Når en pasientskade fører til at noen dør, rammes ofte ikke bare den avdøde selv, men også dem som var avhengige av vedkommende for sitt daglige livsopphold. En ektefelle som mister sin viktigste inntektskilde. Barn som mister en forelder de var forsørget av. Denne typen økonomisk tap har et eget navn i erstatningsretten: forsørgertap. Det er en av de mest følelsesmessig krevende, men også en av de viktigste erstatningspostene som kan oppstå etter et dødsfall forårsaket av en pasientskade.

Hva forsørgertap faktisk er

Forsørgertap er en erstatning som skal kompensere for det økonomiske bidraget avdøde faktisk ga til dem som var reelt avhengige av vedkommende, og som nå faller bort som følge av dødsfallet. Det er viktig å forstå at dette ikke er det samme som sorg eller savn i seg selv – det er en ren økonomisk vurdering av hva avdøde bidro med av forsørgelse, og hvordan dette bidraget rammes når personen ikke lenger er der til å gi det. Grunnlaget for denne erstatningsposten følger av skadeserstatningsloven, og gjelder på samme måte i pasientskadesaker som i andre typer erstatningssaker etter dødsfall.

Nina, 41 år, døde etter alvorlige komplikasjoner som skyldtes en påvist pasientskade under en operasjon. Hun etterlot seg samboer og to barn, Emil på ni år og Sofie på tolv år. Nina hadde stått for en betydelig del av husholdningens inntekt, og bidro også med mye praktisk omsorgsarbeid i hjemmet. Både samboeren og barna hennes var reelt økonomisk avhengige av det bidraget hun ga – og dette danner utgangspunktet for et forsørgertapskrav.

Hvem kan kreve forsørgertap

Retten til å kreve forsørgertap er ikke begrenset til én bestemt gruppe pårørende, men avgjøres ut fra hvem som faktisk var økonomisk avhengige av avdøde. I praksis er dette som oftest ektefelle eller samboer, samt barn avdøde forsørget. Det avgjørende er ikke formell familiestatus alene, men om det forelå et reelt forsørgelsesforhold – altså at avdøde faktisk bidro økonomisk, enten gjennom direkte inntekt til husholdningen eller gjennom en vesentlig arbeidsinnsats i hjemmet som ellers måtte vært kjøpt som en tjeneste, for eksempel barnepass eller husarbeid.

Det betyr at også en samboer uten formelt ekteskap kan ha krav på forsørgertapserstatning, dersom det kan dokumenteres at det forelå et reelt økonomisk avhengighetsforhold. Tilsvarende kan voksne barn som fortsatt var økonomisk avhengige av en forelder, i noen tilfeller også ha krav på erstatning, selv om det klart mest typiske tilfellet er mindreårige barn.

Hvordan beløpet fastsettes

Forsørgertapserstatningen tar utgangspunkt i hva avdøde faktisk bidro med økonomisk til husholdningen og de etterlatte, sammenlignet med hvordan den økonomiske situasjonen deres blir uten dette bidraget. Dette er en konkret vurdering som blant annet ser hen til avdødes inntekt, hvor stor andel av husholdningens økonomi denne inntekten utgjorde, hvor lenge forsørgelsen sannsynligvis ville vart – for eksempel til barna ble myndige eller selvforsørgende – og hvorvidt avdøde også bidro med en betydelig arbeidsinnsats i hjemmet utover den rene lønnsinntekten. Akkurat som ved fremtidig inntektstap innebærer dette et element av fremtidsvurdering og sannsynliggjøring, og er derfor en av de mer kompliserte erstatningspostene å beregne presist.

Hva skjer dersom barna er svært unge?

Når de etterlatte er mindreårige barn, som Emil og Sofie i eksempelet over, reiser dette noen særskilte praktiske spørsmål. Fordi barna selv ikke kan ivareta egne økonomiske interesser i en erstatningssak, er det normalt den gjenlevende forelderen eller en oppnevnt verge som representerer dem overfor NPE. Erstatningen som eventuelt tilkjennes barna, forvaltes gjerne på en betryggende måte frem til de blir myndige, slik at pengene er der og kan komme dem til gode når de selv er i stand til å disponere dem – for eksempel til utdanning, bolig eller andre viktige livshendelser der forsørgelsen fra den avdøde forelderen ville kommet dem til gode over tid.

Hvor lenge løper forsørgertapet?

En del av vurderingen handler om hvor lenge forsørgelsen sannsynligvis ville vart dersom avdøde hadde levd. For barn strekker dette seg gjerne frem til de når en alder der de forventes å bli selvforsørgende, mens det for en gjenlevende ektefelle eller samboer kan være en lengre og mer sammensatt vurdering, blant annet basert på hvor lenge parforholdet trolig ville vart, og hvor lenge avdøde ville vært i arbeidslivet og bidratt økonomisk. Denne tidsdimensjonen gjør, i likhet med beregningen av fremtidig inntektstap for gjenlevende skadelidte, forsørgertap til en av de mer sammensatte postene å fastsette presist, og det er en viktig grunn til at slike saker ofte drar ut i tid før et endelig tall er klart.

Dette er ikke det samme som gravferdsutgifter

Forsørgertap må holdes atskilt fra en annen, mer avgrenset erstatningspost: dekning av gravferdsutgifter, som vi går gjennom i neste artikkel i denne serien. Mens gravferdsutgifter dekker de konkrete, praktiske kostnadene forbundet med selve begravelsen, handler forsørgertap om det langsiktige økonomiske tapet ved at en forsørgers bidrag faller bort. Begge postene kan være aktuelle samtidig i samme sak, og kommer i så fall i tillegg til hverandre.

Å søke om forsørgertap i en tung tid

Det er ingen selvfølge at etterlatte har overskudd til å tenke på erstatningskrav i månedene etter et dødsfall, og det er heller ingen som forventer at man skal handle umiddelbart. Når familien er klar for det, er det likevel viktig å vite at denne muligheten finnes, og at fristene i slike saker kan gjøre det lurt å ikke vente altfor lenge med å ta kontakt med NPE. Fordi vurderingen av forsørgertap er så konkret og involverer både følelsesmessig krevende og økonomisk kompliserte spørsmål, er dette en av sakstypene der det ofte er til god hjelp å få bistand fra en advokat med erfaring fra denne typen saker, slik at familiens rettigheter blir godt ivaretatt i en allerede krevende tid.