God inkassoskikk er en lovfestet generalklausul i inkassoloven som krever at all inndriving av pengekrav skal skje på en saklig, korrekt og redelig måte, uten å påføre skyldneren unødig skade, ulempe eller belastning. Bestemmelsen forbyr blant annet å true med tiltak inkassator ikke har rett til eller til hensikt å gjennomføre, å gi uriktige eller villedende opplysninger, og å opptre på måter som er urimelige overfor skyldneren. Kravet gjelder for alle som driver inkassovirksomhet — både inkassobyråer med bevilling og kreditorer som driver egeninkasso.

Hvorfor loven har en slik generalklausul

Inkassoloven kunne i teorien ha forsøkt å ramse opp alle tenkelige situasjoner en inkassator ikke har lov til å gjøre. I stedet valgte lovgiver en mer fleksibel løsning: en overordnet standard — god inkassoskikk — som gjelder uansett hvilken konkret metode eller kommunikasjonsform en inkassator bruker. Dette gjør bestemmelsen robust også mot nye typer press og nye kommunikasjonskanaler som ikke fantes da loven ble skrevet i 1988, som SMS, e-post, appvarsler og automatiserte telefonsystemer. Samtidig gir det noe rom for skjønn, og nettopp derfor finnes det en egen klageordning der skyldnere kan få vurdert om en konkret opptreden er i strid med kravet.

Hva innebærer kravet konkret?

Kjernen i god inkassoskikk kan brytes ned i noen praktiske prinsipper:

Saklighet og korrekthet

Inkassator skal gi riktige opplysninger om kravets størrelse, hva det gjelder, og hvordan det er sammensatt av hovedstol, renter og gebyrer. Skyldneren skal kunne forstå hva som kreves og hvorfor, uten at det kreves egen juridisk innsikt for å tolke brevet. Uklare, ufullstendige eller direkte feilaktige opplysninger om kravets størrelse eller opprinnelse regnes som brudd på kravet.

Ingen unødig skade eller ulempe

Inndrivingen skal ikke gå lenger enn nødvendig for å oppnå betaling. Gjentatte, unødvendig hyppige purringer eller telefonhenvendelser, kontakt med skyldnerens arbeidsgiver eller familie uten saklig grunn, eller kommunikasjon på tidspunkter og måter som er egnet til å virke sjikanerende, kan være i strid med kravet. Det samme gjelder å kontakte skyldneren på en måte som røper for utenforstående — for eksempel kolleger eller naboer — at vedkommende har en ubetalt gjeld.

Ingen tomme trusler

Et av de klareste eksemplene på brudd på god inkassoskikk er å true med konsekvenser inkassator verken har rett til eller planlegger å gjennomføre — for eksempel å antyde at saken umiddelbart går til namsmannen eller fører til utkastelse, når ingen slik prosess faktisk er igangsatt eller mulig på det aktuelle tidspunktet. Det samme gjelder å skape et falskt inntrykk av at fristen er kortere enn den faktisk er, eller at konsekvensene av å ikke betale er mer alvorlige eller kommer raskere enn det som stemmer.

Å svare på innsigelser

Dersom skyldneren bestrider kravet, skal inkassator vurdere innsigelsen saklig og ikke bare fortsette inndrivingen som om innsigelsen ikke fantes. Å presse frem betaling av et krav som er tydelig og saklig bestridt, uten å avklare uenigheten først, er i strid med god inkassoskikk. En seriøs inkassator skal ta stilling til argumentene som fremsettes, be om nødvendig dokumentasjon fra kreditor om nødvendig, og eventuelt stanse videre inndriving inntil saken er avklart.

Foreldede krav

Å forsøke å inndrive et krav som er foreldet, uten å opplyse skyldneren om dette, regnes også som brudd på kravet til god inkassoskikk. Foreldelse innebærer at kreditors rett til å kreve betaling gjennom rettsapparatet har falt bort på grunn av tidens løp, og en useriøs praksis med å likevel presse på for betaling av slike krav uten å nevne foreldelsesspørsmålet, rammes av regelen.

