatt må avklares i etterkant. Når man leser statistikk om medholdsandeler, er det derfor viktig å være klar over at kategorien "medhold" i mange undersøkelser omfatter både fullt og delvis medhold, noe som gjør de historiske tallene enda vanskeligere å tolke presist uten å gå inn i den konkrete kilden og metoden bak dem.

Hvordan vurderer advokater om en sak er egnet for domstolsbehandling?

Advokater som jevnlig arbeider med pasientskadesaker, legger normalt vekt på noen gjentakende faktorer når de skal råde en klient om domstolsbehandling er verdt å forfølge. Blant de viktigste er: hvor tydelig og godt dokumentert den medisinske uenigheten er, om det finnes objektive holdepunkter — som journalnotater eller bildediagnostikk — som understøtter klagers versjon av hendelsesforløpet, om nemndas begrunnelse inneholder åpenbare svakheter eller motsigelser, og om det er mulig å fremskaffe en sterk, ny sakkyndig vurdering som direkte imøtegår konklusjonene nemnda har lagt til grunn. Er svaret på flere av disse spørsmålene ja, øker det sannsynligheten for at en advokat vil anbefale å gå videre — noe som igjen bidrar til den nevnte selvseleksjonseffekten i de sakene som faktisk ender opp i retten.

Er den ekstra innsatsen verdt det, uansett utfall?

Utover selve sannsynligheten for å vinne frem, er det verdt å nevne at mange som velger domstolsbehandling, i etterkant beskriver en opplevelse av å ha blitt hørt på en annen måte enn i den skriftlige klagebehandlingen — uavhengig av det endelige utfallet. Å få forklare seg muntlig for en dommer, og å oppleve en grundig, direkte behandling av bevisene i saken, kan i seg selv gi en følelse av at saken faktisk har blitt tatt på fullt alvor. Dette er ikke et argument for at alle bør gå til sak, men det er verdt å ta med i den helhetlige vurderingen sammen med advokaten din, ved siden av de rent statistiske og økonomiske sidene av saken, som vi går nærmere inn på i artikkelen om kostnader ved søksmål.

Betyr dette at du automatisk bør gå til retten?

Nei, ikke automatisk, og det er viktig å unngå den forenklede konklusjonen "retten er alltid bedre". Selvseleksjonseffekten nevnt over er nettopp grunnen til at man må være forsiktig med å tolke en høyere medholdsandel i retten som et bevis på at domstolene generelt er mer tilbøyelige til å gi medhold. Det er trolig heller slik at de sakene som når frem til domstolsbehandling, allerede er silt gjennom en vurdering av at grunnlaget er relativt sterkt — noe som i seg selv bidrar til den høyere andelen.

I tillegg er et søksmål, som vi går grundig gjennom i en egen artikkel om kostnader, en mer ressurskrevende prosess enn en klage, både i tid, energi og potensielt økonomi. Beslutningen om å gå til retten bør derfor baseres på en konkret vurdering av din egen sak — styrken i bevisene, den medisinske dokumentasjonen og den juridiske argumentasjonen — ikke bare på generell statistikk, uansett hvor tallene måtte ligge akkurat nå.

Hvordan bør du vurdere din egen sak?

Det beste utgangspunktet for å vurdere om domstolsbehandling er verdt å forfølge, er en grundig gjennomgang med en advokat som har erfaring fra pasientskadesaker. En slik gjennomgang bør se på om det finnes konkrete svakheter i nemndas vurdering, om det finnes sakkyndig dokumentasjon som taler klart i din favør, og om den samlede bevissituasjonen gir et rimelig grunnlag for å tro at utfallet kan bli annerledes i retten enn det ble hos nemnda.

Statistikk er et bakteppe, ikke en spådom

Historiske tall om omgjøringsrater, uansett hvor de kommer fra og hvor gamle de er, kan gi et nyttig bakteppe for å forstå systemet du er en del av. Men de kan aldri erstatte en konkret vurdering av din egen sak. Din sak vinnes eller tapes basert på det faktiske og medisinske grunnlaget som foreligger, ikke basert på et gjennomsnittstall fra en årsrapport publisert for flere år siden.

Anders Lie valgte til slutt å gå videre med søksmål, ikke fordi statistikken lovet ham noe, men fordi advokaten hans mente at den sakkyndige dokumentasjonen han satt med, sto vesentlig sterkere enn det nemnda hadde lagt til grunn i sin vurdering. Uansett utfall visste han at avgjørelsen var tatt på riktig grunnlag — en konkret vurdering av hans egen sak, ikke et håp basert på gamle prosenttall.