Det kan virke selvmotsigende: en domstol slår fast at noen har opptrådt uaktsomt og er ansvarlig for en skade — og likevel ender erstatningsbeløpet opp lavere enn det fulle tapet skulle tilsi. Er dette mulig? Svaret er ja, i kraft av lempingsregelen i skadeserstatningsloven § 5-2, men det er langt fra en vanlig utgang på en sak, og det endrer ikke på at skadevolderen faktisk er funnet ansvarlig.

Ja, men det er unntaket, ikke normalen

Det er viktig å ha et realistisk bilde av hvor ofte dette faktisk skjer. Hovedregelen i norsk erstatningsrett er, og skal fortsatt være, at den som er ansvarlig for en skade, dekker det fulle økonomiske tapet. Lempingsregelen er et snevert unntak, forbeholdt de tilfellene der en fullstendig erstatningsplikt fremstår klart urimelig ut fra skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forholdene for øvrig. I de aller fleste saker der skyld er fastslått, blir erstatningen dekket fullt ut, uten noen lemping.

Hvorfor kan dette skje selv når skyld allerede er fastslått?

Spørsmålet om ansvarsgrunnlag — altså om noen har opptrådt slik at de er erstatningsrettslig ansvarlige — og spørsmålet om lemping, er to atskilte trinn i vurderingen. Det første trinnet handler om hvorvidt vilkårene for ansvar er oppfylt i det hele tatt. Det andre, som bare blir aktuelt dersom ansvar allerede er konstatert, handler om hvorvidt det er rimelig å pålegge den ansvarlige hele den økonomiske konsekvensen av dette ansvaret. En dommer kan altså komme til at skadevolderen klart har opptrådt uaktsomt og i utgangspunktet er ansvarlig, og likevel finne at selve omfanget av erstatningsplikten bør reduseres, dersom lempingsvilkårene er oppfylt. Dette er ikke en motsigelse — det er to forskjellige spørsmål som besvares hver for seg.

Betyr dette at det lønner seg å ikke ha penger eller forsikring?

Nei, og dette er et viktig poeng å presisere. Lempingsregelen er ikke ment å belønne den som mangler forsikring eller økonomisk evne, på bekostning av skadelidte generelt. Tvert imot vil domstolen se hen til om den ansvarlige burde hatt en forsikring som dekket situasjonen, og mangel på forsikring i seg selv er ikke automatisk et argument for lemping — det kan tvert imot tale mot lemping, avhengig av omstendighetene. Regelen er ment for de mest ekstreme, konkrete tilfellene der en fullstendig erstatningsplikt ville fått grovt urimelige konsekvenser, ikke som en generell unnskyldning for manglende økonomisk planlegging.

Eksempel: Solveig og det økonomiske sammenbruddet

Se for deg Solveig, en enslig forsørger med en helt vanlig inntekt, som ved uaktsomhet forårsaker en vannskade hos naboen mens hun utfører et enkelt rørarbeid selv, uten fagkyndig hjelp. Skaden blir langt mer omfattende enn noen kunne forutsett, fordi vannet trenger inn i bærende konstruksjoner og forårsaker soppskader som krever en fullstendig renovering. Det endelige kravet blir på et beløp som langt overstiger det Solveig noensinne vil kunne betjene, selv over mange år, og hun har ingen forsikring som dekker denne typen ansvar. En domstol vil her først måtte konstatere at Solveig faktisk er ansvarlig for skaden, siden hun opptrådte uaktsomt. Deretter, som et eget spørsmål, kan retten vurdere om selve omfanget av erstatningsplikten bør lempes, gitt det ekstreme misforholdet mellom skadens størrelse og Solveigs økonomiske bæreevne. Utfallet av en slik vurdering vil likevel alltid bero på en konkret helhetsvurdering av akkurat denne sakens omstendigheter.

Hva skiller dette fra å bli frikjent for ansvar?

Det er en vesentlig forskjell mellom lemping og det å ikke være ansvarlig i det hele tatt. Blir noen frikjent for ansvar, betyr det at vilkårene for erstatningsansvar aldri var oppfylt — for eksempel fordi det ikke forelå uaktsomhet. Lemping forutsetter derimot at ansvaret allerede er fastslått; spørsmålet er bare om hele det økonomiske omfanget av dette ansvaret skal håndheves fullt ut. Skadelidte i en lempingssak har altså fortsatt fått medhold i at skadevolderen er ansvarlig — det er kun størrelsen på det som faktisk skal betales, som eventuelt justeres.

Kort oppsummert

Ja, en domstol kan i sjeldne tilfeller redusere erstatningen gjennom lempingsregelen i § 5-2, selv om skadevolderen er funnet ansvarlig for skaden. Dette er likevel et snevert unntak forbeholdt tilfeller der full erstatningsplikt ville fremstått urimelig tyngende, og det endrer ikke på at ansvaret i utgangspunktet er fastslått — det er bare omfanget av betalingsplikten som eventuelt justeres.