NEIMå man møte i retten for å bli skilt?

Den administrative hovedregelen

Norsk skilsmisserett er innrettet slik at den store hovedmengden av saker løses uten domstolen. Statsforvalteren behandler søknaden skriftlig og fatter vedtak. Det er ingen rettssak, ingen muntlig forhandling og ingen plikt til å møte fysisk for å bli skilt. Dette gjelder både separasjon etter § 20, skilsmisse etter ett års separasjon etter § 21 og skilsmisse etter to års samlivsbrudd etter § 22. Hele systemet er bygget for å gjøre den ordinære skilsmissen så enkel og lite belastende som mulig.

For klienten betyr dette at selve det å bli skilt er en papirprosess. Man fyller ut skjema, sender inn nødvendige vedlegg og mottar etter hvert bevillingen. Mange klienter er lettet over å høre at de ikke trenger å stille opp i en rettssal for å avslutte ekteskapet, og at det ikke avholdes noen «skilsmissesak» i tradisjonell forstand.

Mekling er ikke en rettssak

Ektefeller med felles barn under 16 år må møte til mekling etter ekteskapsloven § 26 før saken kan fremmes. Det er viktig å forklare at mekling ikke er en rettssak. Meklingen skjer ved familievernkontoret etter § 27, er gratis og har som formål å hjelpe foreldrene frem til en avtale om barna. Man møter en megler, ikke en dommer, og det avsies ingen dom. Resultatet er en meklingsattest, ikke en rettslig avgjørelse. Plikten er oppfylt allerede ved å møte; man trenger ikke å bli enige for å få attesten.

Når blir det likevel domstolsbehandling?

Det finnes to hovedsituasjoner der domstolen kommer inn.

Den første er skilsmisse etter ekteskapsloven § 23. Ved overgrep eller tvangsekteskap reises skilsmisse ved søksmål for tingretten, fordi grunnlaget krever bevisføring om alvorlige forhold. Her vil det normalt være en muntlig behandling, og partene vil kunne måtte møte. Dette er den klareste situasjonen der man faktisk «møter i retten for å bli skilt». For den voldsutsatte kan dette være en belastning, men det kan også oppleves som en anerkjennelse av alvoret, og parten vil normalt ha advokat ved sin side.

Den andre er tvist om det økonomiske oppgjøret eller om boligen. Selv om selve skilsmissen er administrativ, kan oppgjøret etter ekteskapslovens kapittel 12 og spørsmålet om hvem som skal overta felles bolig etter §§ 67–69 ende i retten dersom partene ikke blir enige. Det er imidlertid viktig å presisere at denne domstolsbehandlingen gjelder oppgjøret, ikke selve skilsmissen. Man er allerede skilt; det som behandles er pengene og boligen.

Forholdet mellom skilsmisse og oppgjør

Skillet mellom skilsmisse og oppgjør er sentralt å formidle. En part kan være rettslig skilt etter administrativ behandling hos statsforvalteren lenge før oppgjøret er løst. Dersom oppgjøret er konfliktfylt og havner i retten, endrer ikke dette på at skilsmissen allerede er gjennomført uten rettsmøte. Domstolen brukes da som tvisteløser for de økonomiske spørsmålene, ikke som den instans som «skiller» partene. Denne todelingen overrasker mange, som tror at en uenighet om penger kan stanse eller utsette selve skilsmissen – det kan den ikke.

Praktisk konsekvens for klienten

For den klienten som frykter en belastende rettssak bare for å bli skilt, er budskapet beroligende: i en ordinær skilsmisse uten alvorlige overgrep slipper man retten. Rettssak blir bare aktuelt dersom man enten påberoper § 23 eller ikke klarer å enes om oppgjøret. Jo mer partene klarer å avtale seg imellom om økonomi og bolig, desto mindre sannsynlig er det at de noensinne setter sin fot i en rettssal. Forlik og avtaler er derfor ikke bare kostnadsbesparende, men også veien utenom domstolen.

Offentlig skifte som vei til domstolen

Når partene ikke blir enige om det økonomiske oppgjøret, er den vanligste veien til domstolen å begjære offentlig skifte. Ved offentlig skifte oppnevner tingretten en bobestyrer som forestår delingen av formuen etter kapittel 12. Dette er en formalisert prosess som kan innebære møter, men den skiller seg fra en ordinær rettssak. Dersom det også er tvist om boligretten etter §§ 67–69, kan dette spørsmålet inngå i skiftet eller behandles som egen tvist. Også her gjelder at det er oppgjøret, ikke skilsmissen, som er gjenstand for behandling. Klienten er allerede skilt; det som står igjen, er fordelingen av verdiene.

Når mekling og rettsmekling kommer inn

Selv om selve skilsmissen ikke krever rettsmøte, kan domstolen tilby rettsmekling dersom oppgjøret eller spørsmål om barna havner i retten. Rettsmekling er et tilbud om å løse tvisten i minnelighet med bistand fra en rettsmekler, og fører ofte til forlik uten full hovedforhandling. Dette er noe annet enn meklingen ved familievernkontoret etter §§ 26–27, som gjelder forholdet til barna før skilsmissen. Begge ordningene har imidlertid samme grunntanke: å løse konflikter ved enighet fremfor ved dom, slik at partene slipper belastningen ved en full rettssak.

Klageadgang fremfor rettsmøte

Dersom en part er uenig i statsforvalterens vedtak om separasjon eller skilsmisse, er den ordinære veien videre å klage etter forvaltningslovens regler, ikke å reise søksmål. En klage behandles av overordnet forvaltningsorgan, og dette er en skriftlig prosess uten rettsmøte. Klageadgangen er imidlertid lite praktisk i selve skilsmissespørsmålet, fordi vilkårene er objektive og enkle å konstatere: enten har det gått ett år siden separasjonsbevillingen, eller så har det ikke det. Det er derfor sjelden grunnlag for å klage på selve skilsmissevedtaket. Den reelle uenigheten ligger nesten alltid i oppgjøret, og det er der domstolen eventuelt kommer inn – ikke som ankeinstans for skilsmissen, men som tvisteløser for de økonomiske spørsmålene.

Oppsummering

Man må normalt ikke møte i retten for å bli skilt. Separasjon og skilsmisse etter §§ 20, 21 og 22 er en administrativ prosess hos statsforvalteren, og mekling etter §§ 26–27 er ikke en rettssak. Domstolen er bare aktuell ved skilsmisse etter § 23 og ved uenighet om det økonomiske oppgjøret eller boligen etter kapittel 12 og §§ 67–69 – ofte gjennom offentlig skifte – og da gjelder rettssaken oppgjøret, ikke selve skilsmissen.