Et «behandlingsgebyr» utenom renten skal fremgå av avtalen

Hva er et behandlingsgebyr, og er det det samme som et etableringsgebyr?

Betegnelsen «behandlingsgebyr» brukes av enkelte kredittytere om det samme som et etableringsgebyr — et engangsbeløp for å behandle og opprette lånesøknaden. Andre bruker begrepet om et eget gebyr i tillegg til etableringsgebyret, for eksempel knyttet til manuell saksbehandling av søknaden. Fordi navnet på gebyret varierer mellom kredittytere, er det viktigere å se på hva gebyret faktisk dekker og hvor stort det er i kroner, enn hva det kalles. Uansett navn skal gebyret fremgå tydelig av det skriftlige lånetilbudet og kredittavtalen, som en del av den generelle opplysningsplikten om kredittavtaler.

Denne uklarheten i navnebruk er en av grunnene til at forbrukeren bør lese hele kostnadsoversikten i tilbudet, fremfor å lete etter ett bestemt ord. Summen av alle gebyrer, uavhengig av navn, er det som til sammen utgjør forskjellen mellom nominell og effektiv rente.

Må ethvert gebyr stå spesifisert i den signerte avtalen?

Ja, ethvert gebyr forbrukeren skal betale, må følge av det som er avtalt og opplyst i kredittavtalen — kredittyter kan ikke kreve betaling for kostnader som ikke fremgår av avtalegrunnlaget. Dette prinsippet er en konsekvens av opplysningsplikten i finansavtaleloven kapittel 5, underkapittel II, som skal sikre at forbrukeren vet nøyaktig hvilke kostnader kreditten medfører før avtalen inngås. En generell formulering som «gebyrer kan påløpe» uten å spesifisere beløp eller hva gebyret gjelder, gir ikke et tilstrekkelig avtalegrunnlag for et konkret krav.

Dette gjelder også gebyrer som fremstår som små i kroner isolert sett. Et gebyr på noen hundre kroner kan virke ubetydelig alene, men blir en del av grunnlaget for effektiv rente på samme måte som større kostnader, og skal derfor være omfattet av den samme opplysningsplikten.

Kan banken innføre nye gebyrer etter at avtalen er signert?

Kredittyter kan ikke fritt innføre nye gebyrer i løpet av avtaleperioden uten at det er forankret i vilkårene forbrukeren opprinnelig godtok, eller varslet og akseptert som en vilkårsendring. Dukker det opp et nytt gebyr på fakturaen som verken sto i den opprinnelige avtalen eller er varslet som en endring forbrukeren har fått anledning til å reagere på, bør forbrukeren bestride kravet direkte overfor kredittyter. Endringer i eksisterende avtalevilkår er et annet spørsmål enn selve opplysningsplikten ved avtaleinngåelsen, men begge bygger på at forbrukeren skal vite hva som gjelder til enhver tid.

Forbrukeren har normalt akseptert kredittyters generelle rett til å justere visse løpende gebyrer i tråd med kostnadsutviklingen, dersom dette uttrykkelig fremgår av avtalen som ble signert. Denne retten er likevel ikke det samme som en fri adgang til å innføre helt nye gebyrtyper som ikke er nevnt i avtalen i det hele tatt.

Hvordan bestrider du et gebyr som ikke var opplyst?

Sammenlign fakturaen eller kontoutskriften med gebyroversikten i den signerte kredittavtalen. Står ikke gebyret der, bør forbrukeren sende en skriftlig innsigelse til kredittyter med krav om at gebyret fjernes eller tilbakebetales, og vise til at kostnaden ikke fremgikk av avtalen som ble inngått. Fører ikke henvendelsen frem, kan saken bringes inn for Finansklagenemnda Bank, som behandler tvister mellom forbrukere og finansforetak uten at det koster forbrukeren noe å få saken vurdert der.

Er summen som kreves stor, eller gjelder det et gebyr som er trukket automatisk fra kontoen uten forvarsel, bør forbrukeren også vurdere å be om en fullstendig oversikt over alle gebyrer som er belastet i hele avtaleperioden, ikke bare det siste enkeltgebyret som utløste henvendelsen.

Kan et urettmessig belastet gebyr kreves tilbakebetalt i sin helhet?

Er et gebyr belastet uten at det fremgikk av den signerte kredittavtalen, har forbrukeren normalt grunnlag for å kreve hele beløpet tilbakebetalt, siden kredittyter ikke kan kreve betaling for en kostnad som mangler avtalegrunnlag. Kravet bør fremsettes skriftlig, med henvisning til hvilken faktura eller kontoutskrift gebyret gjelder, og en sammenligning med gebyroversikten i avtalen som ble inngått. Er flere slike gebyrer belastet over tid, bør forbrukeren be om en fullstendig historikk over alle beløp som er trukket, slik at hele det urettmessige beløpet kan kreves samlet, ikke bare det siste enkeltbeløpet som ble oppdaget. Avviser kredittyter kravet uten en tilfredsstillende begrunnelse, kan saken bringes videre til Finansklagenemnda Bank, som kan vurdere om gebyret faktisk hadde tilstrekkelig avtalegrunnlag.

Har kredittyter allerede innrømmet at gebyret var feilaktig belastet, bør forbrukeren også be om en skriftlig bekreftelse på at tilsvarende gebyr ikke vil bli belastet igjen senere i avtaleperioden, særlig dersom feilen skyldtes en systemfeil som kan gjenta seg ved neste fakturering. En slik bekreftelse er ikke en garanti i seg selv, men gir forbrukeren et tydelig dokumentert grunnlag å vise til dersom samme gebyr skulle dukke opp på nytt.

Er beløpet betydelig, eller strekker det seg over lang tid, kan det også være aktuelt å be om at tilbakebetalingen skjer samlet til konto, fremfor at kredittyter motregner det urettmessige gebyret mot fremtidige terminer. En samlet tilbakebetaling gjør det enklere for forbrukeren å kontrollere at hele beløpet faktisk er gjort opp, sammenlignet med en gradvis motregning som kan være vanskeligere å følge over flere fakturaer.

Kort oppsummert

• Ethvert gebyr forbrukeren skal betale, må følge av det som er avtalt og opplyst i kredittavtalen.
• Navnet på gebyret («behandlingsgebyr», «etableringsgebyr») er mindre viktig enn hva det faktisk dekker og koster.
• Kredittyter kan ikke fritt innføre nye gebyrer uten forankring i avtalen eller varslet vilkårsendring.
• Uenighet om et gebyr kan tas opp med kredittyter først, deretter Finansklagenemnda Bank.