Å få beskjed om at kreften du eller en du er glad i har, kanskje kunne vært oppdaget tidligere, er en tung erkjennelse å bære – på toppen av selve sykdommen. Mange kjenner på både sinne og skyldfølelse: burde jeg ha presset mer på fastlegen? Burde jeg ha bedt om en ny vurdering da symptomene ikke ga seg? Det er viktig å være tydelig på én ting med en gang: retten til erstatning avhenger av hva som faktisk kunne og burde vært oppdaget på det tidspunktet symptomene og prøvesvarene forelå – ikke av hva vi vet i dag, med fasiten i hånden. Denne artikkelen forklarer hvordan NPE vurderer slike saker.

Hva menes med «forsinket» diagnose i juridisk forstand?

Kreft er en sykdom som i mange tilfeller utvikler seg gradvis, og som ofte gir uklare eller uspesifikke symptomer i tidlig fase – trøtthet, vekttap, magesmerter, en kul som kommer og går. Det er ikke slik at enhver diagnose som i ettertid viser seg å ha kommet «sent», automatisk innebærer at noen har gjort noe galt. Norsk helsevesen har heller ikke plikt til å utrede alle med slike symptomer for kreft umiddelbart – det ville vært praktisk umulig og ville i tillegg ført til unødvendig engstelse og overbehandling for svært mange som ikke har kreft.

Det juridisk relevante spørsmålet er om en normalt dyktig og aktsom lege eller annet helsepersonell, ut fra de symptomene, funnene og prøvesvarene som forelå på det aktuelle tidspunktet, burde ha mistenkt kreft og igangsatt videre utredning eller henvisning tidligere enn det som faktisk skjedde. Dette kalles gjerne en vurdering av «alminnelig god faglig standard», og den gjøres av uavhengige medisinske sakkyndige som NPE innhenter i den enkelte sak.

Typiske situasjoner som vurderes

Noen situasjoner går igjen i sakene NPE behandler:

  • Symptomer ble ikke fulgt opp. Pasienten har gjentatte ganger oppsøkt fastlege eller legevakt med symptomer som burde gitt grunn til videre utredning, men blir avvist eller behandlet for noe annet uten at kreft blir vurdert som en mulighet.
  • Prøvesvar ble feiltolket eller ikke fulgt opp. En blodprøve, et røntgenbilde, en mammografi eller en celleprøve viser funn som i ettertid fremstår som et klart varsel, men som ikke utløste videre handling da svaret forelå.
  • Henvisning eller utredning tok unødvendig lang tid. Pasienten ble henvist videre, men saken lå lenge i kø eller ble ikke prioritert til tross for alvorlige symptomer, uten at dette kan forklares med forsvarlig prioritering ut fra kapasitet og øvrige hensyn.
  • Screeningprogram. I forbindelse med offentlige screeningprogrammer, som mammografiscreening, kan spørsmålet være om en radiolog burde ha oppdaget et suspekt funn på et bilde som i ettertid vurderes på nytt.

Hva forsinkelsen faktisk har betydd

Selv om NPE kommer til at det forelå en svikt – at diagnosen burde vært stilt tidligere – er ikke saken avgjort med det. Det avgjørende neste spørsmålet er hvilken konkret betydning forsinkelsen har hatt. Har kreften rukket å spre seg til flere organer eller lymfeknuter i mellomtiden, slik at behandlingsopplegget måtte bli mer omfattende – for eksempel cellegift i tillegg til kirurgi, der kirurgi alene kunne vært nok? Er sykdommen gått fra å være helbredelig til å bli kronisk eller livstruende? Eller har forsinkelsen i det konkrete tilfellet ikke hatt nevneverdig betydning, fordi kreften uansett ville krevd samme behandling og hatt samme forløp?

Dette er en medisinsk og statistisk krevende vurdering, og det er nettopp derfor NPE bruker uavhengige sakkyndige innenfor onkologi og relevante spesialiteter til å vurdere sannsynlig forløp med og uten forsinkelsen. Vurderingen er alltid konkret for den enkelte pasient – det finnes ingen fast tabell som sier at «tre måneders forsinkelse ved denne kreftformen gir rett til erstatning».

