Kan oppdretter nekte meg å bruke hunden i avl?
Et avlsforbud i kjøpekontrakten er i utgangspunktet bindende, så oppdretteren kan nekte deg å bruke hunden i avl. Vilkåret kan likevel settes helt eller delvis til side hvis det virker urimelig eller strider mot god forretningsskikk, jf. avtaleloven § 36. Det er en konkret vurdering av formålet med forbudet, hvordan det er avtalt, og hva brudd skal koste deg. Bryter du et gyldig avlsforbud, kan oppdretteren kreve erstatning eller den avtalte kontraktsbot.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Mange oppdrettere skriver inn i kontrakten at hunden eller katten ikke skal brukes i avl. Det kan stå i selve kjøpekontrakten, i et vedlegg eller i vilkår du godkjente ved signering. Hvis du vil bruke dyret i avl likevel, er spørsmålet hva som skjer med vilkåret, og hva det koster å bryte det.
Hovedregel: avtalen er bindende
Det er en grunnleggende regel at avtaler skal holdes. Skriver du under på et avlsforbud, er du i utgangspunktet bundet. Ingen lov forbyr oppdrettere å sette slike vilkår. De kan ha gode grunner: å beskytte rasen, å hindre at dyr med helseproblemer eller dårlig eksteriør brukes videre, eller å unngå at kullene blir for mange.
Vilkåret trenger heller ikke stå i en lang kontrakt. Ofte gjelder det en tilleggsavtale: du har fått en rimeligere valp mot at du ikke avler på den, eller dyret ble solgt som kjæledyr uten stamtavlerettigheter. Når prisen er satt ned på grunn av forbudet, er det et argument for at forbudet er rimelig.
Har du brutt avlsforbudet, kan oppdretteren kreve det kontrakten gir rett til. Det kan være en kontraktsbot (et avtalt beløp som skal betales ved brudd), erstatning eller krav om at hunden leveres tilbake. Hva som kan kreves, avhenger av hva som står i avtalen og hva oppdretteren faktisk har tapt.
Avtaleloven § 36: urimelige vilkår kan settes til side
Avtaleloven § 36 sier at en avtale helt eller delvis kan settes til side eller endres så langt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Bestemmelsen er en sikkerhetsventil. Den brukes forsiktig, men gir domstolene mulighet til å gripe inn.
Reglene gjelder også avtaler mellom privatpersoner, ikke bare forbrukerkjøp. Bestemmelsen gjelder både skriftlige og muntlige avtaler, se Gjelder avtaleloven § 36 også for muntlige avtaler?.
Bestemmelsen gir ingen liste over når et vilkår er urimelig. Det avgjøres etter en samlet vurdering av avtalens innhold, partenes stilling, hvordan avtalen ble inngått og forholdene etter at den ble inngått. For avlsforbud er noen spørsmål naturlige:
- Hva er formålet med forbudet, og er det saklig? Et forbud begrunnet i helsehensyn eller rasevern står sterkere enn et forbud som bare skal holde konkurrenter unna.
- Hvor lenge og hvor langt rekker det? Et forbud som varer hele hundens liv, er mer inngripende enn et forbud mot avl på hunden under to år.
- Var du klar over forbudet da du skrev under, og var det tydelig stilt opp?
- Fikk du lavere pris fordi forbudet ble avtalt?
- Står reaksjonen i forhold til bruddet? En kontraktsbot på mange ganger kjøpesummen kan jevnes ut.
Dyrevelferdsloven setter også grenser
Uavhengig av avtalen har avl rammer i dyrevelferdsloven § 25. Avl skal fremme robuste dyr med god helse og funksjon. Det skal ikke avles på dyr med arveanlegg som påvirker dyrets fysiske eller mentale funksjoner negativt, og slike dyr skal ikke brukes videre i avl.
Det betyr at et avlsforbud kan være sterkt begrunnet hvis hunden har en arvelig sykdom. Ønsker du å avle på en hund med slike arveanlegg, setter også loven en grense. Les mer om arvelig sykdom hos hund.
Hva du bør gjøre hvis du vil ut av forbudet
Før du avler, bør du be oppdretteren skriftlig om samtykke. Noen oppdrettere godtar avl når hunden er helsetestet og har gode resultater, og kan gi tillatelse mot vilkår.
Får du nei, og du mener forbudet er urimelig, bør du dokumentere hvorfor: hva som ble avtalt, hva du betalte, om forbudet var uklart eller om oppdretteren har endret premissene. Det er dokumentasjonen som får vekt hvis saken skulle bli prøvd av forliksrådet eller en domstol.
Sofie og tispen Luna
Sofie Hagen kjøpte tispen Luna, en berner sennenhund, for 12 000 kroner. Kontrakten sa at Luna ikke skulle brukes i avl, og at brudd skulle gi en kontraktsbot på 40 000 kroner. Prisen var 5 000 kroner lavere enn oppdretterens vanlige pris med avlsrett.
To år senere ville Sofie ha ett kull. Hun spurte oppdretteren, som svarte nei fordi rasen hadde problemer med arvelig lidelse i familielinjen. Sofie gikk likevel videre og fikk valper.
Kontraktsbotten på 40 000 kroner var nesten fire ganger kjøpesummen. En domstol kan velge å redusere den etter § 36, men selve avlsforbudet er sannsynligvis gyldig. Sofie hadde fått lavere pris for forbudet og hadde ikke fått samtykke.
Eksemplet er oppdiktet og viser hvordan vurderingen går, ikke hva en bestemt domstol ville ha bestemt.
Kort oppsummert
- Et avlsforbud i kjøpekontrakten er i utgangspunktet bindende, og oppdretteren kan nekte deg å bruke hunden i avl.
- Vilkår kan settes til side eller endres etter avtaleloven § 36 hvis de virker urimelige eller strider mot god forretningsskikk.
- Formål, varighet, pris, tydelighet og hva brudd skal koste deg, teller i vurderingen.
- Dyrevelferdsloven § 25 begrenser avl uansett, særlig hvis hunden har arvelige helseproblemer.
- Be om skriftlig samtykke før du avler, og ta vare på dokumentasjon.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.