Lånte bort BankID-en til samboeren — sitter jeg med lånet?

Roza lånte bort BankID-en sin

BankID er personlig, og bankene er tydelige på at koden aldri skal deles med andre, uansett hvor godt du kjenner personen. Roza visste dette i teorien, men i praksis tenkte hun ikke over risikoen da samboeren spurte om å få logge inn på hennes vegne for å betale en felles strømregning en kveld hun selv satt opptatt med noe annet. Hun ga ham koden muntlig og stolte på at han bare skulle gjøre nettopp det han sa. I stedet brukte han tilgangen til å søke om et forbrukslån i hennes navn, godkjente lånevilkårene med hennes BankID og overførte pengene til sin egen konto uten at hun ble varslet om noe som helst før første avdragsvarsel dukket opp i nettbanken hennes uker senere. Til forskjell fra saker der noen fullstendig fremmede har tatt opp lån i offerets navn, hadde Roza selv gitt fra seg koden, men aldri samtykket til det lånet som faktisk ble opprettet. For Roza var sjokket dobbelt: både at samboeren hadde gjort dette mot henne, og at hun selv, ved å gi fra seg koden i utgangspunktet, kunne stå i fare for å bli holdt ansvarlig for gjeld hun aldri ba om.

Fullmakt eller misbruk: hvor går grensen

Det avgjørende juridiske spørsmålet er om det samboeren gjorde, lå innenfor det Roza faktisk ga ham lov til, eller om han gikk langt utover dette og dermed opptrådte som en uvedkommende tredjepart som har misbrukt tilgangen. Å gi noen BankID for å betale én konkret regning er noe helt annet enn å gi vedkommende frie tøyler til å inngå låneavtaler i ditt navn. Bankene og Finansklagenemnda skiller mellom disse situasjonene: har du gitt en klart avgrenset fullmakt og personen holder seg innenfor den, bærer du et større ansvar for konsekvensene selv. Går personen derimot langt utover det du har gitt tillatelse til, kan situasjonen minne mer om identitetstyveri eller uautorisert bruk, selv om personen i utgangspunktet fikk koden fra deg frivillig. Denne grensedragningen er beslektet med, men ikke identisk med, vurderingen av grov uaktsomhet ved rene BankID-svindelsaker, der kunden aldri har gitt fra seg koden frivillig i utgangspunktet. For Roza var det klart at hun aldri hadde samtykket til at samboeren skulle oppta lån i hennes navn. At han fysisk hadde koden hennes tilgjengelig da han gjorde det, endrer ikke nødvendigvis konklusjonen om at selve låneopptaket var et misbruk hun ikke kan lastes fullt ut for, selv om utgangspunktet for banken naturlig nok er mer skeptisk enn ved rene phishing-saker.

Bankens undersøkelsesplikt før lånet innvilges

Uavhengig av hvordan koden havnet hos samboeren, har banken selv en selvstendig plikt til å vurdere om et låneopptak fremstår som forsvarlig før det innvilges. Et forbrukslån på 150 000 kroner tatt opp raskt og uten forutgående dialog kan i noen tilfeller by på spørsmål om banken har gjort en tilstrekkelig kredittvurdering, særlig dersom lånet klart avviker fra kundens tidligere økonomiske mønster. Dette fritar ikke nødvendigvis Roza for ansvar alene, men det er et selvstendig moment banken må svare for dersom saken går videre til klage. Bankens rutiner for å oppdage uvanlig aktivitet, som et helt nytt lån inngått på et tidspunkt og med et beløp som skiller seg fra kundens vanlige bruksmønster, kan være relevante å trekke frem når Roza skal argumentere for at ansvaret ikke bare skal ligge hos henne. At koden formelt sett ble brukt riktig, endrer ikke at selve transaksjonen objektivt sett fremstår uvanlig for noen som kjenner Rozas økonomi.

Hva som skal til for at Roza slipper ansvaret

For at Roza skal slippe unna ansvaret for lånet, må hun sannsynliggjøre at samboerens handling gikk klart utover det hun hadde gitt tillatelse til, og at hun selv varslet banken uten ugrunnet opphold da hun oppdaget hva som hadde skjedd. Politianmeldelse av samboeren er ofte et nødvendig skritt, både fordi det dokumenterer alvoret i saken overfor banken og fordi et eventuelt sivilt krav mot ham som person kan bygge videre på en strafferettslig vurdering av forholdet. Roza bør også dokumentere at hun kun ga tillatelse til én konkret handling, for eksempel gjennom meldinger der hun ber ham betale nettopp den ene regningen, ikke noe mer. Dette skiller hennes sak fra tilfeller der kunden har gitt fra seg koden uten noen som helst begrensning eller instruks. Fastholder banken at Roza er ansvarlig fordi hun frivillig ga fra seg koden, kan saken bringes videre til Finansklagenemnda, og der beløpet er stort, som i Rozas tilfelle, bør hun vurdere advokatbistand tidlig for å sikre at både anmeldelsen og klagen til banken bygger opp under samme forklaring.

Kort oppsummert

• Å dele BankID-koden din med noen er alltid risikabelt, men ansvaret ditt avhenger av om personen holdt seg innenfor det du faktisk ga tillatelse til.
• Går den andre personen klart utover en avgrenset fullmakt, kan det ligne mer på misbruk enn på noe du selv må bære fullt ansvar for.
• Banken har en egen plikt til å vurdere om et låneopptak fremstår forsvarlig, uavhengig av hvordan BankID-en ble brukt.
• Politianmeldelse og dokumentasjon av hvilken konkret tillatelse du faktisk ga, styrker saken din overfor både banken og Finansklagenemnda.
• Er lånebeløpet stort, bør du vurdere advokat tidlig, slik at anmeldelsen og klagen til banken bygger på samme forklaring av hendelsesforløpet.