Hva sier loven?
Utgangspunktet er at hver ektefelle fritt kan bruke sine egne midler (§ 31). Vanlige utgifter, normalt forbruk og ordinære disposisjoner gir ikke grunnlag for noe krav.
Men det finnes en grense. Har en ektefelle «på en utilbørlig måte vesentlig svekket delingsgrunnlaget», kan den andre kreve vederlag (§ 63 andre ledd). To vilkår må være oppfylt:
- Utilbørlig: det må foreligge et klanderverdig forhold overfor deg – for eksempel vanskjøtsel, uforholdsmessig stort forbruk, ødeleggelser eller spill.
- Vesentlig: svekkelsen av det som skulle deles, må være betydelig.
Hvor går grensen?
Terskelen er ikke lav. At ektefellen har brukt penger på seg selv, ferier eller hobbyer er normalt ikke nok. Det må være snakk om kritikkverdig disponering som rammer din rettmessige andel. Vurderingen er konkret, og «heldige» disposisjoner kan oppveie de uheldige.
Viktig begrensning på kravet
Et vederlagskrav kan bare gjøres gjeldende så langt det er dekning for det ved oppgjøret (§ 63). Er pengene helt borte og det ikke finnes andre verdier, kan kravet i praksis bli stående uten dekning.
Praktisk eksempel
Det siste året før skilsmissen tapte Jan 400 000 kroner av felles oppsparte midler på nettspill, kort tid etter at samlivsbruddet var et faktum. Kari kan kreve vederlag etter § 63 andre ledd, fordi forbruket både var klanderverdig overfor henne og vesentlig svekket det som skulle deles – forutsatt at det finnes verdier å dekke kravet i.
Hva kan du gjøre nå?
- Dokumentér forbruket: kontoutskrifter som viser uvanlige uttak, overføringer eller tap.
- Fastslå tidspunktet – disposisjoner like før eller etter samlivsbruddet veier tyngre.
- Fremme vederlagskravet i oppgjøret, og vurder å sikre gjenværende verdier – se Hva gjør jeg hvis ektefellen skjuler penger?