Et vanlig — og fullt forståelig — spørsmål er om skadevolderen må ha gjort noe straffbart for at man skal ha krav på erstatning. Svaret er nei. Erstatningsrett og strafferett er to forskjellige spor, og terskelen for erstatningsansvar er som regel lavere enn terskelen for straff.

Erstatningsrett og strafferett er ikke det samme

Strafferetten handler om samfunnets reaksjon på handlinger som er så alvorlige eller klanderverdige at de fortjener straff — bot eller fengsel. Erstatningsretten handler om noe helt annet: om noen har påført en annen et tap, og om det er rimelig at skadevolderen dekker det tapet. Disse to systemene kan overlappe — en handling kan i teorien være både straffbar og erstatningsbetingende — men de er ikke avhengige av hverandre. Du trenger ikke en dom for et straffbart forhold for å ha krav på erstatning, og motsatt: noen kan bli dømt for et straffbart forhold uten at det automatisk betyr at et bestemt erstatningskrav vinner fram.

Uaktsomhet er nok

Som vi har vært innom i artikkelen om skyldansvar, er det som regel nok at skadevolderen har opptrådt uaktsomt — altså ikke fulgt den standarden for forsvarlig opptreden som med rimelighet kunne forventes i situasjonen. Det er en betydelig lavere terskel enn det strafferetten stiller krav om for å dømme noen for et lovbrudd.

Se for deg en tannlege som utfører en behandling litt for raskt uten å dobbeltsjekke røntgenbildene skikkelig, med den følge at en pasient får unødvendige komplikasjoner. Dette er neppe noe som havner i straffesporet i det hele tatt. Men dersom tannlegens fremgangsmåte avviker fra det en forsvarlig, aktsom fagperson ville gjort, kan det likevel være nok til å utløse erstatningsansvar.

Og i noen tilfeller trengs ikke engang uaktsomhet

Som vi har sett i artikkelen om objektivt ansvar, finnes det situasjoner der man ikke engang trenger å bevise uaktsomhet — ansvaret følger uansett av at man har en bestemt rolle, som arbeidsgiver eller dyreeier. Her er terskelen for ansvar enda lavere enn ved vanlig skyldansvar, og desto lenger unna kravet om et «ulovlig» eller straffbart forhold.

Hvorfor forvekles dette så ofte?

Forvirringen er egentlig ganske forståelig. I dagligtalen bruker vi ofte «ulovlig» litt løst — vi sier gjerne at noen «ikke har lov til» å oppføre seg uforsiktig, selv om det strengt tatt ikke finnes noen straffebestemmelse som forbyr akkurat den konkrete uforsiktigheten. Mediedekning av store erstatningssaker handler dessuten ofte om hendelser der det også har vært en straffesak, noe som lett skaper et inntrykk av at de to alltid henger sammen. I realiteten er de aller fleste erstatningssaker i Norge — fra en bulk i bilen etter uforsiktig parkering til en arbeidsulykke forårsaket av manglende rutiner — saker der ingen noensinne blir siktet eller tiltalt for noe straffbart. Det stopper likevel ikke skadelidte fra å ha et velbegrunnet erstatningskrav.

Hva med saker der det faktisk foreligger en straffedom?

Motsatt kan man spørre: hjelper det å ha en straffedom mot skadevolderen når man skal fremme et erstatningskrav? Ofte gjør det det, rent bevismessig — er noen dømt i en straffesak for eksempel for kroppsskade, vil de faktiske forholdene som er lagt til grunn i straffesaken som regel også være relevante og til dels styrkende bevis i en påfølgende eller parallell erstatningssak. Men de to sakstypene avgjøres fortsatt etter sine egne regler, med ulike beviskrav — strafferetten opererer med et strengere beviskrav enn det som gjelder i sivile erstatningssaker. Det er derfor fullt mulig, om enn mindre vanlig, at noen frifinnes i straffesaken uten at det utelukker et sivilrettslig erstatningsansvar for samme hendelsesforløp.

Konsekvensen for deg som skadelidt

Det praktiske rådet som følger av dette, er at du ikke bør avskrive et erstatningskrav bare fordi ingen er blitt anmeldt, siktet eller dømt for noe straffbart. Spørsmålet du bør stille deg, er ikke «var dette en forbrytelse», men «brøt skadevolderen med det som med rimelighet kunne forventes i situasjonen, og førte det til et tap for meg».

Kort oppsummert

  • Erstatningsansvar krever ikke at skadevolderen har gjort noe straffbart.
  • Vanlig uaktsomhet — et avvik fra forsvarlig opptreden — er som regel nok til å utløse skyldansvar.
  • I noen tilfeller, som ved objektivt ansvar, kreves ikke engang uaktsomhet.
  • Erstatningsrett og strafferett er to separate spor som kan, men ikke må, overlappe i samme sak.