En vanlig misforståelse er at en aksjonæravtale enten er «bare en gentleman's agreement uten verdi» eller «like sterk som loven». Sannheten ligger midt imellom, og nyansene er viktige å forstå.
Bindende – mellom partene
En aksjonæravtale er en helt vanlig avtale, og avtaler skal holdes. Har Sigrid, Bjørn og Yusuf signert en avtale, er de forpliktet til å følge den overfor hverandre. Bryter Bjørn avtalen, kan de to andre kreve at han oppfyller den, eller kreve erstatning for tapet bruddet påfører dem.
Eksempel: Avtalen sier at Bjørn må tilby aksjene sine til de andre før han selger til noen utenfor. Selger han likevel direkte til en konkurrent uten å tilby dem først, har han brutt avtalen. Sigrid og Yusuf kan kreve erstatning for tapet de lider.
En aksjonæravtale er altså ikke en uforpliktende intensjonserklæring. Den er en ekte kontrakt, og domstolene behandler den som det. Hvis du har signert, har du forpliktet deg – akkurat som med en husleiekontrakt eller en kjøpsavtale.
Men den binder ikke selskapet
Dette er den mest oversette begrensningen: avtalen binder bare aksjonærene som personer, ikke selskapet som sådan. Selskapet er en egen juridisk enhet, og det er ikke part i en avtale som bare eierne har inngått.
Konsekvensen: Hvis aksjonærene har avtalt å stemme på en bestemt måte, men én av dem bryter avtalen og stemmer annerledes på generalforsamlingen, kan selve vedtaket likevel være gyldig. Avtalebruddet gjør ikke vedtaket ugyldig – men den som brøt avtalen, kan bli erstatningsansvarlig overfor de andre. Avtalen virker altså «utenpå» selskapet, ikke «inni» det.
Den går ikke foran loven
En aksjonæravtale kan ikke tilsidesette ufravikelige regler i aksjeloven – altså regler man etter loven ikke kan avtale seg bort fra. Avtaler dere noe som strider mot en slik regel, er den delen av avtalen uten virkning, og loven gjelder.
Eksempel: Dere kan ikke avtale dere bort fra en aksjonærs grunnleggende rettigheter som loven beskytter. Forsøker avtalen det, taper avtalen mot loven på det punktet. Loven setter med andre ord et tak for hva dere kan avtale. Innenfor det taket har dere stor frihet – men dere kan ikke avtale dere ut av de vernereglene loven har for å beskytte for eksempel minoritetsaksjonærer.
Kan domstolen tvinge gjennom oppfyllelse?
Ofte vil de andre eierne ikke bare ha erstatning – de vil at avtalen faktisk skal etterleves. I mange tilfeller kan en domstol pålegge en part å oppfylle det han har lovet, for eksempel å tilby aksjene til de andre slik avtalen krever. Avtalen er altså ikke bare et grunnlag for å kreve penger i etterkant; den kan også brukes til å kreve at den andre gjør det han har forpliktet seg til. Hvor langt dette rekker, avhenger av hva slags forpliktelse det er snakk om, men poenget er at avtalen har reell tyngde – den er ikke bare symbolsk.
Den binder ikke automatisk nye eiere
Avtalen gjelder bare dem som har signert. Kommer en ny eier inn – ved kjøp, arv eller på annen måte – er vedkommende ikke bundet med mindre han uttrykkelig slutter seg til avtalen.
Eksempel: Yusuf dør, og datteren hans arver aksjene. Hun har ikke signert aksjonæravtalen, og er derfor ikke bundet av den – med mindre avtalen har en regel om at arvinger må tre inn i avtalen, eller hun frivillig signerer. Dette er nettopp grunnen til at gode avtaler krever at enhver ny eier må slutte seg til avtalen før aksjene overføres.
Hva skjer hvis noen likevel bryter avtalen?
Siden avtalebruddet ikke automatisk gjør selskapsvedtaket ugyldig, lurer mange på hva som da er vitsen. Svaret er at konsekvensen rammer personen som brøt avtalen, ikke selskapet. Den som bryter, kan bli dømt til å betale erstatning for tapet de andre lider. Mange avtaler går lenger og bygger inn egne sanksjoner: en avtalt bot (konvensjonalbot), eller en plikt for den som bryter til å selge aksjene sine til de andre til en lav pris. Slike klausuler gir avtalen ekstra tenner – det blir dyrt å bryte den, og dermed holder folk seg til den.
Et eksempel: Sigrid, Bjørn og Yusuf har avtalt at ingen kan stemme for å selge selskapet uten at alle tre er enige. Avtalen sier også at den som bryter denne regelen, må betale 200 000 kr i bot til hver av de andre. Selv om et brudd ikke ville stanset selve salget rent selskapsrettslig, gjør boten at ingen frister til å prøve seg.
Hva betyr dette i praksis?
Aksjonæravtalen er et sterkt verktøy mellom eierne, men et svakt verktøy mot omverdenen og selskapet. Du kan trygt stole på at den binder dine medeiere personlig. Men du bør ikke tro at den automatisk overstyrer selskapsvedtak, binder nye eiere eller slår loven. Bruk den derfor til det den er god til – å regulere forholdet mellom dere som har signert – og forankre det aller viktigste også i vedtektene, der det binder alle.
Praktiske råd for å gjøre avtalen så sterk som mulig
- Få alle til å signere – en usignert avtale binder ingen.
- Krev at nye eiere slutter seg til avtalen før aksjer overføres, og forankre gjerne forkjøpsrett og samtykkekrav i vedtektene i tillegg.
- Bygg inn konsekvenser ved brudd, for eksempel en avtalt bot (dagmulkt) eller en plikt til å selge aksjene, så bruddet «koster».
- Sjekk mot loven. Få en advokat til å kontrollere at ingen klausuler kolliderer med ufravikelige regler.
- Kombiner med vedtektene der det er mulig, så får dere både selskapsrettslig virkning og avtalens fleksibilitet.
Kort oppsummert
Ja, en aksjonæravtale er juridisk bindende – men bare mellom dem som har signert. Den binder ikke selskapet som sådan, ikke nye eiere som ikke har sluttet seg til, og den kan ikke gå foran ufravikelige regler i loven. Bryter noen avtalen, kan vedkommende bli erstatningsansvarlig, men selskapsvedtaket kan likevel stå seg. Gjør avtalen sterkest mulig ved å la alle signere, kreve at nye eiere slutter seg til, bygge inn konsekvenser ved brudd, og forankre det viktigste også i vedtektene.