Presset til forlik i rettsmøtet – hva du kan si nei til

Presset til forlik barnefordeling: ingen kan tvinge deg til å signere

Jonas satt i det saksforberedende møtet i saken om sønnen på åtte år, og både dommeren og den sakkyndige anbefalte en samværsordning han mente ikke tok tilstrekkelig hensyn til guttens skolehverdag. Stemningen i rommet var vennlig, men bestemt, og Jonas husker at han følte et visst press om å bare si ja for å få det overstått. Det han til slutt gjorde, var å be om en kort pause og ringe advokaten sin fra gangen utenfor rettssalen. Der fikk han bekreftet noe han allerede visste, men trengte å høre høyt fra noen andre: rettsmekling er et forsøk på å finne en løsning sammen, ikke en prosess der noen av partene kan presses til å skrive under.

Det Jonas i ettertid har forstått, er at det vennlige presset han kjente på, ofte handler mer om at både dommer og sakkyndig oppriktig tror løsningen er god for barnet, enn om noe forsøk på å overkjøre ham. Det gjør ikke presset mindre reelt der og da, men det er en nyttig påminnelse om at en innvending fra din side ikke blir møtt med fiendtlighet – den blir som regel møtt med et oppfølgingsspørsmål om hva du egentlig er bekymret for.

Prøveordning er noe annet enn et forlik

Noen ganger foreslår dommeren eller den sakkyndige en prøveordning i stedet for en endelig avtale, altså at dere tester en løsning for en avgrenset periode for å se hvordan den fungerer i praksis, uten at det binder dere til noe permanent. Dette kan være en god mellomvei dersom du er usikker på om forslaget faktisk vil fungere, fremfor å si et definitivt nei til alt. Skriv i så fall tydelig inn i avtalen at ordningen er midlertidig og skal evalueres på et bestemt tidspunkt, slik at ingen senere kan hevde at en prøveperiode i realiteten ble en permanent løsning bare fordi ingen tok initiativ til å avslutte den. Andre foreldre i Jonas' situasjon har god erfaring med akkurat denne mellomløsningen, fremfor å måtte velge mellom et fullt ja og et fullt nei i samme møte.

Be om en pause før du bestemmer deg

Det Jonas gjorde, er verdt å kopiere for enhver som kjenner presset i rommet: be om en pause. Det er ingen som kan nekte deg noen minutter til å tenke deg om eller ringe advokaten din, og et forslag som fortsatt virker fornuftig etter en pause, mister ingenting av verdi ved at du tok deg tid. Signer aldri noe du ikke har forstått konsekvensene av fullt ut, uansett hvor vennlig og profesjonelt forslaget blir presentert av dommeren eller den sakkyndige. En reell avtale skal du kunne stå ved lenge etter at rommet er tomt igjen, ikke bare i øyeblikket den ble foreslått. Jonas brukte pausen sin til å stille advokaten tre konkrete spørsmål: hva betyr forslaget for hverdagene, hva betyr det for feriene, og hva skjer dersom det ikke fungerer. Med svar på alle tre følte han seg langt bedre rustet til å ta stilling, enn han hadde vært inne i rettssalen minuttet før.

Prisen for å si nei er kjent på forhånd

Sier du nei og saken går videre til hovedforhandling, koster det deg tid og penger: rettsgebyret er en fast, moderat sum, mens advokatutgiftene til en fullstendig rettssak fort blir betydelig høyere enn det en forhandlet løsning ville kostet. Jonas var forberedt på det da han takket nei til forslaget, og han visste også, etter å ha sjekket hvem som ender med å betale advokatregningen, at han risikerte å bli pålagt å dekke deler av motpartens sakskostnader dersom han tapte saken til slutt. Det er en reell risiko å veie inn, men det er ikke det samme som at du bør la deg presse til en avtale du mener er feil for sønnen din, bare for å slippe den risikoen.

Slik endte det for Jonas

Jonas valgte til slutt den nevnte mellomløsningen: en tidsavgrenset prøveordning på tre måneder, med et nytt møte avtalt i etterkant for å evaluere hvordan den fungerte for guttens skolehverdag. Det ga ham noe han kunne teste i praksis, uten at han måtte forplikte seg til noe han fortsatt var usikker på, og uten at han trengte å ta hele belastningen med en full hovedforhandling for å komme dit. Ikke alle saker lar seg løse med en slik mellomvei, men det er verdt å spørre om muligheten finnes, før du konkluderer med at valget bare står mellom å si ja der og da eller å gå videre til retten.

Kort oppsummert

• Rettsmekling er frivillig, og du kan alltid si nei til et forlik du ikke ønsker – da går saken videre til hovedforhandling.
• En prøveordning er noe annet enn et endelig forlik, og bør skrives tydelig som midlertidig med en avtalt evalueringsdato.
• Be om en pause og ring advokaten din før du signerer noe du kjenner deg presset til i rommet.
• Presset til forlik barnefordeling koster deg ingenting juridisk å motstå, men å si nei har en økonomisk pris i form av videre saksomkostninger.