Det rettslige utgangspunktet: § 19 og oppløsning av ekteskap

Ekteskapsloven § 19 fastslår at et ekteskap oppløses ved den ene ektefellens død eller ved skilsmisse. Skilsmisse er dermed den sentrale formen for oppløsning av et ekteskap mens begge ektefeller lever. For praktikeren er det vesentlig å skille mellom separasjon, som er en mellomstasjon hvor ekteskapet formelt fortsatt består, og selve skilsmissen, som bringer ekteskapet til endelig opphør. Under separasjonen er man fortsatt formelt gift, men de fleste av ekteskapets rettsvirkninger faller bort, og det skjæringstidspunktet som styrer det økonomiske oppgjøret etter ekteskapslovens kapittel 12, knyttes normalt til separasjonsbegjæringen.

Separasjon innvilges etter ekteskapsloven § 20. Bestemmelsen gir hver av ektefellene en ubetinget rett til å kreve separasjon dersom de ikke ønsker å fortsette samlivet. Det stilles ingen krav om at den andre samtykker, og det kreves ingen begrunnelse. Statsforvalteren utsteder en separasjonsbevilling, og fra dette tidspunktet begynner ettårsfristen i § 21 å løpe. At separasjon kan kreves ensidig, er en av de mest grunnleggende egenskapene ved norsk skilsmisserett, og det betyr i praksis at ingen ektefelle kan holdes fast i et ekteskap mot sin vilje.

De to ordinære veiene til skilsmisse

For jurister er det praktisk å beskrive de to ordinære grunnlagene som henholdsvis «separasjonssporet» og «samlivsbruddssporet».

Separasjonssporet følger av ekteskapsloven § 21. Etter at separasjon er innvilget og partene har levd atskilt i minst ett år, kan hver av ektefellene kreve skilsmisse. Forutsetningen er at samlivet ikke er gjenopptatt i separasjonsperioden. Kortvarige forsøk på forsoning avbryter likevel ikke separasjonstiden, jf. ekteskapsloven § 20 tredje ledd, som presiserer at samlivet ikke regnes som gjenopptatt ved kortere samvær som er et forsøk på å gjenoppta samlivet. Dette gir partene rom for å prøve om forholdet kan reddes, uten at de straffes med å miste den opptjente separasjonstiden dersom forsøket ikke lykkes.

Samlivsbruddssporet følger av ekteskapsloven § 22. Her kan en ektefelle kreve skilsmisse uten forutgående separasjonsbevilling dersom samlivet har vært brutt i minst to år. Dette sporet er praktisk når partene rett og slett har flyttet fra hverandre uten å søke formell separasjon. Den som påberoper seg § 22, må sannsynliggjøre både tidspunktet for bruddet og at det dreier seg om et reelt samlivsbrudd. Toårsfristen regnes da fra det faktiske bruddet, ikke fra noe formelt vedtak, og dette skiller § 22 fra § 21 hvor fristen knyttes til separasjonsbevillingen.

Den praktiske gangen i en sak

Prosessen starter med utfylling av søknadsskjema til statsforvalteren. Søknad om separasjon og senere skilsmisse leveres i dag i hovedsak digitalt. Statsforvalteren kontrollerer at vilkårene er oppfylt, herunder at eventuelle vedlegg foreligger, og fatter deretter vedtak i form av en bevilling. Behandlingen er skriftlig, og det avholdes ikke noe rettsmøte. For klienten innebærer dette at selve det å bli skilt er en papirprosess som normalt gjennomføres på noen uker når søknaden er komplett.

Et helt sentralt prosessuelt vilkår gjelder ektefeller med felles barn under 16 år. Etter ekteskapsloven § 26 må disse møte til mekling før sak om separasjon eller skilsmisse kan fremmes. Meklingen skjer ved familievernkontoret eller hos annen godkjent megler, jf. ekteskapsloven § 27, og er gratis. Når meklingen er gjennomført, utstedes en meklingsattest som er gyldig i seks måneder og som må vedlegges søknaden. Hensikten er å hjelpe foreldrene til å komme frem til en avtale om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Det er viktig å understreke at mekling ikke er en domstolsbehandling og ikke avgjør noe; den er et tilbud om bistand til å finne gode løsninger for barna, og plikten er oppfylt allerede ved å møte.

