Har jeg plikt til å hjelpe noen som er i livsfare?
Ja, du har plikt til å hjelpe en person som er i åpenbar fare for å miste livet eller bli påført betydelig skade på kropp eller helse, men bare etter evne. Straffeloven § 287 gjør det straffbart å la være. Du trenger ikke utsette deg selv eller andre for særlig fare eller oppofrelse. Å ringe 113 er ofte hjelpen du kan gi, og plikten gjelder alle som er til stede.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Hva loven sier om hjelpeplikt ved livsfare
Vår forklaring — les paragrafene ordrett via lenkeneHjelpeplikten står i straffeloven § 287, som heter «Forsømmelse av hjelpeplikt». Den som unnlater etter evne å hjelpe en person som er i åpenbar fare for å miste livet eller bli påført betydelig skade på kropp eller helse, kan straffes med bot eller fengsel inntil seks måneder.
Tre ord i bestemmelsen bærer mye av vurderingen:
- «etter evne» betyr at kravet følger det du faktisk kan gjøre
- «åpenbar» betyr at faren må være tydelig, ikke bare mulig
- «livet» og «betydelig skade» betyr at bagatellskader ikke er omfattet
Plikten gjelder alle, ikke bare helsepersonell eller foreldre. Du trenger heller ikke kjenne personen.
Hvem og hva som er omfattet
Paragrafen har to deler. Første del handler om å hjelpe en person som er i åpenbar fare. Andre del handler om å avverge brann, oversvømmelse, sprengning eller lignende ulykke som medfører fare for menneskeliv eller betydelig skade på kropp eller helse. Der skal du gjøre det du kan «ved anmeldelse eller på annen måte», altså for eksempel ringe brannvesenet.
Plikten gjelder situasjonen du står i. Ser du en mann ligge livløs på gaten, er du i en situasjon der hjelpeplikten er aktuell. Går du forbi uten å gjøre noe, og du kunne ha ringt 113, kan det bli et straffbart forhold.
Hva som regnes som hjelp «etter evne»
Loven krever ikke at du er ekspert. Hva du kan, avhenger av hvem du er og hva du har til rådighet. En som kan hjerte-lungeredning, forventes å gjøre mer enn en som aldri har lært det. En som ikke kan svømme, er ikke pålagt å hoppe i vannet. Begge kan derimot ringe nødnummer, og for mange er nettopp det den hjelpen de kan gi.
Eksempel: Mats (34) står ved en busstopp en vinterkveld da en eldre mann i nærheten faller sammen og ikke reagerer. Mats stirrer, bestemmer seg for at «noen andre sikkert tar seg av det», og går videre. Ingen andre er der. Mannen blir liggende i tre kvarter før en forbipasserende ringer 113. Mats hadde både telefon og tid. Han kunne gjort noe uten risiko, og det kan gjøre ham straffbar. Hadde Mats derimot vært redd for at mannen var voldelig, eller hadde ligget midt i en vei med tett trafikk, ville vurderingen vært en annen.
Unntaket: særlig fare eller oppofrelse
Andre ledd i § 287 sier at brudd på hjelpeplikten ikke straffes når plikten ikke kunne oppfylles uten å utsette seg selv eller andre for særlig fare eller oppofrelse. Det er et strengt krav: faren må være mer enn vanlig ubehag eller en ubetydelig risiko.
Du trenger ikke kaste deg ut i brann eller i en elv i full fart. Men du kan ikke bruke «det var ubehagelig» som unnskyldning. Den som ikke våger å gripe inn fysisk, kan vanligvis gjøre noe annet, for eksempel varsle.
Hva du bør gjøre i praksis
Slik handler du når du møter en slik situasjon:
- Sjekk at du selv er trygg. Er faren for stor, trekk deg tilbake og varsle.
- Ring 113 for medisinsk hjelp, 112 for politi eller 110 for brann.
- Gi førstehjelp du kan, for eksempel å stabilisere pust eller stoppe blødning.
- Bli til hjelpen kommer, eller send noen for å møte dem.
Det er ingen krav om at du lykkes. Straffen rammer bare den som unnlater å forsøke. Hjelper du til etter beste evne, straffes du normalt ikke selv om resultatet blir dårlig.
Du må ha forstått situasjonen
Straffeloven § 21 sier at bare forsettlige lovbrudd straffes med mindre noe annet er bestemt, og § 287 sier ingenting om uaktsomhet. Derfor må du ha forstått, eller holdt det for mulig, at noen var i åpenbar fare, og latt være å hjelpe. Den som ikke la merke til at en person lå i grøfta, kan normalt ikke straffes for å ha gått forbi.
Tok du feil av situasjonen, for eksempel fordi mannen så ut til å sove ruset, vil retten se på hva du kunne se og hva som var rimelig å forstå. Tegn som tydelig peker mot nød, som blod, krampe eller at personen ikke reagerer på tiltale, gjør det vanskeligere å hevde at du bare trodde han sov.
Hva hvis du ikke er sikker på om faren er «åpenbar»?
Er du i tvil, er det tryggest å gjøre noe. Terskelen for å ringe nødnummer er lav, og du behøver ikke kunne forklare alt. Operatøren vil guide deg. Forklaringen «jeg trodde han bare var full» holder ikke alltid hvis det var tydelige tegn på noe annet, men retten tar hensyn til det du faktisk kunne se og forstå der og da.
Er du selv blitt anmeldt for å ha unnlatt å hjelpe, er det avhøret som avgjør hva du får forklart. Se Anmeldt til politiet – veien fra anmeldelse til saken avgjøres. Regelen finner du i straffeloven § 287.
Kort oppsummert
- Hjelpeplikten ved livsfare gjelder alle (§ 287), men bare etter evne.
- Plikten gjelder når noen er i åpenbar fare for å miste livet eller bli påført betydelig skade.
- Å ringe nødnummer er ofte hjelpen du kan gi.
- Du straffes ikke hvis hjelpen ville utsatt deg selv eller andre for særlig fare eller oppofrelse.
- Brudd kan straffes med bot eller fengsel inntil seks måneder.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.