Eva (52) dro til Polen for en tannbehandling hun selv betalte fullt ut, mens naboen Reidun samme år fikk kreftbehandling ved en klinikk i Tyskland etter at det norske helsevesenet ikke kunne tilby behandlingen innen forsvarlig tid, og der Helfo dekket oppholdet. Begge fikk komplikasjoner underveis. Bare én av dem er i utgangspunktet dekket av den norske pasientskadeloven – og forskjellen ligger ikke i hvilket land behandlingen skjedde i, men i hvordan den ble finansiert og organisert.

Hovedregelen: det avgjørende er tilknytningen til det offentlige norske helsevesenet

Pasientskadeloven gjelder i utgangspunktet skader som skjer i forbindelse med helsehjelp i Norge. Men loven er også gitt utvidet anvendelse for enkelte former for helsehjelp som gis i utlandet, dersom denne helsehjelpen har en klar tilknytning til det offentlige norske helsevesenet. Det mest praktiske eksempelet er når det norske helsevesenet ikke kan tilby nødvendig spesialistbehandling innen forsvarlig tid, og pasienten derfor får behandling i utlandet gjennom det offentlige systemet – for eksempel finansiert eller formidlet av Helfo, eller som ledd i et avtalebasert samarbeid mellom norske og utenlandske helsemyndigheter. I slike tilfeller kan pasientskadeloven komme til anvendelse på samme måte som om behandlingen hadde skjedd i Norge.

Ren privat, egenbetalt behandling faller normalt utenfor

Det motsatte tilfellet – som Evas tannbehandling i Polen – er behandling du på eget initiativ har oppsøkt og betalt for i utlandet, uten noen tilknytning til det norske offentlige helsevesenet. Dette gjelder typisk:

  • Kosmetisk kirurgi i utlandet.
  • Tannbehandling på det som gjerne omtales som «helseferie» eller «tannturisme».
  • Andre private helsetjenester du selv har booket og betalt, uten henvisning eller finansiering fra det norske helsevesenet.

Slik behandling faller normalt utenfor den norske pasientskadelovens virkeområde. Skjer det en skade, må du i stedet forholde deg til reglene og eventuelle forsikringsordninger som gjelder i behandlingslandet – noe som ofte er langt mer krevende enn den norske ordningen, både språklig, praktisk og rettslig. Mange land har ikke et tilsvarende lavterskel erstatningssystem som NPE, og du kan i verste fall måtte forholde deg til vanlige sivile søksmål i et fremmed rettssystem.

Grensetilfeller finnes – sjekk alltid konkret

Mellom disse to ytterpunktene finnes gråsoner. Har du for eksempel fått en henvisning fra fastlegen din til en privat klinikk i utlandet som et alternativ innenfor det offentlige helsevesenets ordninger, eller er behandlingen del av et EØS-basert pasientrettighetssamarbeid der du søker om refusjon i etterkant, kan situasjonen være mer sammensatt enn de rendyrkede eksemplene over. Fordi denne grensedragningen kan være krevende, er det beste rådet å ta direkte kontakt med NPE og spørre konkret om din behandling faller innenfor loven, før du eventuelt legger ned mye arbeid i en søknad. Det koster ingenting å spørre, og NPE er vant til denne typen henvendelser.

Hva bør du gjøre hvis du er usikker?

  • Ta vare på all dokumentasjon om hvordan behandlingen i utlandet ble organisert og finansiert – henvisninger, avtaler med Helfo, kvitteringer og korrespondanse.
  • Kontakt NPE direkte og spør om din sak faller innenfor pasientskadelovens virkeområde, før du bruker mye tid på en fullstendig søknad.
  • Faller behandlingen utenfor, undersøk om du har reiseforsikring eller annen forsikring som kan dekke noe av skaden, og om behandlingslandet har egne erstatningsordninger for pasienter.
  • Vurder om det er aktuelt med advokatbistand, særlig i saker der grensedragningen er uklar, eller der du må forholde deg til et utenlandsk regelverk.

Hva innebærer det å forholde seg til et utenlandsk regelverk?

Faller behandlingen utenfor den norske pasientskadeloven, er det lett å undervurdere hvor mye mer krevende prosessen kan bli. Du må da typisk forholde deg til klinikkens eller sykehusets eget lands regler om pasientansvar og eventuelle forsikringsordninger, ofte på et annet språk enn norsk, og uten den samme lavterskel-tilnærmingen som kjennetegner NPE. Enkelte land har lovpålagt pasientforsikring på samme måte som Norge, mens andre i større grad er henvist til alminnelige regler om erstatningsansvar utenfor kontrakt, som kan kreve søksmål for å komme videre. Har du reist til et land innenfor EØS, kan det finnes noen felles minstestandarder for pasientrettigheter, men dette er langt fra en garanti for at prosessen blir like tilgjengelig som den norske. I slike saker er det ofte tilrådelig å undersøke om det finnes advokater i behandlingslandet med erfaring fra pasientskadesaker mot utenlandske pasienter, eventuelt i samarbeid med en norsk advokat som kan bistå med den innledende vurderingen og oversettelse av dokumentasjon.

Forsikring kan være avgjørende

Fordi den norske pasientskadeordningen ofte ikke dekker rent privat behandling i utlandet, er det verdt å sjekke om du hadde noen form for forsikring på plass før du reiste. Reiseforsikringer dekker i varierende grad komplikasjoner ved planlagt medisinsk behandling i utlandet – mange reiseforsikringer er primært laget for uforutsette akutte hendelser under reisen, ikke for skader som følge av en behandling du oppsøkte med hensikt, som kosmetisk kirurgi. Noen har imidlertid egne tilleggsforsikringer eller avtaler direkte med klinikken som dekker komplikasjoner. Gjennomgå eventuelle forsikringsvilkår og avtaler du inngikk før behandlingen, og ta kontakt med forsikringsselskapet ditt for en konkret vurdering.

Reidun og Eva – to ulike veier videre

Tilbake til de to naboene: Reidun, som fikk kreftbehandlingen sin i Tyskland finansiert gjennom det offentlige systemet, kunne melde sin sak til NPE på vanlig måte, og fikk saken behandlet som om skaden hadde skjedd i Norge. Eva, som selv hadde bestilt og betalt tannbehandlingen i Polen, måtte i stedet undersøke om den polske klinikken hadde egen ansvarsforsikring, og om hun hadde noen dekning gjennom egne forsikringer hjemme. Historien deres illustrerer godt hvorfor det er så viktig å avklare finansieringsgrunnlaget for behandlingen tidlig – det er ofte dette, mer enn selve landet behandlingen fant sted i, som avgjør hvilken vei videre som er riktig.

Oppsummert

Pasientskadeloven dekker som hovedregel helsehjelp i Norge, samt behandling i utlandet som har en tydelig tilknytning til det offentlige norske helsevesenet, for eksempel gjennom Helfo. Ren privat, egenbetalt behandling i utlandet – som kosmetisk kirurgi eller tannturisme – faller normalt utenfor, og da må du forholde deg til reglene i behandlingslandet. Er du i tvil om din situasjon, er det klokt å avklare det direkte med NPE før du går videre.