«Annullering» er ikke et eget rettslig institutt i norsk ekteskapsrett, men brukes i dagligtale om det å få et ekteskap kjent ugyldig. Det man kan oppnå, er at ekteskapet kjennes ugyldig eller oppløses på grunnlagene i el. § 16, jf. el. §§ 23 og 24. Norsk rett opererer altså ikke med «annullering» som en egen kategori ved siden av ugyldighet og oppløsning.

Begrepet «annullering» i norsk rett

I enkelte rettssystemer, særlig i kanonisk rett og i land med katolsk-inspirert ekteskapslovgivning, finnes et eget institutt for annullering – en erklæring om at ekteskapet aldri har vært gyldig. I norsk rett finnes ikke et tilsvarende selvstendig annulleringsinstitutt. Det norske systemet bygger på to hovedkategorier: ugyldighet etter el. § 16 og oppløsning etter el. kapittel 4.

Når folk i dagligtale spør om å få et ekteskap «annullert», sikter de normalt til ett av to forhold: enten at ekteskapet aldri har vært gyldig (ugyldighet), eller at de ønsker å komme ut av ekteskapet uten en ordinær skilsmisse. Det er derfor viktig juridisk å avklare hva som faktisk etterspørres.

Det nærmeste norske motstykket: ugyldighet

Det nærmeste motstykket til annullering i norsk rett er ugyldighet etter el. § 16. Som behandlet i artikkel 22 og 23 er et ekteskap ugyldig dersom det er inngått i strid med slektskapsforbudet i el. § 3, bigamiforbudet i el. § 4, eller dersom en part var under 18 år ved vigselen. I tillegg kan ekteskapet kjennes ugyldig ved tvang etter el. § 16 tredje ledd.

Ved bigami, slektskap og mindreårighet er ekteskapet ugyldig direkte i kraft av loven, og statsforvalteren har plikt til å reise sak om oppløsning etter el. § 24. Ved tvang må ugyldigheten gjøres gjeldende ved søksmål innen fristene i el. § 16 fjerde ledd. Dette er det nærmeste man kommer en «annullering» i norsk rett, men terminologisk er det altså tale om ugyldighet, ikke annullering.

Når «non-ekteskap» foreligger

I tilfeller der ekteskapet aldri er gyldig inngått etter el. § 11 annet ledd – fordi de konstitutive vigselsvilkårene i el. §§ 11 og 12 ikke er oppfylt – kan det heller ikke være tale om annullering i tradisjonell forstand, fordi det ikke foreligger noe ekteskap å annullere. Her vil det rettslige spørsmålet være om ekteskapet i det hele tatt er kommet i stand, eller om det eventuelt kan godkjennes etter el. § 11 tredje ledd. Dette skiller seg fra ugyldighet, der det foreligger et inngått ekteskap som er beheftet med en materiell mangel.

Hvorfor sondringen har betydning

Skillet mellom ugyldighet, oppløsning og det ikke-eksisterende ekteskapet («non-ekteskap») har praktisk betydning for fremgangsmåten og for rettsvirkningene. Ved ugyldighet og oppløsning av ugyldige ekteskap gjelder reglene i el. kapittel 4 om oppløsning, og det økonomiske oppgjøret reiser særlige spørsmål, jf. artikkel 28. Ved et non-ekteskap er det i utgangspunktet ikke etablert noen ekteskapelig formuesordning overhodet.

For den som ønsker å «annullere» et ekteskap, er det derfor avgjørende å få avklart hvilken kategori forholdet hører under. En advokat vil måtte vurdere om det foreligger en ugyldighetsgrunn etter el. § 16, om ekteskapet eventuelt aldri er gyldig inngått etter el. § 11, eller om veien ut av ekteskapet i realiteten må gå gjennom skilsmisse etter el. kapittel 4.

Praktisk fremgangsmåte ved ugyldighet

Dersom det foreligger en ugyldighetsgrunn, er fremgangsmåten avhengig av grunnlaget. Ved tvang reiser den tvungne ektefellen søksmål etter el. § 16 tredje ledd, eventuelt med statsforvalteren som alternativ etter el. § 16 a. Ved bigami og slektskap vil statsforvalteren ha plikt til å reise sak om oppløsning etter el. § 24, men også ektefellene selv kan reise sak. Saker om ekteskapets bestående eller oppløsning behandles av domstolene, mens visse oppløsningssaker behandles av statsforvalteren.

Når annullering ikke er veien – henvisning til skilsmisse

Dersom det ikke foreligger noen ugyldighetsgrunn, kan ekteskapet ikke «annulleres», uansett hvor kort tid partene har vært gift eller hvor sterkt de angrer. Veien ut av et gyldig ekteskap går da gjennom oppløsning etter el. kapittel 4: separasjon og etterfølgende skilsmisse etter el. § 21, eller skilsmisse på de særlige grunnlagene i el. §§ 22 og 23. Et nylig inngått, men gyldig ekteskap kan altså ikke annulleres, men må oppløses ved skilsmisse. Forskjellen mellom annullering og skilsmisse behandles nærmere i artikkel 25.

Hvorfor norsk rett ikke har et annulleringsinstitutt

At norsk rett ikke har et eget annulleringsinstitutt, er et bevisst lovgivervalg. Mange utenlandske rettssystemer, særlig de med røtter i kanonisk rett, opererer med annullering som en erklæring om at ekteskapet aldri har vært gyldig, ofte med detaljerte regler om hvilke mangler som gir grunnlag for annullering. Norsk rett har i stedet samlet alle de relevante mangelsituasjonene i ugyldighetsreglene i el. § 16 og oppløsningsreglene i el. kapittel 4. Dette gir et mer oversiktlig system, men kan skape forvirring for personer som er vant til annulleringsbegrepet fra andre rettssystemer eller fra religiøs rett. For en advokat er det derfor viktig å forklare klienten at det norske systemet ikke gir noen «enklere» eller «renere» vei ut av et ekteskap gjennom annullering – det avgjørende er om det foreligger en ugyldighetsgrunn etter el. § 16.

Religiøs annullering kontra sivilrettslig virkning

Et særlig praktisk poeng er forholdet mellom religiøs annullering og sivilrettslig status. En religiøs instans kan i enkelte trossamfunn erklære et ekteskap annullert etter sine egne regler, men en slik religiøs annullering har ingen sivilrettslig virkning i Norge. Sivilrettslig er partene fortsatt gift inntil ekteskapet enten kjennes ugyldig etter el. § 16 eller oppløses etter el. kapittel 4. Motsatt vil en sivilrettslig skilsmisse ikke uten videre innebære at ekteskapet anses oppløst etter religiøse regler. Dette skillet mellom det religiøse og det sivilrettslige sporet er praktisk viktig, blant annet i saker om sosial kontroll, og juristen må alltid ta utgangspunkt i den sivilrettslige statusen etter ekteskapsloven.

Oppsummering

Man kan ikke få et ekteskap «annullert» i den forstand at det finnes et eget annulleringsinstitutt i norsk rett. Det man kan oppnå, er at ekteskapet kjennes ugyldig på grunnlagene i el. § 16 – bigami, slektskap, mindreårighet eller tvang – eller at det oppløses etter el. kapittel 4. Et gyldig ekteskap uten ugyldighetsgrunn kan bare oppløses ved skilsmisse. For den nærmere sammenligningen, se artikkel 25.