Bjørn hadde fått en nerveskade under en ryggoperasjon, og gikk fortsatt til fysioterapi og oppfølging hos nevrolog da han for første gang leste om muligheten til å søke NPE om erstatning. Han la søknaden til side i nesten et år, fordi han var overbevist om at han måtte være «ferdig» med behandlingen først. Det er en av de mest utbredte, og mest unødvendige, misforståelsene rundt pasientskadesaker.
Hovedregelen: du kan søke mens behandlingen fortsatt pågår
Det finnes ikke noe krav om at du må ha avsluttet all behandling, rehabilitering eller oppfølging før du sender inn søknaden din til NPE. Tvert imot er det som regel en fordel å søke så tidlig som mulig etter at du mistenker at noe har gått galt, nettopp fordi selve saksbehandlingen — journalinnhenting, eventuell sakkyndigvurdering, vurdering av ansvarsgrunnlag — uansett tar tid. Venter du med å søke til behandlingen er helt avsluttet, utsetter du bare starten på en prosess som uansett kommer til å ta måneder.
Hvorfor tror så mange at de må vente?
Denne misforståelsen er forståelig. Det er intuitivt å tenke at man må «vite det fulle bildet» av skaden før man kan søke om erstatning for den. Men NPEs system er ikke bygget slik. Ansvarsvurderingen — altså spørsmålet om det har skjedd en svikt i behandlingen som ga deg en skade — kan i mange tilfeller besvares uavhengig av om du er ferdig rehabilitert eller ikke. Det er nemlig en annen del av prosessen, erstatningsutmålingen, som faktisk er avhengig av at bildet er mer avklart.
To faser, og bare den ene venter på deg
Som forklart nærmere i vår artikkel om hvorfor pasientskadesaker ofte tar lang tid, består en pasientskadesak normalt av to faser: først en vurdering av ansvarsgrunnlaget, deretter en beregning av selve erstatningsbeløpet. Det er i hovedsak den andre fasen — utmålingen — som har grunn til å vente på at helsetilstanden din har stabilisert seg. Dette kalles gjerne invaliditetstidspunktet: det tidspunktet da tilstanden din har blitt så stabil at det er mulig å si noe sikkert om det varige omfanget av skaden, uten fare for å regne feil fordi tilstanden fortsatt er i utvikling.
Hvorfor er invaliditetstidspunktet viktig for beløpet, men ikke for søknaden?
Tenk deg at Bjørn hadde fått fastsatt et endelig erstatningsbeløp allerede tre måneder etter operasjonen, mens legene fortsatt var usikre på hvor mye funksjon han ville få tilbake i beinet. Da risikerer man enten å sette beløpet for lavt, dersom han i realiteten fikk varige og betydelige plager, eller for høyt, dersom han faktisk kom seg mer enn forventet. Nettopp derfor venter NPE med den endelige utmålingen til tilstanden er stabilisert. Men dette er en beregningsteknisk grunn, ikke en grunn til å utsette selve søknaden og starten på ansvarsvurderingen.
Så hva bør jeg faktisk gjøre hvis jeg fortsatt er under behandling?
Søk så snart du har mistanke om at noe kan ha gått galt i behandlingen, selv om du fortsatt er midt i rehabilitering, oppfølging eller videre utredning. I søknaden kan du beskrive at behandlingen fortsatt pågår, og at det endelige omfanget av skaden ennå ikke er avklart — dette er helt normal og forventet informasjon for NPE å motta, og påvirker ikke muligheten til å komme i gang med saken.
Kan det å søke tidlig skade saken min på noen måte?
Nei, det er ingen grunn til å tro at en tidlig søknad svekker saken. Tvert imot kan det være en fordel at hendelsesforløpet fortsatt er ferskt i minnet når du beskriver det, og at journalføringen rundt den aktuelle behandlingen er oppdatert og lett tilgjengelig for innhenting. Å vente lenge kan i verste fall gjøre det vanskeligere å huske detaljer presist, uten at det gir noen tilsvarende fordel.
Hva om tilstanden min endrer seg mens saken er til behandling?
Det er helt normalt at helsetilstanden utvikler seg — til det bedre eller det verre — mens saken din er til behandling hos NPE. Skjer det vesentlige endringer, kan og bør du oppdatere saksbehandleren din om dette underveis, gjerne med ny dokumentasjon fra behandlende lege. Dette er nettopp derfor erstatningsutmålingen normalt ikke låses fast før helsetilstanden har funnet en viss stabilitet.
Bjørn sendte til slutt søknaden sin midt i et fortsatt pågående rehabiliteringsløp, over ett år etter at han egentlig kunne ha gjort det. Da ansvarsgrunnlaget ble avklart et drøyt år senere, var han fortsatt i oppfølging — og nettopp derfor måtte han vente ytterligere en periode før selve erstatningsbeløpet kunne fastsettes endelig. Hadde han søkt med en gang, ville hele denne tidslinjen rett og slett startet et år tidligere.