Forholdet til økonomisk oppgjør og bolig

Det er viktig å understreke for klienter at skilsmissevedtaket fra statsforvalteren kun gjelder selve oppløsningen av ekteskapet. Det økonomiske oppgjøret – fordeling av formue og gjeld etter ekteskapslovens kapittel 12 – og spørsmålet om hvem som skal overta felles bolig etter ekteskapsloven §§ 67–69, er separate spørsmål som avgjøres etter andre regler og om nødvendig av domstolen. En part kan altså være rettslig skilt lenge før det økonomiske oppgjøret er ferdig. Dette skillet er en kilde til mange misforståelser, og en sentral del av advokatens rolle er å forklare at man kan være ferdig skilt selv om man fortsatt krangler om penger og bolig.

Unntaket: umiddelbar skilsmisse etter § 23

Som en snever sikkerhetsventil gir ekteskapsloven § 23 rett til skilsmisse uten forutgående separasjon ved alvorlige overgrep og ved tvangsekteskap. Dette gjelder der den ene ektefellen forsettlig har forsøkt å drepe den andre eller barna, eller forsettlig har utsatt dem for alvorlig mishandling, samt der ekteskapet er inngått under tvang. Slik skilsmisse reises ved søksmål for domstolen, og det gjelder egne søksmålsfrister. Dette behandles nærmere i artiklene 97 og 98, men hører med i oversikten over hvordan man kan bli skilt i Norge.

Hvilket spor bør man velge?

For den som skal bli skilt, er valget av spor en sentral vurdering. Den som nettopp har bestemt seg og fortsatt bor sammen med ektefellen, kommer normalt raskest til skilsmisse gjennom separasjonssporet, fordi ettårsfristen i § 21 begynner å løpe straks separasjonsbevillingen foreligger. Den som derimot allerede har bodd atskilt i lang tid, kan ofte komme raskere i mål gjennom samlivsbruddssporet i § 22, fordi toårsfristen regnes fra det faktiske bruddet og dermed kan være nær oppfylt allerede. Den som er utsatt for alvorlige overgrep eller tvangsekteskap, bør vurdere § 23, som gir umiddelbar skilsmisse uten ventetid. Valget bør tas etter en konkret vurdering av når partene flyttet fra hverandre, om det er behov for rask avklaring, og hvilken bevissituasjon man står i. En riktig vurdering av sporet kan spare klienten for betydelig tid.

Vanlige misforståelser

Det knytter seg flere utbredte misforståelser til hvordan man blir skilt i Norge. Mange tror at en skilsmisse kan gjennomføres raskt dersom partene bare er enige, men ventetidene er obligatoriske uavhengig av enighet. Mange tror også at utroskap eller andre former for klanderverdig opptreden gir grunnlag for rask skilsmisse, noe som ikke stemmer. En annen vanlig feiloppfatning er at skilsmissevedtaket også ordner det økonomiske oppgjøret – det gjør det ikke. Og en del tror at den ene parten kan «nekte» skilsmisse, mens retten i realiteten er ensidig. Å rydde opp i disse misforståelsene tidlig sparer klienten for skuffelser og gir et realistisk bilde av prosessen.

Oppsummering for praktikeren

Hovedregelen er at skilsmisse i Norge oppnås gjennom tid: ett år etter separasjon (§ 21) eller to år etter samlivsbrudd (§ 22). Saken behandles administrativt av statsforvalteren. Unntaket er § 23, som gir umiddelbar adgang til skilsmisse ved overgrep og tvangsekteskap. For ektefeller med felles barn under 16 år er gjennomført mekling et absolutt prosessvilkår etter §§ 26–27. Selve skilsmissen er adskilt fra det økonomiske oppgjøret etter kapittel 12 og fra boligspørsmålet etter §§ 67–69, som behandles videre i artiklene nedenfor.