Er familien bundet av avdødes ønsker om seremoni og musikk?

Hva den som sørger for gravferden bestemmer

Loven bruker uttrykket å «sørge for» gravferden. Det innebærer å begjære gravlegging og eventuelt kremasjon, velge sted og tidspunkt, bestille byrå, kiste og lokale, og planlegge selve seremonien. Hvem som har den retten, følger av en skriftlig erklæring fra avdøde eller av rekkefølgen i § 9: ektefelle eller samboer, barn, foreldre og så videre.

Når avdøde har ønsket en bestemt salme, et dikt eller at ingen skal gråte, er det fint å følge det. Men det er et ønske, ikke et påbud. Loven har ingen regel som lar noen kreve at ønsket gjennomføres, og ingen sanksjon hvis det ikke skjer.

Hva som er bundet, selv om ønskene er frie

Selv om seremonien er fri, setter loven flere rammer som gjelder uansett hva avdøde ønsket:

• Fristene. Gravlegging skal skje senest ti virkedager etter dødsfallet. Er avdøde kremert, skal kisten leveres til kremasjon innen ti virkedager, og asken skal gravlegges senest seks måneder etter dødsfallet. Gravplassmyndigheten kan forlenge fristene hvis det er tungtveiende grunner.
• Kremasjon. Den skal skje i et godkjent krematorium, og krematoriet skal varsle politiet minst tre dager før (§ 10). Begjæringen fremsettes av den som sørger for gravferden.
• Religion og livssyn. Gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn (§ 1). Dette er det nærmeste loven kommer en bindende regel om innholdet.
• Stedet. Gravlegging skal skje på offentlig gravplass eller på gravplass som drives av et tros- eller livssynssamfunn. Askespredning og privat gravsted krever tillatelse fra statsforvalteren (§ 20).

Det er altså et skille mellom hvordan avskjeden foregår og de rammene den foregår innenfor. Musikk, taler, klær, blomster og minnestund hører til det første. Frister, kremasjon og sted hører til det andre.

Et eksempel: Torstein og salmen

Torstein døde 84 år gammel. Han hadde skrevet en side med ønsker: en bestemt salme, hornmusikk ved graven, ingen svart kledning og en enkel minnestund hjemme. Han hadde ikke skrevet noen erklæring. Etterlatt var datteren Mariam på 52 og sønnen Yusuf på 49, som begge stod likt i rekkefølgen.

Mariam ville følge ønskene til punkt og prikke. Yusuf mente salmen var for tung og at hornmusikk ville bli dyrt. Ingen av dem kunne tvinge den andre. Siden de var uenige om hvem som skulle ordne gravferden, ville kommunen måtte avgjøre det på grunnlag av § 9, og avgjørelsen kunne ikke påklages. Kommunen avgjør hvem som ordner det, ikke hva Torstein ønsket.

Før det gikk så langt, la Mariam fram en løsning. Hun tok ansvar for gravferden og betalte hornmusikken selv, som kostet 4 500 kroner. Yusuf fikk bestemme minnestunden. Torsteins side med ønsker ble lest høyt ved bordet.

Regningen endte på 71 000 kroner. Boet etter Torstein hadde 40 000 kroner. Resten på 31 000 kroner delte Mariam og Yusuf. Alle sa etterpå at avskjeden ble god, selv om den ikke ble akkurat slik Torstein hadde skrevet.

Slik gjør du ønskene dine mer sannsynlige å bli fulgt

Det er ingen garanti, men noen ting øker sjansen:

1. Skriv ønskene ned og sett dato på dem. Skriv gjerne i et eget dokument og legg det slik at det lett kan bli funnet.
2. Pek ut en person i en erklæring. Det er det eneste du kan gjøre for å sikre at en bestemt person har retten til å avgjøre. Hvordan det gjøres, står i gravplassloven § 9: skriftlig, underskrevet og datert, fra du er 18.
3. Vær realistisk om kostnader. Et ønske som koster mye, kan bli møtt med motforestillinger fra dem som må betale. Kommunen fastsetter avgifter for blant annet bruk av gravkapell og for kremasjon (§ 21), så også slike valg har en pris som må inn i regnestykket. Utgiftene dekkes av dødsboet, og er boet lite, havner mye på dem som bestiller. Se gravferdsstønad fra NAV for hva det offentlige kan dekke.
4. Snakk om det mens du lever. Det finnes ikke noe bedre grunnlag for at ønskene dine blir fulgt, enn at familien vet hva du vil, og hvorfor.

Når ønskene ikke passer med lovens rammer

Noen ønsker lar seg ikke gjennomføre. Vil avdøde for eksempel at urnen skal graves ned på egen eiendom, krever det tillatelse fra statsforvalteren til å anlegge privat gravsted (§ 20), og den kan bare gis når særlige grunner foreligger. Det samme gjelder et ønske om å spre asken for vinden, som krever tillatelse etter § 20 annet ledd.

Slike grenser er det ikke familien som setter. De som sørger for gravferden, må følge dem selv om de gjerne ville gjort noe annet.

Kort oppsummert

• Familien er ikke bundet av avdødes ønsker om seremoni og musikk. Den som sørger for gravferden, bestemmer.
• Heller ikke ønsket om kremasjon er bindende i gravplassloven.
• Loven binder fristene, kremasjon i godkjent krematorium, gravleggingen på godkjent sted og respekt for avdødes religion eller livssyn.
• En erklæring etter § 9 lar deg peke ut hvem som skal bestemme, men den binder ikke innholdet.
• Skriv ønskene ned, snakk med familien og vær realistisk om hva de koster.