Da Anders (58) mistet sin kone etter en operasjon som gikk galt, var erstatningsspørsmålet det siste han tenkte på i ukene som fulgte. Da han etter hvert begynte å orientere seg, viste det seg at spørsmålet om hvem som faktisk kan søke erstatning i en slik situasjon, har et litt mer sammensatt svar enn han hadde forventet.

To ulike typer krav kan være aktuelle

Når en pasient dør som følge av det som kan være en pasientskade, kan det være snakk om to forskjellige typer erstatningskrav, som til dels behandles ulikt:

1. Avdødes eget krav, som går inn i dødsboet. Dersom avdøde selv hadde et krav på erstatning som følge av skaden – for eksempel utgifter og tap avdøde hadde i tiden fra skaden oppstod og frem til dødsfallet – er dette et krav som opprinnelig tilhørte avdøde, og som etter dødsfallet går inn som en del av dødsboet. Det er da normalt de som representerer boet (arvingene, eventuelt gjennom en bobestyrer ved skiftet) som kan forfølge dette kravet videre overfor NPE.

2. Etterlattes egne, selvstendige krav. I tillegg til avdødes eget krav, kan nære etterlatte ha egne selvstendige krav som følge av selve dødsfallet. Dette gjelder typisk gravferdsutgifter og tap av forsørger. Denne typen krav tilhører ikke avdøde eller dødsboet, men de etterlatte selv – typisk ektefelle eller samboer, og barn som ble forsørget av avdøde.

Hvem regnes som etterlatt med egen rett til å søke?

Hvem som konkret kan fremme et selvstendig krav som etterlatt, avhenger av familiesituasjonen og hvem som faktisk hadde et forsørgelsesforhold til avdøde. I praksis er det først og fremst:

  • Ektefelle eller samboer.
  • Barn som avdøde forsørget, herunder mindreårige barn (der foreldre eller verge søker på deres vegne, se vår egen artikkel om barn og pasientskadeerstatning).
  • I noen tilfeller andre som var reelt økonomisk avhengige av avdøde.

Gravferdsutgifter kan i utgangspunktet kreves dekket av den eller de som faktisk har dekket disse kostnadene, uavhengig av slektskap, så lenge det dokumenteres.

Hvordan starter man en slik sak?

Prosessen starter på samme måte som for andre pasientskadesaker: et krav sendes til NPE, med informasjon om behandlingsforløpet og dødsfallet, og med den dokumentasjonen man har tilgjengelig – typisk journaler, eventuell obduksjonsrapport og dødsattest. NPE vurderer deretter om det foreligger ansvarsgrunnlag (svikt i helsehjelpen), om det er årsakssammenheng mellom svikten og dødsfallet, og hvilke krav som følgelig kan gjøres gjeldende av dødsboet og/eller de etterlatte.

Er det noen frist å forholde seg til?

Ja – som i andre pasientskadesaker gjelder alminnelige foreldelsesregler, og det er en fordel å ikke vente unødig lenge med å melde saken, selv om man i en sorgprosess naturlig nok ikke alltid har overskudd til å tenke på dette først. Er du usikker på om noe nærmer seg en frist, er det tryggest å ta kontakt med NPE eller en advokat for en rask avklaring, fremfor å anta at det ikke haster.

Hvordan fordeles en eventuell erstatning mellom flere etterlatte?

Er det flere som har egne, selvstendige krav – for eksempel flere barn som alle ble forsørget av avdøde – vil hver av dem normalt måtte dokumentere sitt eget tap, og erstatningen fastsettes individuelt ut fra den enkeltes situasjon, ikke som en fast sum som deles likt. Et yngre barn som mister lang tid med forsørgelse igjen, kan for eksempel få vurdert et annet forsørgertap enn et eldre barn som uansett snart ville vært økonomisk selvstendig. Er det uenighet internt i familien om hvordan en sak bør håndteres, kan det være til god hjelp å la én advokat bistå familien samlet, forutsatt at interessene ikke faktisk står mot hverandre – i så fall kan det være nødvendig med separat bistand.

Går det an å søke selv om man er usikker på dødsårsaken?

Ja. Du trenger ikke ha en fullstendig medisinsk forklaring på hva som skjedde før du melder saken til NPE. Har du en begrunnet mistanke, basert på det du vet om behandlingsforløpet, er det NPEs oppgave å innhente ytterligere dokumentasjon og eventuelt sakkyndige vurderinger for å avklare om det er en sammenheng mellom en svikt i helsehjelpen og dødsfallet. Å vente med å melde saken fordi man ikke føler seg sikker nok, er sjelden nødvendig – og kan i verste fall bety at viktig dokumentasjon blir vanskeligere å innhente etter hvert som tiden går.

Dette er sjeldent en sak man bør stå i alene

Å miste noen man er glad i, og samtidig måtte forholde seg til spørsmål om hva som gikk galt i helsehjelpen, er en dobbel belastning. Både pasient- og brukerombudet og en advokat med erfaring fra pasientskadesaker kan avlaste mye av det praktiske arbeidet – innhenting av journaler, formulering av kravet, og kontakten med NPE – slik at du og familien i størst mulig grad kan bruke kreftene på det som betyr mest i en sånn periode. Vi går grundigere gjennom hva du konkret bør gjøre dersom du mistenker at et dødsfall skyldes en pasientskade, i neste artikkel i denne serien.

Oppsummert

Ved et dødsfall kan det være aktuelt både med avdødes eget krav, som går inn i dødsboet, og med etterlattes egne krav til gravferdsutgifter og forsørgertap. Hvem som konkret kan søke, avhenger av familiesituasjonen, men ektefelle/samboer og barn som ble forsørget står typisk sentralt. Det er en sakstype hvor både ombudet og advokatbistand ofte er til god hjelp.