Ja, manglende eller mangelfull informasjon fra en behandler kan i visse tilfeller i seg selv utgjøre en svikt som gir rett til pasientskadeerstatning — men bare dersom svikten i informasjonen faktisk har hatt betydning for utfallet. Dette er et av de mer nyanserte og tekniske temaene innenfor pasientskaderetten, fordi det ikke er nok at informasjonen i ettertid viser seg å ha vært ufullstendig; det må også kunne sannsynliggjøres at bedre informasjon ville ha gjort en reell forskjell. Denne artikkelen går gjennom hvordan denne vurderingen fungerer.
Retten til informasjon er en selvstendig pasientrettighet
Etter pasient- og brukerrettighetsloven har pasienter en rett til å få nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen, herunder om mulige risikoer og bivirkninger, samt om alternative undersøkelses- og behandlingsmetoder. Denne retten er ikke bare en formalitet — den er en forutsetning for at pasienten skal kunne gi et informert samtykke til behandlingen, og for at pasienten skal kunne ta aktive og informerte valg underveis i eget behandlingsforløp. Brudd på denne informasjonsplikten kan i visse tilfeller kobles direkte til svikt-vurderingen i pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav a.
To ulike situasjoner der informasjonssvikt kan være relevant
Det er nyttig å skille mellom to hovedtyper av situasjoner der manglende informasjon kan spille inn:
For det første kan mangelfull informasjon om risiko før behandlingen svekke grunnlaget for at pasientens samtykke faktisk var informert. Dersom en pasient ikke ble gjort kjent med en relevant og ikke ubetydelig risiko, og denne risikoen senere slår til, kan det argumenteres for at pasienten aldri fikk en reell mulighet til å vurdere om behandlingen, eller et alternativ til den, var ønskelig. Dette kan i noen tilfeller svekke argumentet om at komplikasjonen var en «akseptert risiko», nettopp fordi et av grunnvilkårene for akseptert risiko — at pasienten samtykket til en kjent risiko — ikke fullt ut var oppfylt.
For det andre kan manglende informasjon om et bedre eller mer egnet behandlingsalternativ i seg selv utgjøre en svikt, dersom pasienten som følge av dette ikke fikk mulighet til å velge en behandling som trolig ville gitt et bedre utfall.
Eksempel: alternativet som aldri ble nevnt
Se for deg Solveig, som får påvist en kneskade som kan behandles enten med en operasjon eller med et strukturert fysioterapiopplegg. Kirurgen hun møter, anbefaler operasjon uten å nevne at fysioterapi er et etablert og for mange pasienter like godt egnet alternativ for akkurat denne typen skade. Solveig velger operasjonen — det eneste alternativet hun fikk presentert — og opplever en komplikasjon som gir henne varige plager. I ettertid viser det seg at fysioterapi trolig ville gitt et like godt, om ikke bedre, resultat, med vesentlig lavere risiko.
I en slik sak kan selve unnlatelsen av å informere Solveig om et reelt behandlingsalternativ utgjøre en svikt i seg selv — ikke fordi operasjonen ble teknisk dårlig utført, men fordi hun aldri fikk muligheten til å ta et informert valg mellom to reelle alternativer. Dette illustrerer hvorfor informasjonssvikt er en selvstendig og noen ganger avgjørende del av svikt-vurderingen, atskilt fra spørsmålet om selve den utførte behandlingen var teknisk korrekt.
Hva med informasjon om risiko som faktisk ble gitt, men dårlig forklart?
Det er ikke bare fravær av informasjon som kan være relevant, men også kvaliteten på den informasjonen som faktisk ble gitt. Er informasjonen gitt på en så generell eller vag måte at pasienten i realiteten ikke fikk et reelt grunnlag for å forstå den konkrete risikoen som gjaldt akkurat sin situasjon, kan dette i prinsippet stille seg likt med at informasjonen manglet helt. Denne vurderingen er nødvendigvis konkret og avhenger sterkt av hva som faktisk ble sagt og dokumentert, og journalføringen rundt informasjonssamtaler blir derfor ofte en sentral del av bevisbildet i denne typen saker.
Kravet om at informasjonssvikten må ha hatt betydning
Det aller viktigste å forstå om denne typen krav, er at det ikke er tilstrekkelig å påvise at informasjonen i ettertid fremstår som mangelfull. Det må også være en reell sammenheng mellom informasjonssvikten og utfallet — altså at bedre informasjon trolig ville ført til et annet valg, som igjen trolig ville gitt et bedre resultat. Har Solveig i eksempelet over for eksempel likevel valgt operasjon selv om hun hadde fått vite om fysioterapialternativet, fordi hun av andre grunner foretrakk en rask og definitiv løsning, svekkes argumentet om at informasjonssvikten faktisk hadde betydning for utfallet hennes. Dette gjør denne typen saker til noen av de mer krevende å vurdere, fordi de involverer en form for hypotetisk resonnement om hva som ville skjedd dersom informasjonen hadde vært annerledes.
En egen og noe teknisk vurdering
Denne typen saker skiller seg fra en «ren» svikt-vurdering av selve den medisinske utførelsen, fordi den også berører spørsmål om kommunikasjon, dokumentasjon og hva som med rimelighet kan forventes av informasjonsformidling i en travel klinisk hverdag. Det finnes ingen enkel fasit for hvor detaljert informasjon som må gis om enhver tenkelig risiko eller ethvert tenkelig alternativ — kravet er at informasjonen skal være tilstrekkelig til at pasienten kan ta et informert og selvstendig valg, ikke at absolutt alt skal nevnes uansett relevans.
Hva bør du gjøre hvis du mistenker at informasjonen du fikk var mangelfull?
Har du i etterkant av en behandling fått vite om et alternativ, en risiko, eller en konsekvens du aldri ble informert om på forhånd, og du mistenker at dette kan ha hatt betydning for utfallet ditt, er dette noe du bør ta opp konkret når du kontakter NPE. Det kan være nyttig å prøve å huske og notere ned, så konkret som mulig, hva som faktisk ble sagt i samtalene med behandleren før behandlingen startet, ettersom din egen erindring av samtalen kan være en viktig kilde ved siden av det som er journalført.
Kort oppsummert
Manglende eller mangelfull informasjon fra en behandler kan i seg selv utgjøre en svikt som gir rett til pasientskadeerstatning, dersom informasjonssvikten faktisk har hatt betydning for utfallet — for eksempel ved at pasienten ikke fikk vite om et bedre behandlingsalternativ, eller ikke ble varslet om en risiko som burde vært kommunisert. Dette er en egen og noe teknisk vurdering, atskilt fra spørsmålet om selve den medisinske utførelsen var forsvarlig, og krever normalt en konkret gjennomgang av hva som faktisk ble sagt og dokumentert.