Hva gjør at et avtalevilkår regnes som urimelig etter loven?
Et avtalevilkår regnes som urimelig etter avtaleloven § 36 når en samlet vurdering av avtalens innhold, partenes stilling, forholdene ved avtaleinngåelsen og senere inntrådte forhold tilsier at det ville være urimelig å gjøre vilkåret gjeldende. Det finnes ingen fast liste med forbudte formuleringer — vurderingen er konkret og knyttet til hver enkelt sak. Jo større ubalanse mellom en profesjonell part og en forbruker, desto lettere kan et vilkår rammes.
«Urimelig» høres ut som et ord alle kan bruke om nesten hva som helst i en kontrakt de mislikte. Juridisk sett er det noe annet: en bestemt terskel i avtaleloven § 36, med momenter loven selv peker på. Å forstå disse momentene er forskjellen på en klage som bygger på synsing, og en klage som bygger på et argument en domstol, et forliksråd eller en klagenemnd faktisk kan bruke.
Hva sier loven konkret om vurderingen?
Vår forklaring — les paragrafene ordrett via lenkeneAvtaleloven § 36 gir adgang til å sette en avtale eller et avtalevilkår helt eller delvis til side, eller til å endre det, dersom det ville være urimelig å gjøre det gjeldende. Vurderingen skal ta hensyn til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, i tillegg til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig. Dette er brede kategorier med hensikt — bestemmelsen er ment å fungere som en sikkerhetsventil for situasjoner lovgiver ikke kunne forutse i detalj da mer spesifikke regler ble skrevet.
Hva ligger i «avtalens innhold»?
Her ser man på selve vilkåret isolert: hvor tyngende er det, og hvor mye avviker det fra det som ellers ville vært normalt i et tilsvarende avtaleforhold? Et vilkår som gir den ene parten en ensidig fordel uten noen motytelse, eller som fjerner en beskyttelse forbrukeren normalt har krav på, veier tungt i vurderingen. Et vilkår som bare presiserer noe praktisk, uten å endre den grunnleggende balansen mellom partene, veier lite.
Hva betyr «partenes stilling»?
Dette momentet fanger opp styrkeforholdet mellom avtalepartene. En profesjonell næringsdrivende med egen juridisk avdeling står i en helt annen posisjon enn en enkeltperson som handler til privat bruk. Jo større denne forskjellen er, desto mer skal til før et ensidig formulert vilkår kan sies å være fritt fremforhandlet, og desto lettere kan det rammes av § 36 dersom det er ubalansert.
Hva betyr forholdene ved avtaleinngåelsen, og hva med det som skjer etterpå?
Her ser man først på hvordan avtalen faktisk kom i stand. Fikk forbrukeren mulighet til å lese og forstå vilkåret før avtalen ble bindende, eller var det gjemt i lange standardvilkår ingen realistisk leser gjennom? Ble vilkåret presentert på en måte som ga inntrykk av noe annet enn det faktisk innebar? En avtale inngått under tidspress, uten reell forhandlingsmulighet, eller med et vilkår som var vanskelig å oppdage, trekker i retning av at vilkåret kan settes til side. I tillegg ser vurderingen fremover i tid, mot senere inntrådte forhold: har noe skjedd etter at avtalen ble inngått som gjør det urimelig å håndheve vilkåret slik det opprinnelig var ment, for eksempel at selgeren har praktisert vilkåret på en måte som går lenger enn ordlyden i seg selv skulle tilsi? Loven avslutter med «omstendighetene for øvrig», en sekkekategori som gir rom for andre relevante forhold — blant annet om vilkåret strider mot annen ufravikelig lovgivning forbrukeren har krav på beskyttelse etter.
Må et vilkår rammes av flere momenter samtidig, og kan et eksempel gjøre dette konkret?
Ikke nødvendigvis. Vurderingen er samlet, ikke en sjekkliste der alle punkter må slå til. Et vilkår kan i prinsippet settes til side alene fordi innholdet er ekstremt ubalansert, selv om avtaleinngåelsen i seg selv var ryddig. Omvendt kan et vilkår som isolert sett ikke er spesielt tyngende, likevel rammes dersom omstendighetene rundt inngåelsen var klart urimelige. Se for deg et abonnement der prisen kan dobles etter tre måneder uten at det står tydelig i det kunden ble presentert for ved bestilling, bare i en lenke til fullstendige vilkår ingen ble bedt om å åpne. Avtalens innhold er tyngende, fordi kunden ikke kunne forutse en så stor prisøkning. Partenes stilling er ubalansert, fordi det er selskapet som har utformet både prisstrukturen og presentasjonen av den. Forholdene ved avtaleinngåelsen svekker selskapets sak ytterligere, fordi opplysningen om prisøkningen ikke ble gitt på en måte kunden realistisk kunne oppdage før bindingen oppsto. Hver for seg er ingen av momentene nødvendigvis avgjørende, men til sammen bygger de et argument for at vilkåret om prisdobling kan settes til side eller reduseres etter avtaleloven § 36. Det er helheten som avgjør, og det er derfor § 36-vurderinger sjelden gir seg selv uten en konkret gjennomgang av den enkelte saken.
Hvem tar egentlig denne vurderingen i praksis?
De færreste § 36-vurderinger ender som en fullstendig rettssak. I de fleste tilfeller er det Forbrukerrådet som først vurderer argumentet når en forbruker klager, og forsøker å megle frem en løsning basert på hvordan en domstol trolig ville sett på vilkåret. Kommer partene ikke til enighet, kan saken bringes videre til forliksrådet eller — for enkelte bransjer — en egen klagenemnd som bygger på tilsvarende rimelighetsprinsipper. Det er først når ingen av disse løser saken at spørsmålet ender for en domstol. Dette betyr i praksis at momentene i avtaleloven § 36 brukes langt oftere som forhandlingsargument i en klageprosess enn som grunnlag for en fullstendig dom, og at det derfor lønner seg å vise konkret til momentene allerede i den første klagen.
Kort oppsummert
Urimelighet etter avtaleloven § 36 avgjøres ut fra en samlet vurdering av avtalens innhold, partenes stilling, forholdene ved inngåelsen og senere forhold — ikke en fast liste med forbudte ord. Jo mer et vilkår gir en profesjonell part fordeler på bekostning av en forbruker uten reell forhandling, desto sterkere står argumentet for at det kan settes helt eller delvis til side.