Forskjellen er grunnleggende. Det norske rettssystemet kjenner ikke «annullering» som eget institutt, men når man sammenligner ugyldighet (det nærmeste motstykket til annullering) med skilsmisse, er forskjellen at ugyldighet bygger på en opprinnelig mangel ved ekteskapsinngåelsen etter el. § 16, mens skilsmisse er en oppløsning av et gyldig inngått ekteskap etter el. kapittel 4. Ugyldighet ser bakover; skilsmisse ser fremover.

Ugyldighet bygger på en opprinnelig mangel

Ugyldighet etter el. § 16 forutsetter at det allerede ved ekteskapsinngåelsen forelå en mangel: bigami i strid med el. § 4, forbudt slektskap i strid med el. § 3, mindreårighet i strid med el. § 1 a, eller tvang etter el. § 16 tredje ledd. Ved bigami, slektskap og mindreårighet er ekteskapet ugyldig fra inngåelsen, mens tvang gir grunnlag for å få ekteskapet kjent ugyldig ved søksmål.

Det karakteristiske er at ugyldigheten knytter seg til omstendigheter som forelå da ekteskapet ble inngått. Forhold som oppstår senere i ekteskapet – samlivsbrudd, utroskap, uenighet – er irrelevante for ugyldighetsvurderingen. Ugyldighet er dermed et tilbakeskuende institutt som vurderer lovligheten av selve inngåelsen.

Skilsmisse oppløser et gyldig ekteskap

Skilsmisse er derimot et fremoverskuende institutt. Det forutsetter at ekteskapet er gyldig inngått, men at partene – eller én av dem – ønsker å oppløse det. Etter el. § 20 kan et ekteskap oppløses ved skilsmisse etter forutgående separasjon, eller uten forutgående separasjon i de tilfellene loven angir. Etter el. § 21 har en ektefelle krav på skilsmisse når ektefellene har vært separert i minst ett år, eller har levd atskilt i minst to år.

I tillegg gir el. §§ 22 og 23 grunnlag for skilsmisse uten forutgående separasjon i særlige tilfeller, herunder ved overgrep og ved tvangsekteskap. Etter el. § 23 har en ektefelle blant annet krav på skilsmisse dersom han eller hun er blitt tvunget til å inngå ekteskapet ved rettsstridig atferd. Dette gir et alternativ til ugyldighetssøksmålet etter el. § 16 tredje ledd, noe som er praktisk viktig der ugyldighetsfristene er utløpt.

Ulike rettsvirkninger

Forskjellen mellom ugyldighet og skilsmisse får betydning for rettsvirkningene, særlig for det økonomiske oppgjøret. Ved skilsmisse av et gyldig ekteskap gjennomføres et ordinært økonomisk oppgjør etter el. kapittel 12 og 15, med deling av felleseiet som hovedregel etter el. § 58. Ved ugyldighet oppstår derimot særlige spørsmål om hvordan formuen skal behandles, ettersom ekteskapet er beheftet med en opprinnelig mangel. Det økonomiske oppgjøret ved ugyldighet behandles nærmere i artikkel 28.

En annen praktisk forskjell er forholdet til tredjeparter og til offentligrettslige virkninger. Et ugyldig ekteskap har som utgangspunkt ikke hatt de rettsvirkningene et gyldig ekteskap har, mens et ekteskap som oppløses ved skilsmisse har vært fullt ut gyldig frem til oppløsningen, med alle de virkninger det innebærer for arv, trygd, skatt og formue.

Fremgangsmåten er ulik

Fremgangsmåten skiller seg også. Skilsmisse etter forutgående separasjon behandles av statsforvalteren etter el. kapittel 5, og bygger på en forholdsvis enkel administrativ prosess der separasjon og skilsmisse innvilges når vilkårene er oppfylt. Skilsmisse uten forutgående separasjon etter el. §§ 22 og 23 må derimot bringes inn for domstolene.

