Ja, det er fullt mulig å få erstatning etter en pasientskade selv om ingen lege, sykepleier eller annen behandler kan sies å ha gjort noe direkte galt eller klanderverdig. Dette er trolig det mest overraskende — og for mange mest befriende — trekket ved pasientskadeloven. Mange som vurderer å ta kontakt med Norsk pasientskadeerstatning (NPE), tror feilaktig at de først må bevise at en navngitt person har opptrådt uaktsomt, slik man ofte må i andre typer erstatningssaker. Sånn fungerer ikke pasientskaderetten. Denne artikkelen forklarer hvorfor, og hvilke veier som faktisk kan gi deg rett til erstatning uten en «syndebukk».

Loven sier det rett ut: «selv om ingen kan lastes»

Pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav a definerer svikt ved ytelsen av helsehjelp som ansvarsgrunnlag «selv om ingen kan lastes». Denne formuleringen er ikke en tilfeldighet — den er kjernen i hele systemet. Vurderingen av om det foreligger svikt, er objektiv: avvek behandlingen fra det som med rimelighet kunne forventes, sett i lys av situasjonen på behandlingstidspunktet? Dette er en helt annen målestokk enn spørsmålet om en bestemt person handlet uaktsomt. En behandler kan ha fulgt alle interne rutiner, brukt all sin kompetanse og gjort akkurat det som fremsto som riktig der og da — og likevel kan resultatet, sett i en helhetlig og etterfølgende vurdering, utgjøre en svikt i lovens forstand.

Eksempel: systemsvikten uten en synder

Se for deg Camilla, som blir innlagt på sykehus med uklare symptomer. Hun blir undersøkt av flere ulike leger i løpet av oppholdet, ettersom vaktskifter og avdelingsbytter gjør at ansvaret flyttes flere ganger. Hver enkelt lege gjør en forsvarlig vurdering ut fra den informasjonen som var tilgjengelig akkurat da vedkommende hadde ansvaret. Problemet er at ingen av dem fikk et helhetlig bilde av symptomutviklingen over tid, fordi rutinene for overlevering mellom vaktene ikke fanget opp den gradvise forverringen godt nok. Resultatet er at en alvorlig tilstand blir oppdaget langt senere enn den burde.

I en slik sak vil det ofte være vanskelig, kanskje umulig, å peke på én bestemt lege som gjorde noe klart galt. Men vurdert som helhet — var oppfølgingen og informasjonsflyten rundt Camilla forsvarlig, sett med pasientens øyne? — kan det likevel foreligge en svikt. Dette er akkurat den typen sak pasientskadeloven er laget for å fange opp, i motsetning til et system der erstatning krever at man finner og utpeker en enkeltperson å legge skylden på.

To andre veier til erstatning uten «feil» hos noen

Ved siden av selve svikt-vurderingen finnes det flere andre grunnlag i loven som heller ikke krever at noen har gjort noe klanderverdig:

  • Teknisk svikt ved utstyr (§ 2 første ledd bokstav b): Har du blitt skadet fordi et apparat eller instrument sviktet, kan dette gi grunnlag for erstatning uavhengig av om noen kan klandres for at utstyret feilet.
  • Smitte eller infeksjon (§ 2 første ledd bokstav c): Pådrar du deg en infeksjon i forbindelse med helsehjelp, uten at dette hovedsakelig skyldes din egen grunnsykdom, kan dette gi grunnlag for erstatning selv om ingen kan bebreides for smitteoverføringen.
  • Vaksinasjon (§ 2 første ledd bokstav d): Skader etter vaksiner kan gi grunnlag for erstatning i seg selv, uten krav til at noe var feil ved vaksineringen eller vaksinen.
  • Unntaksbestemmelsen (§ 2 tredje ledd): I sjeldne tilfeller kan en særlig stor eller uventet skade gi erstatning selv om ingenting kan sies å ha vært galt ved behandlingen i det hele tatt, forutsatt at skaden ikke er en risiko pasienten måtte akseptere. Denne bestemmelsen er strengt tolket, og vi går grundig gjennom den i en egen artikkel.

Hvorfor loven er bygget opp på denne måten

Bakgrunnen for denne konstruksjonen handler om hva pasientskadeloven egentlig skal løse. Formålet er ikke å slå fast at en bestemt behandler har sviktet sin plikt — det formålet ivaretas av andre systemer, som tilsynsmyndighetene. Formålet med pasientskadeloven er å gi pasienter en reell og praktisk mulighet til å få kompensasjon når helsehjelpen ikke holdt det nivået de med rimelighet kunne forvente, uavhengig av om dette kan spores tilbake til en enkelt persons feilvurdering, et systemproblem, en ressursmangel innenfor forsvarlig ramme, eller rett og slett uflaks med utstyr som sviktet. Denne objektive tilnærmingen gjør terskelen for å nå frem med et krav vesentlig lavere enn i alminnelig erstatningsrett — men den betyr ikke at terskelen er borte. Det må fortsatt foreligge et reelt avvik fra det som kunne forventes, ikke bare et uheldig utfall av behandling som i seg selv var forsvarlig.

Grensen som fortsatt gjelder

Det er viktig å ikke trekke dette for langt. At du ikke trenger å bevise skyld hos en bestemt person, betyr ikke at ethvert dårlig utfall automatisk gir erstatning. Dersom behandlingen var faglig forsvarlig gjennom hele forløpet, og skaden skyldes en kjent risiko som slo til til tross for korrekt utført behandling, foreligger det normalt verken svikt eller noe annet av de fem grunnlagene i loven — med mindre den sjeldne unntaksbestemmelsen skulle komme til anvendelse. Forskjellen mellom disse to situasjonene — reell svikt uten en «synder» på den ene siden, og en akseptert risiko på den andre — er ofte det aller vanskeligste å avgjøre i en konkret sak, og krever normalt en grundig medisinsk og juridisk gjennomgang.

Hva betyr dette for deg i praksis?

Har du kjent på en nøling med å melde en sak fordi du tenker «jeg kan jo ikke si at legen gjorde noe galt, hun gjorde jo sitt beste» — så er dette nettopp den type tanke pasientskadeloven er designet for å gjøre irrelevant. Du trenger ikke å anklage noen for å ha rett til erstatning. Det du trenger, er en konkret vurdering av om behandlingen som helhet, sett objektivt, avvek fra det som kunne forventes, eller om en av de andre ansvarsgrunnlagene i loven er oppfylt. Denne vurderingen bør du la NPE, eventuelt sammen med en advokat med pasientskade-erfaring, foreta — ikke noe du trenger å avgjøre selv på forhånd.

Kort oppsummert

Ja, du kan få erstatning etter en pasientskade selv om ingen behandler kan sies å ha gjort noe direkte galt eller klanderverdig. Svikt-vurderingen i pasientskadeloven er objektiv og ser på om helsehjelpen som helhet avvek fra det som med rimelighet kunne forventes — ikke på om en bestemt person handlet uaktsomt. I tillegg finnes flere andre ansvarsgrunnlag, som teknisk svikt ved utstyr, smitte og vaksinasjonsskader, som heller ikke forutsetter at noen kan klandres personlig.