Hvorfor får barn standardisert erstatning for inntektstap?
Barn får standardisert erstatning for inntektstap fordi ingen kan vite hva et barn ville tjent som voksen. Loven gir derfor som hovedregel faste beløp i G til alle som var under 19 år da skaden fikk virkning, uansett familiebakgrunn eller skoleresultater. Det gir likebehandling og færre tvister om gjetninger. Prisen er at individuelle forskjeller i stor grad ikke fanges opp.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Problemet med å beregne inntektstap for et barn
For en voksen ser erstatningen for fremtidig inntektstap på hva personen faktisk tjente før skaden, og hva hun med rimelighet kunne ha tjent etterpå. Skadeserstatningsloven § 3-1 nevner evner, utdanning, praksis, alder og mulighet for omskolering.
For et barn på fire år finnes ingen av disse holdepunktene. Barnet har ingen lønn, ingen utdanning og ingen yrkeserfaring. En individuell beregning ville måtte bygge på gjetninger om skolegang, yrkesvalg og arbeidsliv 20 til 50 år frem i tid. Slike gjetninger kan lett ende opp med å speile foreldrenes utdanning og inntekt.
Derfor bruker loven standardisert erstatning for barn
Svaret i skadeserstatningsloven § 3-2 a er å la tabeller og faste G-beløp ta over for gjetningene. Regelen gjelder alle som ikke hadde fylt 19 år på skadevirkningstidspunktet.
Tanken bak har flere sider. To barn med samme skade skal få samme beløp, selv om det ene vokser opp med foreldre som er leger, og det andre med foreldre uten utdanning. Partene slipper lange tvister om hvilken karriere barnet ville fått. Og familien vet tidlig omtrent hva barnet har krav på.
At beløpene er knyttet til G (folketrygdens grunnbeløp), gjør at de følger lønnsutviklingen frem til oppgjøret. G regnes med verdien på oppgjørstidspunktet.
Hva G-beløpet bygger på
Beløpet for tiden etter året barnet fyller 21, er i dag 50,8 G ved full ervervsuførhet. Det er ikke en vilkårlig sum. Det er en kapitalisert (omregnet til et engangsbeløp) verdi av et anslått fremtidig inntektstap.
To forutsetninger er viktige. Den ene er at barnet senere vil få uføretrygd fra folketrygden. Beløpet er derfor netto etter forventet uføretrygd. Er uføregraden for lav til uføretrygd etter folketrygdloven § 12-7, gis i stedet en forholdsmessig andel av et høyere beløp som ikke har dette fradraget.
Den andre forutsetningen er kapitaliseringsrenten, altså hvilken avkastning den skadde antas å få på pengene. Jo høyere rente, jo lavere engangsbeløp. Dagens barneregler bygger på en rente på 4 prosent, mens voksne siden 2022 har fått erstatning beregnet med 2,5 prosent. Det er bakgrunnen for at satsene for barn øker fra 1. januar 2027.
Overgangserstatningen følger barnets alder
Også årene frem til barnet fyller 21 er standardisert. Overgangserstatningen står i en tabell i forskriften, og den er høyere jo eldre barnet var da skaden fikk virkning. En 16-åring som skades, står nærmere arbeidslivet og har mer å tape de nærmeste årene enn et spedbarn. I stedet for ervervsuførhet brukes medisinsk invaliditet som mål, fordi det er for tidlig å si noe sikkert om arbeidsevnen. Under 40 prosent invaliditet reduseres beløpet trinnvis, og under 10 prosent gis det ingenting for denne perioden.
Når standardisert erstatning for barn kan fravikes
Modellen er streng. Den skadde kan ikke velge en individuell beregning i stedet, slik en voksen i noen tilfeller kan. Loven har to sikkerhetsventiler:
- Hadde den skadde en gjennomsnittlig arbeidsinntekt på 5 G eller mer de to siste årene før skaden, kan beløpene forhøyes så langt det er rimelig. Dette er aktuelt for noen få ungdommer som allerede var i jobb.
- Er den skadde ikke medlem av folketrygden, og modellen gir et åpenbart urimelig resultat, kan erstatningen forhøyes eller reduseres.
Ervervsuførheten (hvor mye evnen til å tjene penger er redusert) må fortsatt vurderes konkret. Det er bare inntektsnivået som er standardisert. Uenighet om uføregraden kan derfor fortsatt gi tvist. Se også forskjellen på standardisert og individuell erstatningsutmåling.
Marte og Iver
Marte og Iver var begge ti år da de ble skadet i samme bussulykke i 2022. Begge fikk en ryggmargsskade som gjør dem 100 prosent varig ervervsuføre.
Martes foreldre er tannleger. Ivers mor er renholder, og faren er ufør. Hvis inntektstapet skulle beregnes individuelt, ville det være fristende å anta at Marte hadde tatt lang utdanning og tjent mer. Den standardiserte modellen tar ikke hensyn til dette.
Begge får samme overgangserstatning for årene frem til de fyller 21, og samme G-beløp for tiden etter. Fase 2 gjøres opp i 2033, og da gjelder de nye satsene: 63,4 G hver. Med dagens G på 136 549 kroner er det 8 657 207 kroner, men beløpet regnes med G i 2033.
Hadde Iver blitt en godt betalt ingeniør, kunne tapet hans vært større enn beløpet. Det samme gjelder Marte. Modellen tar ikke høyde for slike forløp, verken den ene eller den andre veien.
Hvorfor dette også er omstridt
Standardisering gir ro og likebehandling, men den rammer dem som ville fått en høyere inntekt enn gjennomsnittet. Dessuten har satsene vært lavere enn det voksne med samme skade får, fordi barnereglene har bygget på en høyere kapitaliseringsrente. Stortinget har nå rettet opp den forskjellen. Komiteen i Stortinget kalte endringen en retting av en skjevhet. Om modellen ellers gir riktig nivå, er et spørsmål som fortsatt diskuteres.
Kort oppsummert
- Barn får standardisert erstatning for inntektstap fordi det ikke finnes noe grunnlag for å beregne hva et barn ville tjent.
- Standardisert erstatning for barn gir like beløp for like skader, uavhengig av familiebakgrunn.
- G-beløpet forutsetter at den skadde får uføretrygd, og bygger på en kapitaliseringsrente som settes ned fra 2027.
- Beløpet kan bare økes når den skadde allerede hadde høy inntekt (5 G) eller ikke er medlem av folketrygden.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.