Hovedregelen er ja: før vigsel skal to forlovere bekrefte at ekteskapsvilkårene er oppfylt, jf. el. § 16 første ledd. Forloverne må være myndige. Statsforvalteren kan likevel i særlige tilfeller samtykke i at ekteskap inngås uten forlovere, eller at det bare benyttes én forlover for begge parter, jf. el. § 16 annet ledd.
Hovedregelen om to forlovere
Etter el. § 16 første ledd skal det forut for vigselen avgis erklæring fra to forlovere om at de ikke kjenner til at det foreligger noen hindring for ekteskapet. Forloverne bekrefter med dette at de ikke er kjent med forhold som ville utgjøre en ekteskapshindring etter ekteskapslovens kapittel 1, typisk bestående ekteskap, forbudt slektskap eller andre forhold som ville være til hinder for vigselen.
Kravet om to forlovere er en del av prøvingsordningen og fungerer som en kontrollmekanisme. Forloverne avgir sin erklæring som ledd i den dokumentasjonen prøvingsmyndigheten bygger på når prøvingsattesten utstedes etter el. § 10. Erklæringen avgis normalt på et fastsatt skjema og inngår i prøvingsgrunnlaget.
Kravet om at forloverne må være myndige
Etter el. § 16 første ledd må forloverne være myndige. Det innebærer at de må ha fylt 18 år og ikke være fratatt rettslig handleevne på det aktuelle området etter vergemålsloven. Kravet er begrunnet i at forloverne avgir en erklæring av rettslig betydning, og at de derfor må ha den nødvendige modenhet og rettslige handleevne.
Loven oppstiller ikke krav om at forloverne har et bestemt forhold til brudefolkene. I praksis er forloverne ofte nære venner eller familiemedlemmer, men det er ingen rettslig forutsetning. Det avgjørende er at de er myndige og at de faktisk kan avgi erklæringen om at de ikke kjenner til ekteskapshindringer.
Unntak: statsforvalterens samtykke
Etter el. § 16 annet ledd kan statsforvalteren i særlige tilfeller samtykke i at ekteskap inngås uten forlovere, eller at det bare benyttes én forlover for begge parter. Bestemmelsen er en sikkerhetsventil for situasjoner der det av praktiske grunner er vanskelig eller umulig å skaffe to forlovere.
Vilkåret er at det foreligger «særlige tilfeller». Dette kan typisk være aktuelt der brudefolkene oppholder seg på et sted der det er vanskelig å fremskaffe forlovere, eller der andre praktiske hindringer gjør seg gjeldende. Statsforvalteren foretar en konkret vurdering, og adgangen til å frita fra forloverkravet er ikke ment å være kurant. Forloverordningen ivaretar en kontrollfunksjon, og fritak forutsetter en reell begrunnelse.
Betydningen av manglende forlovere for gyldigheten
Et viktig spørsmål er hvilken betydning det har for ekteskapets gyldighet at forloverkravet ikke er oppfylt. Her må man skille mellom kravene som er konstitutive for vigselen, og kravene som knytter seg til prøvingen.
Gyldighetsvilkårene for selve vigselen følger av el. § 11 første ledd og § 12, jf. el. § 11 annet ledd, som bestemmer at ekteskapet ikke er gyldig inngått dersom disse kravene ikke er oppfylt. Forloverkravet i el. § 16 er derimot en del av prøvingsordningen, ikke et konstitutivt vilkår for vigselen. Manglende forlovere fører derfor i utgangspunktet ikke til at et ellers gyldig inngått ekteskap blir ugyldig, men kan innebære at prøvingen er mangelfull og at prøvingsattest ikke skulle vært utstedt.
Dette er en praktisk viktig sondring. Dersom vigsleren har mottatt gyldig prøvingsattest etter el. § 14, og selve vigselen er gjennomført i samsvar med el. §§ 11 og 12 med to vitner til stede etter el. § 15, er ekteskapet gyldig inngått selv om det skulle vise seg at det heftet en svikt ved forlovererklæringen. Ugyldighet inntrer kun på de grunnlagene som er uttømmende angitt i el. § 16, jf. nærmere artikkel 22 og 23.
Forlovere kontra vitner
Forlovere må ikke forveksles med de vitnene som skal være til stede under selve vigselen. Etter el. § 15 skal minst to vitner være til stede ved vigselen. Vitnene har en funksjon under selve seremonien og bekrefter at vigselen har funnet sted, mens forloverne avgir sin erklæring forut for vigselen som ledd i prøvingen. De samme personene kan i praksis fungere både som forlovere og som vitner, men det er rettslig sett to ulike funksjoner med ulikt rettslig grunnlag.
Praktisk gjennomføring
I praksis håndteres forloverkravet gjennom prøvingsmyndighetens elektroniske løsninger. Forloverne fyller ut og signerer erklæringen som del av prøvingsprosessen, ofte digitalt. Dette gjøres i god tid før vigselen, ettersom prøvingsattesten må foreligge før vigselen kan gjennomføres, og attesten er gyldig i fire måneder etter el. § 10.
For par som gifter seg ved norsk utenriksstasjon eller på annen særskilt måte, kan det være aktuelt å søke statsforvalteren om fritak fra forloverkravet dersom det er praktisk vanskelig å oppfylle. Søknaden bør begrunnes konkret med de forholdene som gjør det vanskelig å fremskaffe forlovere.
Forloverkravets funksjon i kontrollsystemet
Forloverordningen må forstås i lys av det samlede kontrollsystemet ekteskapsloven bygger opp forut for vigselen. Prøvingen etter el. kapittel 2 har som formål å sikre at ekteskapsvilkårene faktisk er oppfylt før vigsel finner sted, slik at man unngår at ugyldige ekteskap inngås. Forlovererklæringen supplerer den dokumentbaserte kontrollen prøvingsmyndigheten foretar, ved at to myndige personer bekrefter at de ikke kjenner til ekteskapshindringer. Historisk hadde forloverne en mer fremtredende rolle da kontrollen i mindre grad var dokumentbasert. I dag, der prøvingsmyndigheten har tilgang til folkeregister og andre registre, er forlovernes erklæring av mer supplerende karakter, men kravet er fortsatt en del av gjeldende rett og må oppfylles med mindre statsforvalteren har gitt fritak.
Ansvar og konsekvenser ved uriktig erklæring
En forlover som bevisst avgir uriktig erklæring om at det ikke foreligger ekteskapshindringer, kan etter omstendighetene komme i ansvar. Erklæringen avgis til offentlig myndighet som ledd i prøvingen, og en bevisst uriktig erklæring kan tenkes å rammes av straffelovens bestemmelser om uriktige opplysninger til offentlig myndighet. I praksis er dette lite aktuelt, men det understreker at forlovererklæringen ikke er en ren formalitet. Forloverne bør derfor være kjent med forholdene rundt brudefolkene i den utstrekning det er nødvendig for å kunne avgi erklæringen i god tro. Dette er en del av begrunnelsen for at loven krever at forloverne er myndige – de avgir en erklæring av rettslig betydning.
Oppsummering
Som hovedregel må man ha to myndige forlovere for å gifte seg, jf. el. § 16 første ledd. Statsforvalteren kan i særlige tilfeller samtykke i at ekteskap inngås uten forlovere eller med bare én forlover for begge parter, jf. el. § 16 annet ledd. Forloverkravet er en del av prøvingsordningen og ikke et konstitutivt vilkår for selve vigselen, slik at manglende forlovere normalt ikke i seg selv gjør et inngått ekteskap ugyldig. For gyldighetsvilkårene for vigselen, se artikkel 19 og 20.