Kjell jobbet som isolatør og rørlegger fra midten av 1970-tallet til begynnelsen av 1990-tallet, mye av tiden med isolasjonsmateriale som inneholdt asbest. Den gangen visste knapt noen — verken Kjell selv eller arbeidsgiveren — hvor farlig eksponeringen egentlig var. I fjor, over tretti år etter at han sist håndterte asbestholdige materialer, fikk han diagnosen mesoteliom, en aggressiv kreftform i lungehinnen som nesten utelukkende skyldes nettopp denne typen eksponering. Legen fortalte ham rett ut at dette svært sannsynlig stammet fra jobben han hadde for over tre tiår siden. Kjells første tanke var at det umulig kunne være noe å gjøre erstatningsmessig etter så mange år. Den tanken var heldigvis feil.
Kreftsaker etter gammel yrkeseksponering er kanskje det tydeligste eksempelet på hvorfor yrkesskadeforsikringsloven er bygget opp annerledes enn folk flest tror — og annerledes enn det som gjelder i personskaderetten for øvrig.
Hvorfor «for mange år siden» ikke er det avgjørende spørsmålet
Etter yrkesskadeforsikringsloven § 15 foreldes krav tre år etter utløpet av det kalenderåret skadelidte fikk, eller burde ha skaffet seg, nødvendig kunnskap om skaden og hvilket forsikringsselskap som er ansvarlig. Legg merke til hva fristen faktisk er knyttet til: kunnskapstidspunktet, ikke eksponeringstidspunktet. For Kjell betyr dette at det ikke er de mer enn tretti årene siden han sist jobbet med asbest som er utgangspunktet for beregningen. Det er tidspunktet da han fikk kreftdiagnosen, og legen bekreftet sammenhengen med den gamle jobbeksponeringen, som er det juridisk avgjørende starttidspunktet.
Før diagnosen hadde ikke Kjell noen reell mulighet til å vite at han hadde en skade som kunne gi grunnlag for erstatning. Han kjente ikke til noen sykdom, og han hadde ingen grunn til å mistenke at en spesifikk, alvorlig kreftform ville vise seg tiår senere. Loven krever ikke at man skal ha forutsett noe man umulig kunne visst.
Det avgjørende poenget: ingen absolutt 20-årsgrense
Dette er der yrkesskadeforsikringsloven virkelig skiller seg fra alminnelig personskaderett, og det er trolig det aller viktigste enkeltpoenget i denne hele artikkelserien. I vanlig norsk erstatningsrett gjelder foreldelsesloven § 9, som — ved siden av den ordinære treårsfristen med kunnskapskrav — også har en absolutt yttergrense på 20 år fra den skadevoldende handlingen. Denne 20-årsgrensen gjelder uavhengig av om skadelidte visste om skaden eller ikke, og er ment å gi den ansvarlige parten endelig ro etter en gitt tid.
For Kjells eksponering, som ligger over tretti år tilbake i tid, ville en slik 20-årsgrense — hadde den gjeldt — i praksis ha gjort det umulig å fremme noe krav overhodet, uansett hvor godt dokumentert sammenhengen mellom sykdommen og jobben var. Men denne 20-årsgrensen gjelder rett og slett ikke for krav under yrkesskadeforsikringsloven. Loven har sin egen, selvstendige foreldelsesregulering i § 15, uten noen tilsvarende absolutt yttergrense. Det er nettopp dette fraværet av en 20-årsgrense som gjør at kreftsaker som Kjells i det hele tatt kan fremmes, uansett hvor mange tiår som har gått siden selve eksponeringen fant sted.
Dette er ikke en tilfeldighet eller et smutthull — det er en bevisst og viktig regel, fordi lovgiver har erkjent at nettopp kreft og andre alvorlige sykdommer etter kjemikalie- og asbesteksponering ofte har svært lang latenstid, gjerne tjue, tretti eller flere år fra eksponeringen til sykdommen viser seg. Uten dette unntaket ville en hel kategori av alvorlig syke arbeidstakere systematisk vært avskåret fra erstatning, uansett hvor klar den medisinske sammenhengen var.
Hva med arbeidsgiveren som ikke lenger eksisterer?
