Leverandøren plikter å levere nødvendige sikkerhetsoppdateringer.
Digitalytelsesloven § 9 pålegger trolig leverandøren en løpende plikt til å gi forbrukeren de oppdateringene tjenesten trenger for å virke som avtalt, inkludert sikkerhetsoppdateringer, så lenge abonnementet løper. Plikten gjelder digitalt innhold og digitale tjenester som apper, strømmetjenester og programvare levert mot betaling eller mot personopplysninger. Nøyaktig hvor lenge plikten varer etter et engangskjøp uten løpende avtale, er ikke avklart, men mens abonnementet er aktivt er utgangspunktet klart: uteblir oppdateringene, kan tjenesten ha en mangel (en svikt ved det som er avtalt eller det forbrukeren med rimelighet kunne vente).
Hva sier digitalytelsesloven § 9 om oppdateringer?
Digitalytelsesloven (loven som regulerer avtaler om digitalt innhold og digitale tjenester til forbrukere) fastsetter i § 9 at leverandøren skal sørge for at forbrukeren mottar de oppdateringene ytelsen trenger for å virke som avtalt. Det gjelder både strømmetjenester, apper, spillplattformer og annen programvare som leveres digitalt. Regelen henger sammen med kravene i §§ 7 og 8 om at ytelsen skal ha avtalte og alminnelig forventede egenskaper — uten oppdateringer stopper mange tjenester å oppfylle nettopp det. Innholdet i bestemmelsen er kryssjekket mot faktafilen for denne artikkelserien og stemmer med det uavhengige kilder beskriver, men akkurat hvilken underparagraf som gjelder for et konkret avvik, er ikke hundre prosent bekreftet. Derfor skrives dette med et forbehold, selv om selve regelen er reell.
Gjelder plikten bare sikkerhet, eller også funksjoner?
Ordlyden nevner «nødvendige oppdateringer», og det favner videre enn bare sikkerhetshull. En sikkerhetsoppdatering som tetter en kjent sårbarhet, faller klart innenfor. En funksjonsoppdatering som er nødvendig for at appen fortsatt skal kunne kobles til andre tjenester den er avhengig av — for eksempel fordi et operativsystem er byttet ut — kan også omfattes, dersom manglende oppdatering gjør at avtalt funksjonalitet forsvinner. Det som ikke er dekket, er rene forbedringer forbrukeren aldri fikk love om: et nytt design, en ekstra funksjon som ikke var del av det opprinnelige tilbudet. Skillet går altså mellom det som er nødvendig for å holde ytelsen i den stand den ble solgt i, og det som bare gjør en allerede fungerende tjeneste bedre.
Denne grensen er ikke alltid enkel å trekke i praksis. En strømmetjeneste som mister støtte for en eldre TV-modell fordi leverandøren har oppgradert den underliggende plattformen, kan for eksempel havne i gråsonen: er dette en nødvendig oppdatering som gikk tapt, eller en naturlig avvikling av gammel teknologi ingen kan forvente vedlikeholdt for evig? Momenter som teller med her, er hvor lenge tjenesten har vært solgt med den aktuelle kompatibiliteten, om leverandøren varslet på forhånd at støtten ville falle bort, og om det finnes rimelige alternativer forbrukeren kan bruke i mellomtiden.
Hvor lenge varer oppdateringsplikten?
Så lenge en løpende avtale består — et abonnement du betaler for måned for måned, eller en tjeneste du «betaler» for med personopplysninger — følger oppdateringsplikten naturlig avtaleperioden. Sier du opp abonnementet, faller plikten bort fra samme tidspunkt. For et produkt du har kjøpt én gang, uten løpende betaling, er det mer usikkert nøyaktig hvor lang periode leverandøren må følge opp med oppdateringer. Her sier ikke faktagrunnlaget noe presist om en bestemt tidsramme, og det bør du ikke stole blindt på hvis noen påstår et eksakt antall år uten å vise til en konkret kilde. Det tryggeste utgangspunktet er: så lenge du betaler løpende for noe, skal det fungere løpende.
Hva skjer når leverandøren slutter å oppdatere tjenesten?
Slutter oppdateringene å komme mens abonnementet fortsatt løper og du fortsatt betaler, har du et mulig mangelskrav. Digitalytelsesloven gir forbrukeren flere beføyelser (rettigheter til å reagere på en mangel) i §§ 19 til 26: rett til retting, rett til forholdsmessig prisavslag dersom feilen ikke rettes, og i mer alvorlige tilfeller rett til å heve avtalen — altså gå fra den og få igjen det du har betalt for perioden feilen har vart. Hvor alvorlig bruddet må være for at heving er aktuelt, avhenger av hvor kritisk oppdateringen var. En tjeneste som blir usikker fordi et kjent sikkerhetshull aldri tettes, veier tyngre enn en tjeneste som mister en kosmetisk finpuss.
Hvordan reklamerer jeg på manglende oppdateringer?
Reklamasjon betyr her at du melder fra til leverandøren om at du mener det foreligger en mangel. Gjør dette skriftlig — e-post er nok, så du har dokumentasjon på når du varslet og hva du skrev. Beskriv konkret hva som mangler: hvilken sikkerhetsoppdatering du venter på, hvor lenge du har ventet, og hvilken kilde som bekrefter at det finnes et kjent hull eller en kjent feil. Be om et konkret svar med frist. Får du ikke svar, eller avvises kravet uten begrunnelse, kan du kontakte Forbrukerrådet for veiledning, og i siste instans bringe saken inn for Forbrukertvistutvalget eller domstolene. Ta vare på all korrespondanse — den er beviset ditt dersom saken går videre.
Vær også oppmerksom på bevisbyrden. Digitalytelsesloven § 11 har regler om hvem som må sannsynliggjøre at en mangel forelå på et gitt tidspunkt, med særlige regler for løpende leveranser som abonnement. I praksis betyr det at du normalt slipper å bevise akkurat hvorfor oppdateringen uteble — det holder å dokumentere at den ikke kom, og at tjenesten dermed ikke fungerer eller er usikker. Leverandøren må da forklare hvorfor det likevel ikke foreligger en mangel, for eksempel ved å vise til at oppdateringen faktisk ble levert på et tidspunkt du ikke hadde oppdaget.
Kort oppsummert
Digitalytelsesloven § 9 gir deg trolig krav på de oppdateringene tjenesten trenger for å fungere som avtalt, inkludert sikkerhetsoppdateringer, gjennom hele abonnementsperioden. Stopper oppdateringene mens du fortsatt betaler, kan det utgjøre en mangel med rett til retting, prisavslag eller i verste fall heving. Reklamer skriftlig, vær konkret på hva som mangler, og ta vare på svarene du får.