Har du blitt skadet, men samtidig innser at du selv gjorde noe som bidro til at skaden skjedde — kanskje du krysset veien utenfor gangfeltet, eller du ignorerte en tydelig advarsel — er det naturlig å lure på om dette betyr at du mister retten til erstatning helt. Svaret er nyansert: skadeserstatningsloven § 5-1 åpner for at erstatningen din kan settes ned, og i sjeldne, alvorlige tilfeller falle helt bort, men det betyr ikke automatisk at du står tomhendt. Denne artikkelen gir deg oversikten over hvordan regelen fungerer, og hva den i praksis betyr for kravet ditt.

Utgangspunktet: at skadevolderen er ansvarlig, endrer seg ikke

Det første som er verdt å slå fast, er at spørsmålet om medvirkning kommer inn som et eget, andre trinn i vurderingen — først etter at det er konstatert at noen andre faktisk er ansvarlig for skaden din. Har en bilfører kjørt uaktsomt og påført deg skade, er det fortsatt bilføreren som i utgangspunktet er ansvarlig. At du selv kan ha bidratt noe til situasjonen, fjerner ikke skadevolderens ansvar i seg selv — det er en egen vurdering av om, og eventuelt hvor mye, ditt eget bidrag skal trekkes inn i det endelige oppgjøret.

Regelen i § 5-1: medvirkning kan sette ned erstatningen

Etter skadeserstatningsloven § 5-1 kan erstatningen settes ned eller falle bort dersom skadelidte selv, gjennom egen skyld, har medvirket til skaden. Loven ber om en helhetsvurdering: hvor stor er skadelidtes egen skyld sammenlignet med skadevolderens, og hvordan er omstendighetene for øvrig? Dette er altså ikke en mekanisk regel med en fast formel, men en skjønnsmessig avveining som tar hensyn til hele situasjonen rundt skaden.

Hva kreves for at noe skal regnes som medvirkning?

Ikke enhver liten uforsiktighet fra din side vil automatisk redusere erstatningen. Loven krever at det foreligger «egen skyld» — det vil si en klanderverdig opptreden fra din side, ikke bare at du tilfeldigvis befant deg på stedet, eller at du i ettertid kan tenke deg at du burde gjort noe annerledes. Sentralt i vurderingen står gjerne hvor forutsigbar og unngåelig situasjonen var for deg, og hvor mye din opptreden faktisk bidro til at skaden inntraff eller ble mer alvorlig enn den ellers ville blitt.

Hvor mye reduseres erstatningen — og kan den falle helt bort?

Fordi § 5-1 er en skjønnsmessig regel, finnes det ingen fast brøk eller prosentsats i selve loven for hvor mye erstatningen skal reduseres i det enkelte tilfellet. Reduksjonen kan i prinsippet variere fra en mindre justering til en betydelig nedsettelse, avhengig av hvor alvorlig medvirkningen vurderes å være opp mot skadevolderens skyld. I de mest ekstreme tilfellene — der skadelidtes egen opptreden fremstår som den klart dominerende årsaken til skaden — åpner loven også for at erstatningen kan falle helt bort. Dette er likevel et unntakstilfelle, ikke normalen: for de aller fleste saker der medvirkning er aktuelt, handler det om en nedsettelse, ikke et fullstendig bortfall.

Det er verdt å nevne at rettspraksis over tid har utviklet enkelte referansepunkter for typiske situasjoner, som manglende bruk av sikkerhetsutstyr i trafikken. Nøyaktig hvilke prosentsatser domstolene har lagt til grunn i konkrete saker, varierer imidlertid fra sak til sak og avhenger av alle omstendighetene samlet — vi går derfor ikke inn på eksakte tall her, men heller på hvordan selve vurderingen er bygget opp.

Eksempel: Sindre og den brå snarveien

Se for deg Sindre, som sykler hjem fra jobb en kveld. Han bestemmer seg for å ta en snarvei og krysser en trafikkert vei uten å bruke det nærliggende gangfeltet, og uten å sjekke godt nok om det kommer biler. En bilist, som samtidig kjører et godt stykke over fartsgrensen, rekker ikke å bremse i tide, og Sindre blir påkjørt og skadet. Her vil begge parters opptreden trolig bli vurdert: bilistens fartsovertredelse er en klar årsak til at ulykken fikk et så alvorlig utfall, men Sindres valg om å krysse veien utenfor gangfeltet uten tilstrekkelig oppmerksomhet kan også regnes som en medvirkende årsak. Det endelige oppgjøret vil da typisk lande på en nedsettelse av erstatningen som gjenspeiler begge forholdene sett i sammenheng — ikke et fullstendig bortfall, og heller ikke et krav som forblir helt uberørt av Sindres eget bidrag.

Betyr dette at man bør vegre seg for å kreve erstatning?

Nei. At medvirkning kan påvirke erstatningen, er ikke det samme som at ethvert krav der skadelidte har gjort noe uheldig, automatisk blir avslått eller kraftig redusert. De færreste skadesaker involverer en skadelidt som er helt uten noen som helst tilknytning til hendelsesforløpet, og loven er innrettet nettopp for å håndtere denne typen gråsoner på en balansert måte. Har du blitt skadet og er usikker på om noe du selv gjorde kan trekkes inn som medvirkning, er det beste du kan gjøre å få vurdert de konkrete omstendighetene i din sak, i stedet for å anta det verste på forhånd.

Kort oppsummert

Skadeserstatningsloven § 5-1 gir adgang til å sette ned, eller i sjeldne tilfeller fjerne, erstatningen dersom skadelidte selv har medvirket til skaden gjennom egen skyld. Dette er en konkret helhetsvurdering av skadelidtes skyld sammenlignet med skadevolderens, uten noen fast brøk i loven selv. For de aller fleste saker handler det om en nedsettelse, ikke et fullstendig bortfall av retten til erstatning.