Ugyldighet gjøres gjeldende dels ved at statsforvalteren reiser sak om oppløsning etter el. § 24 ved bigami og slektskap, dels ved søksmål fra ektefellen selv etter el. § 16 tredje ledd ved tvang, eventuelt med statsforvalteren som alternativ søksmålsmyndighet etter el. § 16 a. Saker om et ekteskaps bestående behandles av domstolene.

Fristenes betydning for valg av spor

Et praktisk avgjørende forhold ved valget mellom ugyldighet og skilsmisse i tvangstilfellene er fristene. Ugyldighetssøksmålet etter el. § 16 tredje ledd er underlagt fristene i el. § 16 fjerde ledd: seks måneder etter at parten er fri for tvangen, og uansett senest fem år etter inngåelsen. Skilsmisse etter el. § 23 er derimot ikke underlagt disse korte fristene. For en klient som oppsøker advokat lenge etter ekteskapsinngåelsen, vil skilsmissesporet ofte være den eneste farbare veien, ettersom ugyldighetsfristene da kan være oversittet. Advokaten må derfor tidlig avklare når tvangen opphørte og når ekteskapet ble inngått, for å vurdere om ugyldighetssporet fortsatt er åpent.

Når bør man velge hvilken vei?

For en advokat er det praktisk viktig å vurdere hvilken vei klienten bør gå. Ved tvangsekteskap kan klienten både kreve ugyldighet etter el. § 16 tredje ledd og skilsmisse etter el. § 23. Valget kan ha betydning for det økonomiske oppgjøret og for hvordan forholdet rettslig kvalifiseres. Dersom ugyldighetsfristene i el. § 16 fjerde ledd er utløpt, vil skilsmisse etter el. § 23 ofte være den praktiske veien ut, ettersom denne bestemmelsen ikke er underlagt de samme korte fristene.

For et nylig inngått, men gyldig ekteskap uten ugyldighetsgrunn, finnes ingen annulleringsvei. Da må forholdet løses gjennom separasjon og skilsmisse etter el. §§ 20 og 21, uansett hvor kort tid ekteskapet har vart.

Betydningen for tredjeparter og offentligrettslig status

En ytterligere forskjell mellom ugyldighet og skilsmisse gjelder forholdet til tredjeparter og offentligrettslig status i den perioden ekteskapet besto. Ved skilsmisse har ekteskapet vært fullt ut gyldig frem til oppløsningstidspunktet, med alle de virkninger det innebærer for arv, trygd, skatt og formue underveis. Ved ugyldighet er utgangspunktet at ekteskapet ikke har hatt disse virkningene, men hensynet til en godtroende part og til tredjeparter som har innrettet seg i tillit til ekteskapet, kan modifisere dette. Denne forskjellen kan ha stor praktisk betydning, for eksempel for ektefellepensjon, for arv dersom den ene parten er død, og for spørsmål om felles gjeld og ansvar overfor kreditorer.

Tidsdimensjonen: bakoverskuende kontra fremoverskuende

Den mest grunnleggende sondringen ligger i tidsdimensjonen. Ugyldighet er bakoverskuende: den retter seg mot omstendigheter som forelå ved inngåelsen, og spør om ekteskapet i det hele tatt skulle vært inngått. Skilsmisse er fremoverskuende: den forutsetter et gyldig ekteskap og spør om det skal bestå videre. Denne grunnleggende forskjellen forklarer hvorfor de to instituttene har ulike vilkår, ulike frister og ulike rettsvirkninger. For den praktiserende jurist er det avgjørende å plassere klientens sak riktig: bygger kravet på en mangel ved selve inngåelsen, eller på et ønske om å avslutte et gyldig ekteskap?

Oppsummering

Forskjellen er at ugyldighet – det nærmeste motstykket til «annullering» – bygger på en opprinnelig mangel ved ekteskapsinngåelsen etter el. § 16, mens skilsmisse oppløser et gyldig inngått ekteskap etter el. kapittel 4. Ugyldighet ser bakover på lovligheten av inngåelsen; skilsmisse ser fremover på oppløsningen. De to har ulike vilkår, ulik fremgangsmåte og ulike rettsvirkninger, særlig for det økonomiske oppgjøret. For oppløsning av tvangsekteskap, se artikkel 26.