Medgründeren sluttet å jobbe, men beholder aksjene – hva kan vi gjøre?

Efia satt igjen med to tredjedeler av arbeidet og halvparten av selskapet

Efia og medgründeren startet et teknologiselskap sammen og delte aksjene likt fra dag én, uten aksjonæravtale og uten noen tanke om hva som skulle skje hvis en av dem sluttet å bidra. Halvannet år inn i selskapets levetid mistet medgründeren interessen, tok en fulltidsjobb et annet sted, og bidro deretter knapt noe til driften. Aksjene beholdt han likevel, og Efia satt igjen med nesten alt arbeidet og bare halvparten av selskapet å vise til for det.

Ingen plikt til å arbeide følger med aksjene

Det Efia måtte innse først, var at norsk selskapsrett ikke kobler eierskap til arbeidsinnsats med mindre partene selv har avtalt det. En aksje gir rettigheter, som stemmerett og rett til utbytte dersom noe deles ut, men den pålegger ingen plikt til å faktisk jobbe i selskapet. Sluttet medgründeren å bidra, er han fortsatt like mye eier som før, med akkurat de samme rettighetene han hadde den dagen aksjene ble utstedt. Dette overrasker mange gründere, som ubevisst har tenkt på aksjene sine som en form for lønn for arbeidet, mens de juridisk sett er noe helt annet: en eierandel som består uavhengig av innsats.

Utvanning: en vei framover, men ikke en rask løsning

En mulig vei videre er å hente inn ny kapital gjennom en emisjon, der nye aksjer utstedes til investorer eller til Efia selv, slik at medgründerens prosentvise eierandel gradvis vannes ut. Dette krever imidlertid at emisjonen faktisk er forretningsmessig begrunnet og ikke bare et forsøk på å straffe medgründeren, siden en emisjon som primært har til formål å redusere en annen aksjeeiers innflytelse, kan rammes av forbudet mot myndighetsmisbruk. Utvanning tar dessuten tid, krever ofte at det finnes reell kapital å hente inn, og løser ikke i seg selv floken med at medgründeren fortsatt sitter med stemmerett og innsyn så lenge han eier noe som helst. For Efia var dette derfor aldri et førstevalg, men mer et forhandlingskort hun kunne nevne dersom medgründeren nektet å diskutere et utkjøp i det hele tatt.

Innløsning og forhandlet utkjøp er ofte den reelle løsningen

Den mest praktiske veien for de fleste i Efias situasjon er et forhandlet utkjøp, der Efia kjøper medgründerens aksjer til en pris begge kan leve med. Uten en aksjonæravtale som fastsetter en verdsettelsesmetode på forhånd, må partene bli enige om verdien selv, gjerne med hjelp fra en uavhengig verdsetter dersom de ikke klarer det alene. Nekter medgründeren å selge til tross for at han ikke lenger bidrar til noe, står Efia igjen med færre verktøy enn hun kanskje skulle ønske, siden aksjeloven ikke gir en generell rett til å tvangsutløse en passiv medeier bare fordi vedkommende sluttet å jobbe. Et verktøy for aksjonæravtaler og en tilhørende aksjekjøpekontrakt er derfor mer verdt før dette skjer enn etterpå, når partene uansett skal forhandle om en pris.

Lærdommen om vesting som Efia tok med seg videre

Det Efia gjorde annerledes i sitt neste selskap, var å avtale vesting fra første dag: eierandelen til hver gründer opptjenes gradvis over en avtalt periode, typisk med en oppsamlingsperiode før noe i det hele tatt er sikret, og med en klar regel om at uopptjente aksjer går tilbake til selskapet dersom noen slutter tidlig. Dette er ikke mistillit til medgründeren fra dag én. Det er en forsikring som sikrer at eierskapet faktisk følger innsatsen over tid, i stedet for å bli en fastlåst størrelse basert på hvem som var med da selskapet ble stiftet. Hadde Efia og medgründeren avtalt dette fra starten, ville halvannet år med bortfalt innsats automatisk ha ført til at en vesentlig del av aksjene gikk tilbake til selskapet, ikke blitt værende hos noen som ikke lenger bidro.

Hva det koster å avklare verdien og avtalen

Uten en aksjonæravtale som fastsetter verdsettelsesmetoden på forhånd, er det verdt å bruke en uavhengig verdsetter eller en advokat til å komme fram til en pris begge kan stille seg bak, fremfor å forhandle i blinde. En slik verdivurdering koster normalt lite sammenlignet med hvor mye penger som faktisk står på spill i et utkjøp, og den gjør dessuten forhandlingene raskere fordi begge parter forholder seg til det samme tallgrunnlaget i stedet for hver sin påstand om hva selskapet er verdt.

Kort oppsummert

• Medgründer sluttet aksjer, og uten avtale beholder han dem fullt ut, fordi aksjer er eierskap, ikke betaling for løpende arbeidsinnsats.
• Utvanning gjennom emisjon kan redusere eierandelen over tid, men må være forretningsmessig begrunnet for ikke å rammes av forbudet mot myndighetsmisbruk.
• Et forhandlet utkjøp av den passive medgründerens aksjer er ofte den mest realistiske løsningen i praksis.
• Aksjeloven gir ingen generell rett til å tvangsutløse en medeier bare fordi vedkommende har sluttet å jobbe i selskapet.
• Vesting fra dag én, der eierandelen opptjenes gradvis, er lærdommen de fleste tar med seg til neste selskap de starter.