En praktisk bekymring mange i Kjells situasjon har, er at bedriften de jobbet for den gangen kanskje er nedlagt eller solgt for lengst. Dette er en egen problemstilling som ikke nødvendigvis stopper kravet — yrkesskadeforsikringen er knyttet til forsikringsselskapet, ikke bare til bedriften som sådan, og det finnes rutiner for å spore opp hvilket selskap som dekket yrkesskadeforsikringen på det aktuelle tidspunktet, blant annet gjennom Yrkesskadeforsikringsforeningen. Dette er likevel noe som kan kreve grundigere undersøkelser enn ved en fersk skade hos en arbeidsgiver som fortsatt eksisterer, og det er en av flere gode grunner til å melde saken raskt og be om bistand til å kartlegge hvem som er rett motpart.
Selv om jakten på riktig forsikringsselskap kan ta noe tid når det er snakk om en arbeidsgiver som forsvant fra markedet for flere tiår siden, er dette et rent praktisk spørsmål, ikke et juridisk hinder for kravet ditt. Foreldelsesfristen løper fortsatt fra diagnosetidspunktet uansett hvor lang tid det tar å identifisere motparten, så lenge du setter i gang arbeidet med å spore opp riktig selskap innen rimelig tid etter at diagnosen forelå.
Ikke bare asbest — flere yrkesgrupper står i samme situasjon
Kjells historie handler om asbest, men prinsippet gjelder like fullt for en rekke andre former for kreftfremkallende eksponering i arbeidslivet. Kvartsstøv i bergverk og betongindustri, visse løsemidler i bilverksteder og malerbransjen, sveiserøyk i metallindustrien, og enkelte kjemikalier brukt i tidligere tiders produksjonsprosesser er alle eksempler på eksponering der sykdom kan vise seg lenge — noen ganger flere tiår — etter at eksponeringen opphørte. Felles for alle disse gruppene er at det samme prinsippet fra yrkesskadeforsikringsloven § 15 gjelder: det er tidspunktet for diagnosen og den bekreftede sammenhengen med jobben som er utgangspunktet for fristen, ikke hvor langt tilbake selve eksponeringen ligger.
Hva bør du gjøre hvis du er i en lignende situasjon?
Har du, som Kjell, fått en alvorlig diagnose som legen kobler til eksponering på en arbeidsplass langt tilbake i tid — det være seg asbest, løsemidler, kjemikalier, kvartsstøv eller annet — er rådet klart: la aldri antallet år som har gått bli en grunn til å anta at det er for sent. Meld saken skriftlig til det aktuelle forsikringsselskapet, eller søk hjelp til å identifisere riktig selskap, så snart diagnosen og den medisinske sammenhengen er klarlagt. Ta vare på all dokumentasjon om tidligere arbeidsforhold, arbeidsoppgaver og eksponering du kan huske eller finne — attester, lønnsslipper, vitner fra den gangen — siden dette kan bli viktig bevis i en sak som strekker seg så langt tilbake i tid.
Følelsen av at «det er for lenge siden» er forståelig, men ikke juridisk riktig
Det er en helt menneskelig reaksjon å tenke at noe som skjedde for over tretti år siden ikke lenger kan gjøres noe med. Mange i Kjells situasjon bærer også på en følelse av at de burde ha visst bedre den gangen, selv om kunnskapen om farene ved asbest og lignende stoffer var langt dårligere utbredt på 1970- og 80-tallet enn den er i dag. Denne følelsen er forståelig, men den har ingen betydning for om kravet fortsatt kan fremmes. Loven stiller ikke spørsmål ved hvorfor eksponeringen skjedde eller hvem som visste hva den gangen — den stiller kun spørsmål ved når du fikk kunnskap om sykdommen og dens sammenheng med jobben.
Kjell fikk hjelp til å spore opp riktig forsikringsselskap og meldte saken sin få uker etter diagnosen. Fordi det avgjørende tidspunktet juridisk sett var diagnosetidspunktet — ikke eksponeringstidspunktet på 1970- og 80-tallet — var kravet hans fortsatt godt innenfor fristen, til tross for at det var over tretti år siden han sist håndterte det materialet som til slutt gjorde ham syk.