Erstatning etter feil i barnevernet: når kommunen kan bli ansvarlig

Hvem som svarer for feilen

Barnevernstjenesten er en kommunal tjeneste, og de som arbeider der, er kommunens ansatte. Etter skadeserstatningsloven § 2-1 svarer arbeidsgiveren for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakerens utføring av arbeid. Med arbeidsgiver menes blant annet det offentlige. Du retter derfor kravet mot kommunen, ikke mot den enkelte saksbehandleren.

Ansvaret etter § 2-1 gjelder ikke skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten. Det er sjelden aktuelt i en barnevernssak, der feilen som regel ligger i selve oppgaven.

Er det statlige organer som har gjort feil, for eksempel Bufetat, er det staten som svarer for dem. Barneverns- og helsenemnda og domstolene treffer egne avgjørelser. Denne artikkelen handler om feil fra barnevernstjenesten, ikke om feil i nemndas eller rettens avgjørelser.

Hvilken kommune kravet rettes mot, avhenger av hvem som hadde ansvaret for barnet den gangen. Etter dagens lov er det kommunen der barnet oppholder seg (§ 15-4). Barnevernsloven av 2021 trådte i kraft 1. januar 2023. Gjelder saken tidligere år, ble barnevernet vurdert etter den eldre loven, og det er reglene som gjaldt da som er målestokken for hva som var en feil.

Hva du må vise for å få erstatning

Tre ting må ligge til grunn.

For det første må det ha skjedd en feil. Skadeserstatningsloven § 2-1 sier at det skal tas hensyn til om de kravene skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt. Barnevernsloven § 1-7 krever at saksbehandlingen, tjenestene og tiltakene er forsvarlige. Den siste regelen viser hva som kan forventes. Feilen kan være at noe ble gjort galt, eller at noe ikke ble gjort.

For det andre må du ha lidd et tap. Det kan være utgifter til behandling, tapt inntekt eller varig skade på helse. Psykiske plager gir som regel erstatning først når de er dokumentert som en sykdom eller skade.

For det tredje må feilen være årsaken til tapet. Her stopper mange krav. Du må vise at tapet sannsynligvis ikke ville oppstått hvis barnevernet hadde handlet riktig, og i barnevernssaker kan flere forhold ha spilt inn (se årsakssammenheng i erstatningsretten).

Hvor lav eller høy terskelen for feil er, vil variere med saken. Det er ikke nok at en annen kunne ha gjort det annerledes, eller at nemnda eller retten senere vurderte saken på en annen måte. Barnevernet må ta avgjørelser med den kunnskapen det hadde da, ofte under tidspress og med uklare opplysninger. Det er vanlig å vurdere en slik avgjørelse ut fra hva barnevernet visste eller burde ha visst på det tidspunktet.

Loven setter også frister for hva barnevernet skal gjøre. Bekymringsmeldinger skal gjennomgås, og undersøkelser skal avsluttes innen bestemte frister (§ 2-1). Brudd på slike frister er et utgangspunkt for å vurdere om noe ble forsømt, men kommer det ikke fram at fristbruddet skadet barnet, er det ikke et erstatningsgrunnlag alene.

Det er heller ikke slik at hver beslutning som vises å være gal, gir erstatning. Barnevernet har et visst rom for skjønn, og først når det som ble gjort ikke holdt faglig og rettslig mål, foreligger uaktsomhet.

Typiske situasjoner

Saker som kan føre til krav, er blant annet at en alvorlig bekymringsmelding ble liggende uten oppfølging, at et barn ble værende i en farlig omsorgssituasjon over lang tid uten at barnevernet grep inn, at det manglet tilsyn med et fosterhjem, eller at en plassering ble gjennomført uten at hjemmet var godkjent og kontrollert.

Voksne som mener barnevernet burde grepet inn da de var barn, møter akkurat dette. Skadene kan også være forårsaket av vold eller overgrep fra en annen, for eksempel i et fosterhjem, og da kan også statens ordning for voldsoffererstatning være aktuell.

Hva slags erstatning

Erstatning for personskade dekker økonomisk tap og, hvis skaden er varig og medisinsk betydelig, menerstatning (skadeserstatningsloven § 3-2). Oppreisning for krenkelse og smerte kan kreves bare når skadevolderen har handlet forsettlig eller grovt uaktsomt (§ 3-5).

Du kan kreve dekket det du har hatt og får av utgifter til behandling og hjelp. Har du mistet inntekt, kan du kreve erstatning for det. Erstatningen skal sette deg i den stillingen du ville vært i uten feilen, så langt det lar seg gjøre.

Frister

Erstatningskrav foreldes tre år etter at du fikk eller burde skaffet deg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige (foreldelsesloven § 9 nr. 1). Hovedregelen er videre at kravet foreldes senest 20 år etter at den skadegjørende handlingen opphørte, men det gjelder ikke ved personskade voldt i ervervsvirksomhet eller mens skadelidte er under 18 år, når den ansvarlige kjente eller burde kjenne til faren for liv eller alvorlig helseskade. Den gjelder ikke ved personskade som er voldt mens du var under 18 år, hvis den ansvarlige før handlingen opphørte kjente eller burde kjenne til at den kunne medføre fare for liv eller alvorlig helseskade (§ 9 nr. 2). For den som først senere fikk vite om feilen, kan en tilleggsfrist på ett år løpe fra kunnskapen (§ 10).

Fristene er strenge, og hvordan de slår ut, avhenger av saken. 20-årsregelen for erstatningskrav forklarer mer.

Er kravet foreldet, finnes en siste mulighet. Rettferdsvederlag er en ordning for krav som er foreldet, og søknaden går til Statens sivilrettsforvaltning. Vilkår og beløp må du sjekke der.

Slik går du fram

Be først om innsyn i barnevernsmappa. Der ser du hva barnevernet visste og hva det gjorde. Skaff samtidig dokumentasjon på skaden, for eksempel journal fra fastlege og psykolog.

En klage til statsforvalteren eller et tilsyn med kommunen kan avdekke svikt, men gir ikke i seg selv erstatning. Det må du kreve særskilt.

Så sender du et skriftlig krav til kommunen med beskrivelse av feilen, tapet og hvorfor du mener feilen er årsaken. Kommunen vurderer kravet og kan avslå det. Da kan saken bringes inn for domstolene. Har Norge brutt menneskerettighetene i din sak, kan Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) tilkjenne kompensasjon, men da må du først ha brukt de norske rettsmidlene. For ofre for vold og overgrep er voldsoffererstatning ofte lettere, fordi den ikke krever at du beviser at barnevernet gjorde en feil.

Kort oppsummert

• Kommunen svarer som arbeidsgiver for uaktsomme feil i barnevernet (skadeserstatningsloven § 2-1).
• Du må vise feil, tap og årsakssammenheng, og at en annen vurdering etterpå ikke er nok.
• Oppreisning krever forsett eller grov uaktsomhet, menerstatning krever varig og betydelig medisinsk skade.
• Foreldelsesfristen er tre år fra kunnskap, med særregler for personskade voldt før 18 år.
• Erstatning etter feil i barnevernet kan også følges av voldsoffererstatning eller rettferdsvederlag.