Kan et urimelig avtalevilkår settes helt til side av retten?
Ja, avtaleloven § 36 gir retten adgang til å sette et avtalevilkår helt til side når det er urimelig å gjøre det gjeldende, men bestemmelsen åpner like gjerne for en mellomløsning der vilkåret bare endres eller justeres. Hvilken av delene som velges avhenger av hvor urimelig vilkåret er og hva som skal til for å gjenopprette en rimelig balanse mellom partene. Det er sjelden gitt på forhånd hvilket utfall en konkret sak ender med.
Mange tror spørsmålet om et urimelig vilkår står mellom to ytterpunkter: enten gjelder hele avtalen som skrevet, eller så forsvinner hele vilkåret. Virkeligheten er mer nyansert. Avtaleloven § 36 er bygget som et verktøy med flere innstillinger, ikke en bryter med bare av og på.
Kan retten sette et vilkår helt til side, eller bare justere det?
Begge deler. Ordlyden i avtaleloven § 36 sier at en avtale eller et avtalevilkår «kan helt eller delvis settes til side eller endres» dersom det vil være urimelig å gjøre det gjeldende. Det betyr at den som vurderer saken — enten det er en domstol, forliksrådet eller en klagenemnd som bygger på tilsvarende prinsipper — har flere verktøy tilgjengelig samtidig. Vilkåret kan strykes i sin helhet, slik at det er som om det aldri hadde stått der. Det kan også beholdes, men med et annet innhold enn det opprinnelig var formulert med, slik at resultatet blir rimeligere uten at hele avtalen rives opp.
Hva avgjør om vilkåret strykes helt fremfor å justeres?
Vurderingen henger sammen med hvor alvorlig ubalansen er. Et vilkår som i sin kjerne er urimelig — for eksempel fordi det fjerner en rettighet forbrukeren aldri skal kunne avtale seg bort fra — lar seg vanskelig reparere med en liten justering, og strykes derfor typisk i sin helhet. Et vilkår som i utgangspunktet har et legitimt formål, men som er formulert for strengt eller for ensidig, egner seg bedre for justering. Tenk deg et gebyr som i seg selv er akseptabelt å ha, men som er satt urimelig høyt: her er det nærliggende å redusere gebyret til et rimelig nivå, fremfor å fjerne hele gebyrordningen. Målet er alltid å komme frem til noe som er rimelig mellom partene, ikke å straffe selgeren mer enn nødvendig.
Er det forskjell på å sette ett vilkår til side og å sette hele avtalen til side?
Ja, og dette skillet er viktig. I de aller fleste sakene er det ett enkelt vilkår — for eksempel en ansvarsfraskrivelse, en gebyrbestemmelse eller en klausul om ensidig endringsrett — som vurderes, mens resten av avtalen består uendret. Det er bare i sjeldne og ekstreme tilfeller at hele avtalen anses så gjennomgripende urimelig at den faller i sin helhet. For en forbruker er det derfor viktig å være presis i klagen: pek på det konkrete vilkåret som oppleves urimelig, fremfor å kreve at hele avtalen kjennes ugyldig, med mindre det virkelig er situasjonen.
Hvem er det i praksis som «setter til side» et vilkår?
Ordet «retten» i lovteksten sikter til domstolene, men i praksis avgjøres de færreste sakene der. Forbrukerrådet vurderer argumentet allerede i meklingsfasen og bruker det aktivt for å presse frem en løsning uten at saken må gå videre. Forliksrådet kan gjøre en tilsvarende vurdering dersom saken bringes dit, og enkelte bransjer har egne klagenemnder som legger de samme rimelighetsprinsippene til grunn. Det er først når ingen av disse veiene løser saken at spørsmålet ender for en domstol i egentlig forstand. En forbruker som viser til avtaleloven § 36 tidlig i en klage, øker derfor sjansen for at et urimelig vilkår korrigeres lenge før noen tingrett er involvert.
Hvordan ser dette ut i praksis?
En kunde oppdager at et abonnement har en klausul om at oppsigelse bare kan skje skriftlig per post, med to måneders varsel, mens alt annet i avtaleforholdet foregår digitalt. Isolert sett er ikke et krav om skriftlighet urimelig, men kombinasjonen av et unødvendig langt varsel og en fremgangsmåte som er ute av takt med resten av avtalen, kan gjøre nettopp denne kombinasjonen urimelig. Her er en naturlig løsning ikke å fjerne oppsigelsesadgangen helt, men å justere fristen og akseptere oppsigelse på samme kanal som resten av kundeforholdet foregår på. Dette illustrerer hvordan § 36 sjelden handler om å vinne eller tape alt, men om å finne den løsningen som er rimelig gitt hele avtaleforholdet.
Må jeg gå til domstol for å få et vilkår satt til side?
Nei, og dette er et poeng mange overser. Avtaleloven § 36 er en lovbestemmelse domstolene bruker, men den samme vurderingen gjøres i praksis lenge før noen sak havner der. Når du klager til selgeren og viser til at et vilkår er urimelig, er det nettopp denne bestemmelsen argumentet ditt bygger på, selv om ingen domstol er involvert. Forbrukerrådets meklere bruker samme momenter når de vurderer om et krav er rimelig, og et forliksråd gjør det samme dersom saken bringes dit. De aller fleste vilkår som i praksis blir satt til side eller justert, skjer derfor gjennom en direkte klage eller en mekling, ikke gjennom en fullstendig rettssak. Du trenger med andre ord ikke true med søksmål for at § 36 skal være et relevant og virksomt argument — det er nok å vise konkret til hvilket vilkår du mener er urimelig, og hvorfor.
Kort oppsummert
Avtaleloven § 36 gir retten — og i praksis også Forbrukerrådet, forliksrådet og klagenemnder — mulighet til både å stryke et urimelig vilkår helt og til å justere det til noe rimeligere. Hvor alvorlig ubalansen er avgjør hvilken løsning som velges, og det er vanligvis det enkelte vilkåret, ikke hele avtalen, som vurderes. Pek derfor konkret på hva du mener er urimelig når du klager, fremfor å kreve at alt annet i avtalen faller bort med det.