Feilbehandling hos veterinær: hva som skal til

Definisjon av feilbehandling hos veterinær: forsvarlig virksomhet

Ordet feilbehandling står ikke i dyrehelsepersonelloven, men loven setter standarden. Dyrehelsepersonell har plikt til å utøve virksomheten faglig forsvarlig (§ 13). Paragraf 23 sier at de skal holde ferdigheter og kunnskaper ved like, være bevisst egne begrensninger og sikre at tjenestene planlegges og utføres i samsvar med allment aksepterte faglige og etiske normer. Er pasientens tilstand slik at den krever behandling veterinæren ikke behersker, skal hun henvise videre.

Feilbehandling er det som ligger utenfor dette. Veterinæren har gjort noe, eller latt være å gjøre noe, som en forsvarlig kollega i samme situasjon ikke ville gjort.

Hvordan standarden vurderes

Vurderingen gjøres etter hva som var kjent og mulig der og da, ikke med fasit i hånden. Veterinæren hadde kanskje ikke bilder, prøvesvar eller symptomer som i ettertid er åpenbare. Spørsmålet er om hun ut fra de opplysningene hun hadde, tok rimelige valg: undersøkte, utredet og fulgte opp slik en forsvarlig veterinær ville gjort.

Flere ting spiller inn: dyrearten, hvor akutt tilstanden var, hva som var tilgjengelig av utstyr, og om du fikk beskjed om hva som var usikkert. Faglig uenighet innenfor det forsvarlige er ikke feil. To veterinærer kan velge ulik behandling uten at noen av dem har gjort noe galt.

Eksempler på feil som kan være feilbehandling

• En diagnose som burde vært stilt, men ikke ble det, fordi åpenbare undersøkelser ikke ble gjort.
• Manglende henvisning til spesialist eller klinikk med mer utstyr, til tross for at tilstanden ikke bedret seg.
• Feil legemiddel, feil dose eller bruk av et legemiddel dyret ikke tåler, når det var kjent.
• Mangelfull overvåkning under narkose eller etter operasjon.
• Manglende informasjon om diagnose, prognose og risiko til eieren, jf. § 22.
• Feil eller mangelfull journalføring i en sak der det har betydning for oppfølgingen (§ 24).

Hva som ikke er feilbehandling

Et dyr som ikke blir friskt, er ikke i seg selv utsatt for feilbehandling. Veterinæren lover ikke et resultat, men en innsats på forsvarlig nivå. Sykdommer utvikler seg ulikt, og noen behandlinger virker ikke.

En kjent komplikasjon som oppstår selv om behandlingen var riktig, er heller ikke feil. Det samme gjelder når veterinæren har informert deg om risikoen, og du har valgt å gå videre. Det som kan være feil, er om du ikke fikk vite om en risiko som var vesentlig for valget ditt.

Misnøye med pris, tidsbruk eller kommunikasjon kan være berettiget uten å være feilbehandling. Da er det regningen og avtalen som er temaet, ikke fagligheten. Det samme gjelder opplevelsen av at veterinæren var kald eller travel. Slikt kan være dårlig service, men er ikke i seg selv brudd på den faglige standarden.

Omvendt kan en veterinær som er hyggelig og grundig i møtet, likevel ha gjort en faglig feil. Det er innholdet i behandlingen som vurderes, ikke tonen.

Feil er ikke nok alene

For å få erstatning må det også påvises et økonomisk tap, og at feilen forårsaket tapet. Hadde tilstanden uansett utviklet seg slik, gir feilen ikke noe krav. Se også årsakssammenheng i erstatningsretten. Spørsmålet om en feil har skjedd, kan også stå på egne ben i en klage til Mattilsynet, som kan gi advarsel uten at du får erstatning.

Hvordan fagpersonene vurderer saken, kommer ofte til å avgjøre utfallet. Du kan be en annen veterinær om en skriftlig uttalelse. Hvem som må bevise hva, står i svaret om bevisbyrde i erstatningssaker.

Kort oppsummert

• Feilbehandling hos veterinær er avvik fra det en forsvarlig veterinær ville gjort, vurdert etter hva som var kjent da.
• Standarden følger av dyrehelsepersonelloven §§ 13, 22, 23 og 24: forsvarlig virksomhet, informasjon og journal.
• Et dårlig utfall, en kjent komplikasjon eller faglig uenighet innenfor det forsvarlige er ikke feilbehandling.
• For erstatning kreves også tap og årsakssammenheng.