Ja. Ektefeller har en lovbestemt rett til å ta hverandres etternavn i forbindelse med ekteskapsinngåelse, og denne retten følger av navneloven (lov 7. juni 2002 nr. 19) – ikke av ekteskapsloven. Selve ekteskapsinngåelsen utløser ingen navneplikt, men gir et utvidet grunnlag for å ta navn som ellers er beskyttet. Navnebytte er valgfritt, og man kan melde det enten samtidig med ekteskapsinngåelsen eller når som helst senere.

Det rettslige grunnlaget i navneloven

Hovedregelen om hvilke etternavn man fritt kan ta, følger av navneloven § 4. Etter § 4 første ledd nr. 4 har en ektefelle rett til å ta et navn som er eller har vært den andre ektefellens etternavn, forutsatt at navnet ikke er ervervet ved et tidligere ekteskap eller samliv. Denne bestemmelsen er det praktiske kjernepunktet for navnebytte ved giftermål: den gir hver ektefelle adgang til å overta partnerens etternavn uavhengig av om navnet er beskyttet etter § 3 (vern av etternavn som bæres av færre enn 200 personer).

Det er verdt å merke seg at retten gjelder navn som «er eller har vært» ektefellens etternavn. En ektefelle kan derfor også ta et navn som partneren tidligere har båret, men ikke et navn partneren selv har ervervet gjennom et tidligere ekteskap. Begrensningen hindrer at et etternavn «vandrer» videre fra en tidligere familie inn i et nytt ekteskap. Bakgrunnen er hensynet til den opprinnelige slekten som navnet tilhører: et beskyttet etternavn skal ikke kunne spres ubegrenset videre gjennom en kjede av ekteskap.

Den samme retten gjelder etter navneloven § 8 for samboere som har bodd sammen i minst to år eller har felles barn, dersom samboeren samtykker. For den juridiske rådgiveren er det nyttig å være klar over at navnefellesskap altså ikke forutsetter ekteskap – men ved ekteskap er retten ubetinget og forutsetter ikke noe minste samlivstid.

Forholdet til ekteskapsloven

Ekteskapsloven regulerer ikke navnevalg som sådan, men § 11 om vigsel har praktisk betydning: i forbindelse med prøving av ekteskapsvilkår og vigsel kan navneendring meldes samtidig, og det nye navnet føres da også på vigselsattesten. Skatteetaten har lagt til rette for at navnemeldingen kan inngis elektronisk sammen med søknad om prøvingsattest, slik at navneendringen får virkning fra vigselsdagen.

For juristen som veileder klienter er det viktig å presisere at navnespørsmål og de formuesrettslige virkningene av ekteskapet er to helt atskilte rettsområder. Et navnebytte har ingen formuesrettslig betydning – det påvirker verken eierforhold etter ekteskapsloven § 31, rådigheten over eiendeler, formuesordningen (felleseie/særeie) eller gjeldsansvaret etter § 40. En klient som tror at det å ta partnerens navn innebærer at man «blir medeier» eller «overtar ansvar for partnerens gjeld», tar feil; navn og økonomi henger rettslig sett ikke sammen.

Hvilke valg ektefellene har

Når to personer gifter seg, oppstår i praksis fem alternativer:

  1. Begge beholder sine opprinnelige etternavn. Dette er det rettslige utgangspunktet dersom ingen melder endring (se egen artikkel om å beholde eget navn).
  2. Den ene tar den andres etternavn som sitt eneste etternavn etter § 4 første ledd nr. 4.
  3. Den ene tar den andres etternavn i tillegg til sitt eget, enten som dobbelt etternavn med bindestrek (navneloven § 12) eller ved at det opprinnelige etternavnet beholdes som mellomnavn (§ 9).
  4. Begge tar et felles etternavn, typisk ved at den ene overtar den andres navn.
  5. Begge tar dobbelt etternavn sammensatt av begge navnene.

