Har du hørt at en domstol kan «lempe» et erstatningsansvar, og lurt på hva det egentlig betyr? Lemping er en egen regel i skadeserstatningsloven § 5-2, som gir adgang til å redusere et erstatningsansvar som ellers ville fulgt av loven, dersom ansvaret fremstår urimelig tyngende for den som skal betale. Det er en type sikkerhetsventil i systemet — men, som vi skal se, en ventil som brukes med stor forsiktighet.

Lemping i korthet: en sikkerhetsventil, ikke en hovedregel

Utgangspunktet i norsk erstatningsrett er at den som er ansvarlig for en skade, skal dekke det fulle økonomiske tapet skaden har medført. Dette er hovedregelen, og den skal som klar hovedregel følges. Lempingsregelen i § 5-2 er et snevert unntak fra dette utgangspunktet, ment for de situasjonene der en fullstendig erstatningsplikt vil fremstå som klart urimelig, sett i lys av alle omstendighetene i saken. Det er viktig å understreke at lemping ikke er en generell rettferdighetsventil som kan brukes hver gang noen synes erstatningsbeløpet er stort eller ubehagelig — terskelen ligger vesentlig høyere enn det.

Vilkårene i § 5-2: hva skal vurderes?

Loven lister opp flere momenter som skal trekkes inn i vurderingen av om ansvaret skal lempes:

  • Skadens størrelse. Hvor stort er det økonomiske tapet sammenlignet med det den ansvarlige normalt kan forventes å bære?
  • Den ansvarliges økonomiske bæreevne. Har vedkommende reell mulighet til å dekke beløpet uten at det får svært alvorlige personlige eller økonomiske konsekvenser?
  • Foreliggende forsikringer. Finnes det en forsikring som dekker hele eller deler av kravet? Er det en forsikring den ansvarlige burde hatt, men mangler?
  • Forholdene for øvrig. En bredere vurdering av sakens omstendigheter, som graden av skyld, hvordan skaden oppstod, og andre relevante forhold.

Disse momentene skal ses i sammenheng, ikke vurderes hver for seg isolert. Det er helheten i situasjonen som avgjør om ansvaret fremstår «urimelig tyngende» i lovens forstand.

Hvorfor er terskelen for lemping så høy?

Grunnen til at domstolene er tilbakeholdne med å bruke lempingsregelen, henger sammen med et grunnleggende hensyn i erstatningsretten: skadelidte skal som hovedregel få dekket sitt fulle tap, og dette hensynet veier tungt. Skulle lemping brukes for lett, ville det undergrave forutsigbarheten i systemet, og gjøre det vanskeligere for skadelidte å stole på at et rettmessig krav faktisk blir dekket fullt ut. Lempingsregelen er derfor konstruert som en snever sikkerhetsventil for de mest ekstreme tilfellene — der en fullstendig erstatningsplikt ville fått konsekvenser som fremstår klart urimelige sett opp mot skadens størrelse og den ansvarliges egen situasjon — ikke som et generelt verktøy for å justere ned erstatninger som oppleves som «mye penger».

Eksempel: Henning og den glemte komfyren

Se for deg Henning, en pensjonist med svært begrenset inntekt, som ved en glipp glemmer å skru av komfyren før han går ut en tur. Det oppstår brann, og leiligheten han leier, samt naboleiligheten, blir totalskadd. Skaden beløper seg til et betydelig millionbeløp. Henning har ingen innboforsikring som dekker ansvar av denne størrelsen, og en fullstendig erstatningsplikt ville i realiteten ruinere ham resten av livet, uten at han noensinne ville klare å gjøre opp for seg. I en slik sak kan spørsmålet om lemping etter § 5-2 bli aktuelt: er det, sett i lys av skadens størrelse, Hennings økonomiske bæreevne og mangelen på dekkende forsikring, urimelig tyngende å pålegge ham hele ansvaret? Dette er nettopp den typen avveining lempingsregelen er ment å fange opp — men utfallet vil alltid bero på en konkret vurdering av alle sakens omstendigheter, ikke en automatikk.

Lemping er noe annet enn medvirkning

Det er lett å blande sammen lemping med medvirkning, siden begge kan påvirke sluttbeløpet i en erstatningssak. Forskjellen ligger i hva som er utgangspunktet for vurderingen. Medvirkning etter § 5-1 handler om skadelidtes eget bidrag til skaden, og reduserer erstatningen ut fra skadelidtes egen skyld. Lemping etter § 5-2 handler derimot om rimeligheten av å pålegge skadevolderen hele den økonomiske byrden, uavhengig av om skadelidte selv har bidratt til noe som helst. De to reglene er altså to ulike, men beslektede mekanismer med forskjellig formål — medvirkning ser på skadelidtes eget bidrag, lemping ser på rimeligheten av byrden for skadevolderen — og de kan i prinsippet komme til anvendelse i samme sak, selv om de bygger på helt ulike hensyn.

Kort oppsummert

Lemping etter skadeserstatningsloven § 5-2 er en snever sikkerhetsventil som kan redusere et erstatningsansvar dersom det fremstår urimelig tyngende for den ansvarlige, vurdert opp mot skadens størrelse, økonomisk bæreevne, forsikringer og forholdene for øvrig. Terskelen er høy, og lemping brukes relativt sjelden — hovedregelen er fortsatt at den ansvarlige skal dekke det fulle tapet.