Må familien følge ønsket mitt om kremasjon?

Slik sikrer du at ønsket blir fulgt

Det mest effektive er å bestemme hvem som får avgjøre. Det kan du gjøre i en erklæring etter § 9. Du må ha fylt 18 år, og erklæringen må være skriftlig, underskrevet og datert. Peker du ut en som deler synet ditt, har vedkommende rett til å sørge for gravferden og dermed til å begjære kremasjon, uavhengig av hva ektefelle, barn eller søsken mener.

Praktisk går du slik fram:

1. Skriv ønsket om kremasjon i samme dokument som erklæringen, med en kort begrunnelse hvis du vil.
2. Snakk med den du peker ut, og med de nærmeste. Mange konflikter oppstår fordi noen blir overrasket.
3. Legg dokumentet slik at det lett kan bli funnet, og gi en kopi til den utpekte.

Skriver du ingenting, gjelder rekkefølgen i loven: ektefelle eller samboer, barn, foreldre og så videre. Da er det den som står øverst og lever, som avgjør.

Et eksempel: Hedda, Ravi og Lena

Hedda er 58, fraskilt og har to voksne barn, Ravi og Lena. Hun har ikke noen religiøs tilknytning, men vil kremeres og få asken spredt i fjorden utenfor hytta. Barna kjenner til ønsket, men Ravi er usikker fordi han synes det føles feil å ikke ha en grav å gå til.

Hedda skriver en erklæring der hun peker ut Lena til å sørge for gravferden, og hun skriver at hun ønsker kremasjon og askespredning. Hun underskriver og dater den, og legger en kopi hos Lena. Ravi leser den og forstår hvorfor.

Da Hedda dør, har Lena retten til å begjære kremasjon. Ravi kan ikke stoppe det, og kommunen trenger ikke komme inn. Hadde Hedda ikke skrevet noe, ville Ravi og Lena stått likt som barn, og kommunen kunne ha måttet avgjøre hvem som skal ordne gravferden.

Askespredning krever tillatelse

Et ønske om kremasjon betyr ikke automatisk at asken kan spres. Etter kremasjonen samles asken i en urne som forsegles og merkes. Urnen oppbevares av krematoriet eller gravplassmyndigheten til gravleggingen. Gravlegging skal skje senest seks måneder etter dødsfallet (§ 12).

Vil du i stedet at asken skal spres for vinden, krever det tillatelse fra statsforvalteren. En person som har fylt 15 år, kan søke om det for seg selv, og søknaden kan gjelde den som skal sørge for gravferden din. Tillatelsen kan også gis etter dødsfallet, hvis det godtgjøres at avdøde ønsket det (§ 20). Det gjør at et skriftlig ønske, med dato og underskrift, har stor betydning akkurat her. Barns aske kan spres etter søknad fra nærmeste etterlatte.

Statsforvalteren kan også gi tillatelse til å anlegge privat gravsted for askeurne når det foreligger særlige grunner.

Hva skjer hvis familien ikke følger ønsket?

Når kremasjonen er gjennomført, kan den ikke reverseres. Loven har ingen egen regel om hva som skjer hvis den som sørger for gravferden, velger noe annet enn det avdøde skrev. Kommunen kommer inn bare hvis pårørende er uenige om hvem som har retten til å ordne gravferden, og den avgjør hvem, ikke hvilken form gravferden skal ha. Avgjørelsen kan ikke påklages.

Det er derfor tiden før dødsfallet som teller. Er du usikker på om familien vil følge ønsket, bør du enten peke ut en person du stoler på i en erklæring, eller i det minste ha snakket åpent med dem.

Utgiftene til kremasjon og gravferd dekkes av dødsboet. Er boet lite, kan NAV gi gravferdsstønad, se gravferdsstønad fra NAV.

Kort oppsummert

• Et ønske om kremasjon er ikke bindende etter gravplassloven. Den som sørger for gravferden, begjærer kremasjon og avgjør.
• Du sikrer ønsket best med en erklæring etter § 9 som peker ut hvem som skal ordne gravferden din. Du må være 18 år, og erklæringen må være underskrevet og datert.
• Gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn.
• Askespredning krever tillatelse fra statsforvalteren, og et dokumentert ønske hjelper.
• Bestemmer du ikke noe, gjelder rekkefølgen i loven, og ved uenighet avgjør kommunen hvem som sørger for gravferden.