Kan samboeren bestemme over begravelsen fremfor barna?

Samboeren står først: slik lyder loven

Rekkefølgen i § 9 andre ledd begynner med ektefelle, deretter barn, foreldre og så videre. Loven legger så til at ektefellens rett «gjelder tilsvarende for person som levde i ekteskapsliknende samboerskap med avdøde da dødsfallet fant sted». Samboeren tar altså ektefellens plass i toppen av listen. Det gjelder uavhengig av om paret har felles barn, og uavhengig av om avdøde hadde barn fra et tidligere forhold.

Loven sier ikke noe om hvor lenge samboerskapet må ha vart, og den krever ingen registrering. Det som teller, er at forholdet var ekteskapslignende på dødsdagen. En som flyttet inn en måned før, kan stå i samme stilling som en som har bodd sammen i tjue år. Blir samboerskapet bestridt, er det naturlig å se på felles adresse, felles økonomi og hvordan paret opptrådte overfor omverdenen.

Men én ting avgjør alt annet: en erklæring. Har avdøde skrevet, datert og underskrevet en erklæring om hvem som skal sørge for gravferden, er det den personen som har retten, uansett rekkefølgen.

Et eksempel: Amina, Julie og Sondre

Bjørn døde 63 år gammel etter en kort sykdom. Han hadde bodd sammen med Amina i seks år. Fra et tidligere ekteskap hadde han to barn, Julie på 34 og Sondre på 31. Bjørn og Amina var ikke gift og hadde ingen felles barn.

Dagen etter dødsfallet ringte Julie til begravelsesbyrået for å avtale kremasjon og minnestund. Amina hadde samtidig bestilt kistebegravelse på gravplassen der Bjørns foreldre lå. Byrået ville ikke gjøre noe før de hadde rett person.

Etter § 9 var det Amina som hadde retten. Hun levde i ekteskapslignende samboerskap med Bjørn på dødstidspunktet, og samboeren står foran barna. Julie og Sondre kunne ha vært i førersetet bare hvis Bjørn hadde skrevet en erklæring som pekte ut dem. Det hadde han ikke.

Byrået ba om en bekreftelse på samboerskapet, og Amina viste til felles adresse i folkeregisteret og felles lån. Julie godtok det. Samtidig hadde barna ikke tapt alt. De kunne ønske seg ting, de kunne ta del i selve seremonien, og de kunne kreve at kommunen avgjorde hvem som skulle være ansvarlig for graven. Det er en separat regel.

Hva barna kan gjøre

Er du ett av barna og føler deg satt til side, er det forståelig. Loven gjør likevel ingen unntak for at barna er avdødes nærmeste blodsslektninger.

Barna kan ikke velte samboerens rett, men de har tre handlingsrom:

• De kan snakke med samboeren og be om å få være med på valget av musikk, sted og seremoni. Loven gir dem ingen rett til det, men mange samboere er åpne for det.
• De kan skriftlig kreve at kommunen avgjør hvem som skal være ansvarlig for graven. Utgangspunktet er at den som ordner gravferden, også får ansvaret for graven. En etterlatt kan imidlertid kreve spørsmålet avgjort av kommunen.
• De kan, hvis de mener at samboerskapet ikke var ekteskapslignende, si fra til kommunen. Er det uenighet om hvem som har retten, treffer kommunen den nødvendige avgjørelsen på grunnlag av § 9. Den avgjørelsen kan ikke påklages.

Den siste muligheten er snever, for kommunen skal ta stilling ut fra hva loven sier om samboerskap, ikke ut fra hva familien synes er rimelig.

Når både ektefelle og samboer krever retten

Gift, men i praksis skilt, eller gift og med en ny samboer: dette skaper reelle konflikter. Ektefellens rett faller bort bare hvis paret var separert ved dom eller bevilling da dødsfallet skjedde. En ektefelle som hadde flyttet ut for lenge siden uten at separasjon var gitt, har altså fortsatt sin rett. Samboeren har samme rett etter ordlyden. Loven har ingen regel om hvem av dem som går foran, så oppstår det uenighet, avgjør kommunen.

Dette viser hvor viktig en erklæring er for par som ikke er gift. Den som er samboer og vil være sikker på at hun eller han, og ikke barna fra et tidligere forhold, får ordne avskjeden, bør skrive en erklæring. Den kan også gå motsatt vei og peke ut barna.

Samboerens rett gjelder gravferden, ikke arven

Det er lett å tro at retten til å bestemme over begravelsen følger arveretten. Det gjør den ikke. Samboere arver ikke automatisk etter hverandre, og i boet gjelder egne regler, se arver samboer automatisk og hva som skjer med boligen når samboeren dør. Barna kan altså ha arverett som går foran samboerens, mens samboeren har retten til å bestemme over begravelsen.

Utgiftene til gravferden skal i utgangspunktet dekkes av dødsboet, uansett hvem som bestilte den. Hvordan det praktiske fungerer før skifteattesten er klar, står i begravelsen må betales før skifteattesten. Bestemmelsen finnes i gravplassloven.

Kort oppsummert

• Samboeren kan bestemme over begravelsen fremfor barna. Etter gravplassloven § 9 står en samboer i ekteskapslignende forhold i samme posisjon som en ektefelle, foran barna.
• Loven krever hverken registrering, felles barn eller en bestemt varighet.
• En underskrevet og datert erklæring fra avdøde går foran rekkefølgen.
• Barna kan skriftlig kreve at kommunen avgjør hvem som skal være ansvarlig for graven.
• Er det uenighet om hvem som har retten, avgjør kommunen, og avgjørelsen kan ikke påklages.