Rentetak på forbrukslån finnes ikke — grensene som likevel gjelder
Torgeir har et forbrukslån med en effektiv rente på over 30 prosent, og han er overbevist om at det må finnes en lovlig grense for hvor høy renten kan settes. Da han sjekket litt selv, fant han ingen konkret prosentsats i loven, og han lurer på om det virkelig stemmer at det ikke finnes noe rentetak for forbrukslån, hva som eventuelt setter en grense i praksis, og om han kan gjøre noe med sin egen avtale. Svaret er at det ikke finnes noe lovfestet rentetak i kroner eller prosent for forbrukslån, men ekstremt høye renter kan likevel rammes av forbudet mot urimelige avtalevilkår.
Det finnes ikke noe lovfestet rentetak
Torgeir har rett i at det ikke finnes noen lovbestemt øvre grense for hvor høy nominell eller effektiv rente et forbrukslån kan ha. Bankene og finansieringsselskapene står i utgangspunktet fritt til å prise risikoen slik de selv vurderer den, og en høy rente er derfor ikke i seg selv ulovlig, selv om den kan oppleves urimelig for den som sitter med lånet. Dette skiller forbrukslån fra enkelte andre kredittformer der myndighetene har lagt sterkere føringer på prisingen. Den effektive renten på Torgeirs lån gjenspeiler som regel at forbrukslån uten sikkerhet innebærer høyere risiko for banken enn for eksempel et boliglån med pant i fast eiendom, ikke at banken nødvendigvis har satt renten vilkårlig høyt uten grunn.
Kravene som likevel begrenser hvordan banken kan låne ut penger
Selv om det ikke finnes noe rentetak, har Finanstilsynet gitt retningslinjer og krav til forsvarlig utlånspraksis, som blant annet stiller krav til at banken vurderer om lånet er forsvarlig for kunden å ta opp, ikke bare om kunden formelt kan innvilges kreditt. Finansavtaleloven stiller i tillegg krav til hvilken informasjon banken må gi Torgeir om den effektive renten og totalkostnaden ved lånet, slik at han skal kunne sammenligne tilbud fra ulike aktører før han signerer. Disse kravene handler om prosessen rundt lånet, ikke om å sette et konkret tak på selve rentesatsen. Har Torgeir opplevd at banken ga ham lånet uten å stille særlig mange spørsmål om økonomien hans for øvrig, kan dette være verdt å se nærmere på opp mot kravene til forsvarlig kredittgivning, selv om det sjelden fører til at renten i seg selv reduseres.
Den gamle ågerregelen som siste sikkerhetsnett
Alminnelig avtalerett har lenge hatt en regel mot åger, som i ytterste konsekvens kan sette til side en avtale der den ene parten utnytter den andres nødsituasjon, uerfarenhet eller lettsinn til å avtale vilkår som står i et markant misforhold til det som ytes. Denne regelen er ment som et unntak for helt spesielle tilfeller, ikke som et alminnelig rentetak, og den brukes sjelden alene i vanlige forbrukslånsaker. Den illustrerer likevel at en rente ikke er fritatt fra enhver rettslig kontroll bare fordi det ikke finnes en fast prosentgrense i loven. For at ågerregelen skal komme til anvendelse, må det som regel foreligge noe mer enn bare en høy rente alene, for eksempel at Torgeir var i en åpenbar tvangssituasjon eller manglet innsikt til å forstå hva han skrev under på da avtalen ble inngått.
Hva nemndspraksis faktisk viser
Klager på urimelige lånevilkår havner ofte hos Finansklagenemnda, og nemnda har i flere saker satt ned renter eller gebyrer den har funnet urimelig høye i det enkelte tilfellet. Dette skjer riktignok etter en konkret vurdering av hele avtalen og omstendighetene rundt den, ikke ut fra en fast grense nemnda legger til grunn i alle saker. Torgeir kan derfor klage til nemnda dersom han mener vilkårene i sin avtale er urimelige, uten at han trenger å vise til et konkret lovbestemt tak som ikke finnes. En slik klage bør beskrive konkret hvorfor Torgeir mener nettopp hans avtale er urimelig, ikke bare at renten generelt sett oppleves høy sammenlignet med andre lån han har hørt om.
Hva Torgeir kan gjøre med sin egen avtale, og om advokat er verdt det
Det mest praktiske Torgeir kan gjøre, er å undersøke om han kan refinansiere lånet til en lavere rente hos en annen aktør, siden konkurransen mellom långivere ofte er det som faktisk presser rentene ned i praksis. Han bør også se på hvordan andre kommer seg ut av gjeld som har blitt vanskelig å håndtere, og dersom rentebyrden gjør at han ikke lenger klarer de månedlige forpliktelsene, kan gjeldsordning være en reell vei videre. Har han flere lån med ulik rente, bør nedbetalingen prioriteres slik at det dyreste lånet angripes først, siden dette gir størst besparelse per krone som betales ned utover minstebeløpet. Torgeir bør også sette seg inn i om lånet hans har bindingstid eller gebyr ved ekstra nedbetaling, siden enkelte avtaler har slike begrensninger som kan påvirke hvor raskt en refinansiering eller ekstra nedbetaling faktisk lønner seg. Er lånet nytt, kan det i noen tilfeller også være verdt å vente til en eventuell bindingsperiode har gått ut før han bytter til en annen aktør, slik at han unngår unødvendige gebyrer underveis. Torgeir bør uansett be om et konkret nedbetalingsoppsett fra en eventuell ny långiver før han signerer, slik at han ser den reelle besparelsen svart på hvitt, ikke bare den annonserte rentesatsen. Advokat er sjelden nødvendig bare for å vurdere om renten er høy, men kan være verdt kostnaden dersom Torgeir mener konkrete avtalevilkår er urimelige og ønsker hjelp til å formulere en klage til Finansklagenemnda som treffer godt.
Kort oppsummert
Norge har ikke noe lovfestet rentetak for forbrukslån, og en rente på over 30 prosent er derfor ikke automatisk ulovlig bare fordi den oppleves høy. Finanstilsynets krav til forsvarlig utlånspraksis og den gamle ågerregelen i avtaleretten setter likevel visse ytre grenser, og Finansklagenemnda har i flere saker satt ned vilkår den har funnet urimelige. Torgeir bør undersøke refinansiering til lavere rente, vurdere en klage til nemnda dersom han mener avtalen er urimelig, og søke gjeldsrådgivning dersom de månedlige forpliktelsene uansett blir for tunge å bære.