Personvern og digital kommunikasjon

God inkassoskikk stiller også krav til hvordan personopplysninger om skyldneren behandles og hvordan digital kommunikasjon brukes. Automatiserte SMS-varsler, e-poster eller appvarsler skal være korrekte og ikke sendes i et omfang eller på tidspunkter som er egnet til å virke sjikanerende, på samme måte som med telefonhenvendelser og brev.

Rimelighet i nedbetalingsavtaler

God inkassoskikk innebærer også at en inkassator ikke bør presse frem en nedbetalingsavtale skyldneren åpenbart ikke har økonomisk mulighet til å overholde. En avtale som i praksis bare utsetter problemet og fører til nye purregebyrer når den uunngåelig sprekker, tjener verken skyldneren eller kreditoren på sikt. En seriøs inkassator bør derfor være villig til å diskutere realistiske betalingsplaner tilpasset skyldnerens faktiske situasjon, fremfor å insistere på vilkår som i praksis er umulige å overholde.

Hvordan bestemmelsen håndheves i praksis

I praksis er det den ovennevnte nemndsordningen for tvister i inkassosaker som avgjør de fleste konkrete spørsmål om hva som utgjør et brudd på god inkassoskikk. Nemnda behandler klager fra skyldnere som mener seg feilbehandlet, og avgjørelsene bidrar over tid til å presisere innholdet i den relativt skjønnsmessige generalklausulen — for eksempel hvor mange purringer som er for mange, hvilken formulering i et brev som er egnet til å virke truende, eller hvor lenge en inkassator kan vente med å svare på en innsigelse før det i seg selv blir kritikkverdig. Finanstilsynet kan på sin side bruke slike gjentatte mønstre av kritikkverdig praksis som grunnlag for å reagere overfor et byrås bevilling.

Et praktisk eksempel

Tenk deg at en person mottar telefonoppringninger fra et inkassoselskap flere ganger daglig, også på kvelder og i helger, og blir fortalt at hun «uansett kommer på svartelisten» og at «politiet blir koblet inn» dersom hun ikke betaler umiddelbart — selv om saken fortsatt bare er på inkassovarselstadiet og ingen rettslig prosess er innledet. Dette er nettopp den typen opptreden bestemmelsen om god inkassoskikk er ment å ramme: unødig hyppig kontakt, og trusler om tiltak som verken er reelle eller under forberedelse.

Et annet eksempel er en skyldner som skriftlig forklarer at en vare aldri ble levert, og derfor bestrider hele kravet. Dersom inkassobyrået likevel fortsetter å sende nye betalingskrav og true med rettslig inndriving uten noen gang å svare på innsigelsen eller innhente dokumentasjon fra kreditor om at varen faktisk ble levert, er dette også egnet til å utgjøre et brudd på plikten til å behandle innsigelser saklig.

Et tredje eksempel er der en inkassator sender krav til feil person — for eksempel til en navnebror eller til noen som for lengst har flyttet fra adressen kravet er knyttet til. God inkassoskikk forutsetter at inkassator har foretatt rimelige undersøkelser for å sikre at kravet faktisk rettes mot riktig skyldner, og gjentatte henvendelser til feil person uten å rette opp feilen etter at den er påpekt, vil klart kunne utgjøre et brudd.

Hva kan du gjøre hvis du mener kravet brytes?

Dersom du mener et inkassobyrå eller en kreditor har opptrådt i strid med god inkassoskikk, kan du først klage direkte til byrået. Fører ikke det frem, finnes det en egen nemndsordning for tvister i inkassosaker, der uavhengige nemnder kan vurdere om opptredenen er lovlig. Finanstilsynet fører i tillegg løpende tilsyn med foretak som har inkassobevilling, og gjentatte eller alvorlige brudd på god inkassoskikk kan få konsekvenser for et byrås bevilling. Jo mer konkret og skriftlig dokumentert klagen din er — med datoer, sitater fra samtaler og kopier av brev — desto lettere er det for byrået, nemnda eller Finanstilsynet å vurdere om noe faktisk er galt.

Denne artikkelen bygger på dagens inkassolov (1988) med inkassoforskriften, som er gjeldende rett. En ny inkassolov er vedtatt (2026), men ikke trådt i kraft ennå; ikrafttredelse er signalisert til 1. januar 2027. Kontroller mot lovdata.no ved tvil.