Betalte gebyr til en «lånemegler» og fikk ikke lån — lovlig?
Iman fikk avslag på forbrukslån i banken sin og fant i stedet en lånemegler på nett som lovet «garantert lån uansett betalingsanmerkning» mot et forskuddsgebyr på noen tusen kroner. Hun betalte gebyret, men lånet kom aldri, og nettstedet er nå umulig å få tak i. Iman lurer på om det i det hele tatt er lov å ta betalt på forskudd for å formidle et lån, og om det finnes noe hun kan gjøre for å få pengene tilbake.
Hvem som faktisk har lov til å formidle lån
Långivere og selskaper som formidler kreditt til forbrukere, må ha nødvendige tillatelser og stå under tilsyn av Finanstilsynet. Useriøse aktører som lover garantert lån uansett kredittverdighet, og som krever betaling før noe lån er innvilget, opererer typisk helt utenfor disse rammene. Et ekte, seriøst lånetilbud er alltid betinget av en kredittvurdering, og ingen kan garantere et lån før den vurderingen faktisk er gjort. Har Iman i utgangspunktet fått avslag fra en etablert bank, bør det i seg selv gjøre henne ekstra skeptisk til noen som lover det motsatte uten videre spørsmål, siden en useriøs aktør sjelden har noen reell tilgang til kapital de kan låne ut i det hele tatt.
Forskuddsgebyr er et varsellys, ikke en formalitet
Det er ikke i seg selv forbudt å ta betalt for finansiell rådgivning eller formidling, men mønsteret der noen krever penger på forskudd for et lån som deretter aldri kommer, er et velkjent kjennetegn på svindel. En reell, lovlig aktør tar normalt betalt i etterkant, som en andel av det lånet som faktisk blir innvilget, ikke et fast gebyr betalt før noe som helst er avklart. Har Iman betalt et gebyr og deretter aldri fått verken lån eller kontakt med selskapet igjen, er dette et sterkt tegn på at hun har vært utsatt for et bedrageri, ikke en useriøs, men ellers lovlig, låneformidling. Ekte formidlere er dessuten pliktig til å opplyse tydelig om hvem som faktisk er långiver, hvilke vilkår som gjelder, og hva den totale kostnaden blir, før noen avtale inngås, ikke først etter at et gebyr allerede er betalt.
Hva Iman kan gjøre for å få pengene tilbake
Iman bør politianmelde forholdet, siden dette har trekk av bedrageri, og anmeldelsen kan også være nødvendig dokumentasjon dersom hun senere skal forsøke å få pengene tilbake gjennom banken sin. Betalte hun med kort, bør hun kontakte kortutstederen og undersøke om beløpet kan kreves tilbakeført, siden dette i realiteten var betaling for en tjeneste som aldri ble levert. Hun bør også varsle Finanstilsynet om nettstedet, slik at andre forbrukere kan advares før de går i samme felle. Det er dessuten lurt å ta skjermbilder av hele nettstedet og all kommunikasjon før den eventuelt forsvinner, siden useriøse aktører ofte tar ned sidene sine så snart de får henvendelser fra myndighetene.
Veien videre om lånebehovet fortsatt er der
Selve behovet for lån forsvinner ikke av at Iman har vært utsatt for svindel, og det lønner seg å gå tilbake til lovlige kanaler i stedet for å lete etter nye lånetilbud på nettet. Har hun i utgangspunktet fått avslag fordi gjelden allerede er tung å håndtere, kan gjeldsordning eller en avklaring av hvem som faktisk kan få innvilget en slik ordning være et bedre utgangspunkt enn å lete etter enda et lån. NAVs økonomi- og gjeldsrådgivning tar imot slike henvendelser gratis på telefon 55 55 33 39. Der kan Iman få en objektiv gjennomgang av hele økonomien sin, ikke bare det ene lånebehovet som førte henne til det useriøse nettstedet i utgangspunktet.
Hvorfor advokat sjelden er første steg i en svindelsak
I de fleste svindelsaker av denne typen er politianmeldelse og henvendelse til kortutstederen det viktigste å gjøre først, og en advokat kan sjelden hente tilbake penger som er sendt til et selskap som allerede har forsvunnet. Advokat kan likevel være aktuelt dersom Iman finner ut at flere personer er rammet av samme aktør og ønsker å koordinere anmeldelse og eventuelle krav, eller dersom det viser seg at et norskregistrert selskap står bak, slik at det finnes noen å faktisk rette et krav mot. I de fleste tilfeller ender imidlertid slike saker med at pengene er tapt, og innsatsen bør heller rettes mot å hindre at flere blir rammet av den samme aktøren. Det er likevel aldri bortkastet å prøve, siden både politiet og Finanstilsynet er avhengig av at forbrukere faktisk melder fra for å kunne bygge opp et bilde av useriøse aktører som opererer i markedet. Iman kan også sjekke om andre har omtalt det samme nettstedet i forbrukerfora eller lignende, siden useriøse aktører sjelden begrenser seg til bare ett offer, og informasjon fra andre kan styrke både anmeldelsen og en eventuell henvendelse til kortutstederen. Er nettstedet fortsatt aktivt når Iman oppdager svindelen, kan hun også sende inn en formell bekymringsmelding til Forbrukerrådet, som samler denne typen saker og kan advare bredere enn det Iman klarer alene. Slike meldinger koster ingenting å sende, og de bidrar til et samlet bilde myndighetene kan bruke i det videre arbeidet mot useriøse aktører. Har Iman spart på kvitteringen for betalingen, bør denne legges ved alle henvendelser hun sender videre, siden den er det klareste beviset på at pengene faktisk skiftet eier fra henne til det useriøse nettstedet. Uten denne kvitteringen blir både politianmeldelsen og en eventuell tilbakeføring fra banken vanskeligere å underbygge.
Kort oppsummert
Et forskuddsgebyr for et garantert lån er et klart varsellys, siden seriøse långivere og låneformidlere er underlagt tilsyn og alltid krever en reell kredittvurdering før noe lån innvilges. Iman bør politianmelde forholdet, undersøke om kortbetalingen kan kreves tilbake, og varsle Finanstilsynet om nettstedet. Er det opprinnelige lånebehovet fortsatt der, er gjeldsrådgivning hos NAV eller namsmannen en tryggere vei videre enn å lete etter nye tilbud på nettet.