Da Bjørg (67) skulle finne ut hvordan hun skulle gå videre etter en behandling hun mente hadde gått galt, ble hun forvirret av alle instansene som ble nevnt: Helsetilsynet, statsforvalteren, NPE, Pasientskadenemnda. Er ikke dette egentlig samme sak, bare ulike navn? Nei – og forskjellen er viktig å forstå før du bestemmer deg for hvor du skal henvende deg.

To spor med to helt ulike formål

Det er lett å tenke at «å klage» og «å søke erstatning» er to varianter av samme prosess. I virkeligheten er dette to helt separate spor, med ulike formål, ulike regelverk og ulike organer som behandler sakene:

Spor 1: Klage til Statens helsetilsyn (via statsforvalteren) – handler om plikter. Dette sporet handler om hvorvidt helsepersonell eller en helseinstitusjon har brutt sine faglige plikter etter helsepersonelloven og annet regelverk. Målet er å vurdere om noen har opptrådt uforsvarlig, og eventuelt gi en reaksjon – for eksempel en advarsel, pålegg om endring av praksis, eller i alvorlige tilfeller tap av autorisasjon. En tilsynssak gir deg som pasient eller pårørende ingen økonomisk erstatning, uansett utfall. Formålet er å bidra til pasientsikkerhet og forsvarlig praksis fremover, ikke å kompensere deg for det du har vært gjennom.

Spor 2: Krav om erstatning hos NPE – handler utelukkende om penger. Dette sporet handler om hvorvidt du har krav på økonomisk erstatning for en skade du er påført i forbindelse med helsehjelp, etter pasientskadeloven. NPE vurderer om det foreligger et ansvarsgrunnlag (typisk svikt i behandlingen), årsakssammenheng til skaden, og et økonomisk eller ikke-økonomisk tap. Et vedtak her gir – dersom det blir medhold – penger til deg, men ingen reaksjon overfor helsepersonellet som sådan.

De to sporene er uavhengige av hverandre

Et viktig poeng er at utfallet i det ene sporet ikke automatisk avgjør utfallet i det andre. Du kan få medhold i en erstatningssak hos NPE selv om Helsetilsynet ikke finner grunnlag for noen reaksjon mot helsepersonellet – fordi pasientskadeloven i noen tilfeller gir rett til erstatning selv uten at noen har opptrådt klanderverdig (for eksempel ved særlig store og uventede komplikasjoner). Motsatt kan Helsetilsynet konkludere med brudd på forsvarlighetskravet, uten at dette nødvendigvis betyr at du automatisk får medhold i en påfølgende eller parallell erstatningssak – siden erstatningssaken også krever at det er årsakssammenheng til en konkret skade og et konkret tap.

Hvem behandler sakene?

Klager til Helsetilsynet sendes normalt via statsforvalteren i det aktuelle fylket, som utreder saken før den eventuelt går videre til Statens helsetilsyn sentralt i de mest alvorlige sakene. Krav om erstatning sendes direkte til NPE, med Pasientskadenemnda som klageinstans dersom du er uenig i NPEs vedtak.

Hvorfor forvirringen oppstår

Forvirringen er forståelig, fordi begge prosessene ofte starter med samme utgangspunkt – en pasient eller pårørende som opplever at noe gikk galt i helsevesenet – og fordi begge kan innebære at de samme journalene og hendelsesforløpene blir gjennomgått. Men målet med utredningen er altså grunnleggende forskjellig: den ene skal svare på «brøt noen sine plikter, og bør noe gjøres med det», den andre skal svare på «har du krav på penger for skaden du er påført».

Ulik dokumentasjon, ulikt fokus

Selv om begge sakstyper tar utgangspunkt i det samme hendelsesforløpet, er det verdt å merke seg at fokuset i dokumentasjonen kan bli noe forskjellig. En tilsynssak vil ofte gå grundig inn i konkrete handlinger og vurderinger som ble gjort av navngitte helsepersonell, med sikte på å vurdere om disse handlingene var faglig forsvarlige ut fra situasjonen slik den fremstod der og da. En erstatningssak hos NPE er mer opptatt av den objektive standarden helsehjelpen skulle holdt, den faktiske årsakssammenhengen til skaden, og det økonomiske eller ikke-økonomiske tapet som følger av den. I praksis betyr dette at samme hendelse kan bli belyst fra litt ulike vinkler i de to prosessene, selv om utgangspunktet er identisk.

Hva med tidsbruken?

Begge sakstyper kan ta tid, men av litt ulike grunner. En tilsynssak kan kreve uttalelser fra det aktuelle helsepersonellet og institusjonen, samt en faglig vurdering fra statsforvalteren, før en eventuell videre oversendelse til Statens helsetilsyn i de mest alvorlige sakene. En erstatningssak hos NPE krever gjerne innhenting av sakkyndige medisinske vurderinger for å avklare årsakssammenheng og fastsette erstatningens størrelse. Ingen av prosessene er nødvendigvis raske, og det er lurt å innstille seg på at begge kan ta mange måneder, i noen tilfeller mer enn et år, særlig i kompliserte saker.

Bjørgs konklusjon

For Bjørg ble det til slutt tydeligere da hun fikk forklart forskjellen av pasient- og brukerombudet: hun ønsket først og fremst økonomisk kompensasjon for det ekstra hun hadde måttet gjennomgå, og valgte derfor å konsentrere seg om NPE-sporet. Hun vurderte etter hvert også en tilsynsklage, men det var en beslutning hun tok bevisst og separat, ikke fordi hun trodde det var en nødvendig del av erstatningsprosessen.

Oppsummert

Å klage til Helsetilsynet handler om å få vurdert om helsepersonell har brutt sine faglige plikter, og kan gi reaksjoner mot helsepersonellet – men ingen erstatning til deg. Å søke NPE handler utelukkende om økonomisk erstatning for skaden du er påført. De to sporene er uavhengige av hverandre, og et utfall i det ene avgjør ikke automatisk utfallet i det andre.