Loven krever ikke symmetri: den ene kan ta dobbelt etternavn mens den andre beholder sitt enkle navn, og rekkefølgen i et dobbelt etternavn kan velges fritt. Fleksibiliteten er stor, og rådgiverens oppgave er ofte å klargjøre konsekvensene av hvert alternativ, særlig med tanke på hva felles barn senere kan hete.

Tiårsbegrensningen og praktiske skranker

Navneloven § 10 setter en grense for hvor ofte personer over 16 år kan endre etternavn: man kan som hovedregel ikke ta, endre eller sløyfe etternavn mer enn én gang hvert tiende år. Endring i forbindelse med inngåelse eller oppløsning av ekteskap er imidlertid uttrykkelig unntatt fra tiårsbegrensningen. Det innebærer at et navnebytte ved giftermål ikke «forbruker» den ordinære kvoten, og at man senere kan endre tilbake ved en eventuell skilsmisse uten å støte mot tiårsregelen. Dette unntaket er praktisk viktig: en klient som tar partnerens navn ved giftermål og senere skiller seg, kan uten videre gå tilbake til sitt opprinnelige navn, og deretter eventuelt endre navn på nytt på ordinært grunnlag.

Saksbehandling og virkning

Navnemelding behandles av Skatteetaten (skattekontoret), jf. navneloven §§ 11 og 12. Endringen registreres i Folkeregisteret, og det er registreringen som er avgjørende for når det nye navnet er rettslig gjeldende. Navneendring i forbindelse med ekteskap er gebyrfri. For klienter som planlegger bryllupsreise er det et praktisk poeng at pass og billetter må samsvare; navneendringen bør derfor enten gjennomføres i god tid før reisen, slik at nytt pass kan bestilles, eller utsettes til etter hjemkomst.

Beskyttede etternavn og samtykke

Ønsker en ektefelle å ta et navn som hverken er partnerens navn eller et navn vedkommende ellers har rett til etter §§ 4 til 7, kan navnevalget støte mot vernet i navneloven § 3. Etter § 3 kan et etternavn som bæres av færre enn 200 personer her i landet, som hovedregel ikke tas uten samtykke fra alle som allerede bærer navnet, jf. § 4 første ledd nr. 5. Dette er sjelden et problem ved alminnelig navnebytte mellom ektefeller, fordi § 4 første ledd nr. 4 nettopp gir ubetinget rett til partnerens navn uavhengig av beskyttelsen i § 3. Men dersom et par ønsker å konstruere et helt nytt felles etternavn – for eksempel en sammenslåing eller et nydannet navn – må valget vurderes mot § 3 og de øvrige reglene om nye etternavn. Rådgiveren bør derfor avklare grunnlaget for det ønskede navnet før klienten innretter seg.

Forholdet til registrerte partnere og tidligere lov

Reglene gjelder likt for ektefeller uavhengig av kjønn, og tilsvarende for personer som tidligere inngikk registrert partnerskap etter den nå opphevede partnerskapsloven; slike partnerskap likestilles med ekteskap. For den juridiske rådgiveren betyr dette at de samme navnerettighetene etter § 4 gjelder, og at et eventuelt navnebytte foretatt under et tidligere partnerskap behandles på linje med navnebytte under ekteskap når det gjelder § 4-begrensningen om navn ervervet ved «tidligere ekteskap eller samliv».

Oppsummering for praktikeren

Retten til å bytte etternavn ved giftermål er romslig og praktisk enkel å benytte, men hjemmelen ligger i navneloven, ikke ekteskapsloven. Sentralt er § 4 (rett til ektefellens navn), § 8 (samme rett for samboere), § 9 og § 12 (mellomnavn og dobbelt etternavn), samt § 10 med unntaket fra tiårsregelen ved ekteskap. Råd klienten til å vurdere navnevalget separat fra de formuesrettslige disposisjonene, og minn om at intet navnevalg er nødvendig for at ekteskapet skal være gyldig inngått.