Forskjellen mellom en kjent komplikasjon og en pasientskade ligger ikke i hvor alvorlig utfallet føltes for pasienten, men i om det som skjedde var en beskrevet, akseptert del av risikobildet ved en forsvarlig utført behandling — eller om det representerte et avvik fra det pasienten med rimelighet kunne forvente. Dette skillet er selve fundamentet i hele pasientskaderetten, og det er også en av de vanligste kildene til frustrasjon og misforståelse blant pasienter som har opplevd noe alvorlig, men som får avslag fordi det de opplevde juridisk sett regnes som en komplikasjon, ikke en skade i lovens forstand.

To begreper som lett blandes sammen

I dagligtale bruker vi ofte «komplikasjon» og «pasientskade» nesten om hverandre. Juridisk sett er de imidlertid to forskjellige kategorier, og det ene er en delmengde av det andre — men ikke omvendt. Alle pasientskader involverer et uheldig utfall av helsehjelp. Men ikke alle uheldige utfall, selv alvorlige sådanne, er pasientskader i lovens forstand. En komplikasjon er en medisinsk hendelse — noe som skjer i kroppen som ikke var tilsiktet. En pasientskade er et juridisk begrep, som forutsetter at det foreligger et av de ansvarsgrunnlagene loven lister opp.

Hva avgjør hvilken kategori en komplikasjon havner i?

Det avgjørende spørsmålet er ikke «skjedde det noe uønsket», men «hvorfor skjedde det, og kunne det vært unngått innenfor rammene av forsvarlig behandling?». Sentrale spørsmål i denne vurderingen er:

  • Var komplikasjonen kjent og beskrevet for denne typen behandling, i det medisinske fagmiljøet?
  • Ble behandlingen utført i tråd med god praksis på behandlingstidspunktet, eller var det noe ved selve gjennomføringen som avvek fra det forventede?
  • Fikk pasienten informasjon om risikoen på forhånd, slik at det forelå et informert samtykke?
  • Var oppfølgingen etter at komplikasjonen oppstod, forsvarlig — ble den fanget opp og håndtert i tide, eller forverret manglende oppfølging skaden ytterligere?

Eksempel: nerveskaden som var — og en som ikke var — en pasientskade

Se for deg Halvard, som gjennomgår en ryggoperasjon. Nerveskade er en kjent, om enn uvanlig, risiko ved denne typen inngrep, og Halvard ble informert om dette før operasjonen. Operasjonen blir utført av en erfaren kirurg, teknisk sett helt i tråd med god praksis, men Halvard får likevel en varig nerveskade i beinet. Fordi risikoen var kjent, informasjonen var gitt, og selve utførelsen var forsvarlig, vil dette normalt regnes som en kjent komplikasjon — ikke en pasientskade, selv om konsekvensene for Halvard er alvorlige og livsendrende.

Sammenlign dette med Vibeke, som gjennomgår akkurat samme type ryggoperasjon, og som også får en nerveskade. Men i Vibekes tilfelle viser en nærmere gjennomgang at skaden skyldes at et kirurgisk instrument ble ført inn på en måte som avvek fra anbefalt teknikk for dette inngrepet — en teknisk feilvurdering under selve operasjonen, ikke en tilfeldig og ikke-unngåelig komplikasjon. Her er situasjonen en annen: dette er ikke lenger en kjent risiko som slo til til tross for korrekt behandling, men et mulig avvik fra forsvarlig utførelse, som kan utgjøre en svikt og dermed en pasientskade.

Det som gjør denne grensedragningen så krevende, er at Halvard og Vibeke i utgangspunktet kan sitte igjen med tilsynelatende identiske skader — samme diagnose, samme funksjonsnedsettelse, samme konsekvenser for hverdagen. Forskjellen ligger utelukkende i hvordan skaden oppstod, ikke i hvor alvorlig den er.

Hvorfor dette skillet føles urettferdig for mange

Det er forståelig at dette skillet kan oppleves vanskelig å akseptere for noen som har fått en alvorlig, varig skade etter behandling. Fra pasientens ståsted er skaden like reell, like tung å bære, og har like store konsekvenser for livet videre, uavhengig av om den juridisk klassifiseres som en «kjent komplikasjon» eller en «pasientskade». Men systemet er, som forklart i artikkelen om akseptert risiko, bevisst bygget slik at ikke ethvert uheldig medisinsk utfall gir rett til erstatning — bare de utfallene som representerer et avvik fra forsvarlig behandling, eller som ellers omfattes av et av lovens ansvarsgrunnlag.

Hvem avgjør hvilken kategori en skade havner i?

Denne vurderingen gjøres normalt ikke av behandleren som ga deg helsehjelpen, og heller ikke av deg selv, men av NPE etter en grundig gjennomgang av saken, ofte med bistand fra medisinsk sakkyndige som kan vurdere om det aktuelle behandlingsforløpet var i tråd med god praksis på det aktuelle tidspunktet. Det er ikke uvanlig at det som ved første øyekast fremstår som en «bare kjent komplikasjon», etter en grundigere gjennomgang av journalen viser seg å inneholde elementer av svikt i selve oppfølgingen eller utførelsen — eller omvendt, at noe som virket som en åpenbar feil, viser seg å være en veldokumentert og akseptert risiko ved denne typen behandling.

Hva bør du gjøre dersom du er usikker?

Nettopp fordi grensen mellom en kjent komplikasjon og en reell pasientskade kan være vanskelig å vurdere selv, uten tilgang til hele journalen og medisinsk fagkunnskap, er det sjelden lurt å avskrive egen sak på forhånd bare fordi en behandler i etterkant har karakterisert utfallet som «en kjent risiko». Dette utsagnet kan være riktig, men det kan også vise seg å være en for enkel forklaring dersom man går nærmere inn i hva som faktisk skjedde. Det tryggeste er å la NPE gjøre denne vurderingen konkret, eventuelt i samråd med en advokat med erfaring fra pasientskadesaker dersom saken er komplisert eller du er uenig i en foreløpig vurdering.

Kort oppsummert

Skillet mellom en kjent komplikasjon og en pasientskade ligger ikke i alvorlighetsgraden av utfallet, men i om skaden skyldes en beskrevet, akseptert risiko ved en forsvarlig utført behandling, eller om den representerer et avvik fra det pasienten med rimelighet kunne forvente. To pasienter kan sitte igjen med tilsynelatende identiske skader, men havne i hver sin kategori avhengig av hvordan skaden oppstod og hvordan behandlingen ble gjennomført.