Et eksempel

Per hadde i over et år gått til fastlegen med tilbakevendende magesmerter og etter hvert også blod i avføringen. Symptomene ble først forklart med hemorroider, og det tok mange måneder og flere legebesøk før han ble henvist til koloskopi. Da han endelig ble undersøkt, var svulsten i tykktarmen så stor at kreften hadde spredt seg til lymfeknuter i nærheten – noe som endret behandlingen fra et rent kirurgisk inngrep til et løp med både cellegift og strålebehandling, og som ga en betydelig dårligere prognose enn om svulsten var funnet på et tidligere stadium. I en slik sak vil NPEs sakkyndige gå gjennom journalen for å vurdere: var symptombildet, gitt Pers alder og øvrige risikofaktorer, av en art som burde gitt raskere henvisning til koloskopi? Og hvor mye har forsinkelsen konkret betydd for spredning og prognose?

Betydningen av kreftformen

Hvor mye en forsinkelse betyr, henger tett sammen med hvilken kreftform det er snakk om, og hvor raskt den typisk utvikler seg. Enkelte kreftformer vokser og sprer seg relativt sakte, slik at en forsinkelse på noen måneder kan ha begrenset praktisk betydning for prognosen. Andre kreftformer er langt mer aggressive, der selv en kortere forsinkelse kan bety forskjellen mellom en helbredbar og en ikke-helbredbar sykdom. Dette er en av grunnene til at NPE alltid bruker sakkyndige med spesifikk kompetanse på den aktuelle kreftformen, og hvorfor det er vanskelig å si noe generelt om «hvor lang forsinkelse som teller» uten å kjenne den konkrete diagnosen.

Hva om legen fulgte vanlig praksis, men det likevel gikk galt?

Et spørsmål som ofte dukker opp, er hva som skjer dersom fastlegen fulgte det som fremstår som normal og vanlig praksis – for eksempel ved først å prøve enklere forklaringer og behandlinger før henvisning – men det i ettertid viser seg at dette var feil i akkurat ditt tilfelle. Her er det viktig å forstå at vanlig praksis ikke automatisk er det samme som forsvarlig praksis i lovens forstand. Samtidig er heller ikke ethvert utfall som i ettertid fremstår uheldig, bevis på at praksisen var uforsvarlig. Vurderingen skal gjøres ut fra hva som var kjent og observerbart på det aktuelle tidspunktet – ikke med fasiten i hånden slik vi har den i dag. Det er nettopp derfor en uavhengig sakkyndigvurdering er så sentral: den skal etterprøve om symptombildet ditt, sett med datidens øyne og uten etterpåklokskap, ga tilstrekkelig grunn til mistanke om kreft.

Hva du bør gjøre

Dersom du mistenker at kreften din, eller en du er glad i sin kreft, ble oppdaget senere enn den burde, er det ingen grunn til å vente med å undersøke saken – heller ikke mens behandling pågår. Du kan søke om pasientskadeerstatning hos NPE når som helst underveis, og saksbehandlingen påvirker ikke den medisinske behandlingen du mottar. NPE innhenter selv journalen og engasjerer sakkyndige, så du trenger ikke selv fremskaffe medisinsk dokumentasjon på egenhånd, men det kan være til god hjelp å skrive ned en tidslinje over egne symptomer, legebesøk og hva som ble sagt underveis, mens du fortsatt husker det klart.

Mange som står i denne situasjonen har god nytte av å snakke med en advokat med erfaring fra pasientskadesaker, som kan hjelpe med å vurdere om saken har gode odds før man går videre, og som kan bistå gjennom hele prosessen. Pasient- og brukerombudet i fylket ditt tilbyr gratis veiledning og kan også være et godt sted å starte, særlig hvis du er usikker på hvor du står.